Uenighetens kunst

«Han er skikkelig god på å være uenig».

«Han» er en tidligere politiker som jeg har stor respekt for. Ofte var jeg dypt uenig i meningene hans, men jeg var altså imponert over hvordan han møtte denne uenigheten på. Han benyttet ofte taletiden på talerstolen til å anerkjenne mindretallets argumenter og han lette etter noe å være enige om. Han søkte etter å inkludere den andres meninger eller verdier. Han anerkjente tvilen i sin egen argumentasjon og åpnet dermed for at det var det gode argumentet som kunne overbevise han.

Når vi velger å lytte i diskusjonen, ikke bare fremføre egne standpunkt, kan vi lære noe nytt og kanskje også endre standpunkt. Det trenger ikke å bety at vi faller for alt, noe skal vi stå for. Men rommet vi deler uenigheten i kan fortsatt være trygt. Når jeg har besøkt demokrativerkstedet på Utøya er det akkurat dette vi bruker mest tid på. Kunsten å være uenig. Balansen i å engasjere seg skikkelig og inderlig og argumentere for det du tror er rett og riktig, men samtidig gi rom for andres meninger med respekt. Kunsten å lytte, ikke bare fremføre egne standpunkt. Kunsten å gjøre det trygt nok til at flere stemmer kan delta.

Dette er en vanskelig øvelse i en verden der kommentarfeltet ofte går av hengslene og hvor vi raskt tyr til hets og usakligheter når vi ytrer oss. «Den dammen der, stikker ikke jeg tåa mi uti» sa en venn av meg. Jeg kan jo forstå det. Noen grupper er særlig utsatt for trakassering og hatprat når de ytrer seg. Ungdommer, personer med funksjonsnedsettelser, innvandrere og skeive for å nevne noen. Det er jo ganske forbaska når vi også vet at det er disse stemmene som er underrepresentert i demokratiet vårt. Vi trenger at de deltar mer og oftere med perspektiver på hvordan vi kan skape et bedre fellesskap. Men så tør de ikke.

På demokrativerkstedet skal vi, som på ethvert verksted, kunne reparere, vedlikeholde og bygge noe nytt. Men kanskje kan vi alle starte med å øve oss litt mer på å være gode på å være uenige. Å finpusse uenighetens kunst.