Jeg er nettopp ferdig med debatter og foredrag på Arendalsuka. Det er et mylder av boder, stands og arrangementer, 300 flere enn siste år. Ideen bak kom fra svenske Almedalsveckan, der «alle» med politisk interesse måtte synes. I Arendal er det ikke bare politikk, men næringsliv, organisasjoner, presse og de fleste andre. Litt sånn at her kommer alle, derfor må alle komme hit, for å vise seg frem og treffe folk.
Arendal er ikke lett tilgjengelig med offentlig transport, skikkelig kronglete med tog og fly. Sånn sett en velsignelse for alle de private utleierne som lett tjener 50 000 i uken på utleie. For det er heller ikke mange hoteller; men selvsagt er dette en større by enn Mandal. Men det vil være like lett – eller kronglete – å komme seg fra Oslo til Mandal som til Arendal, bare litt lenger. Men med den nye veien vår, kjører man på under 4 timer, som min sønn gjorde forleden.
Hvor vil jeg hen med dette? Jeg skal ikke foreslå at Mandal imiterer Arendalsuka. Det ville være veldig dumt, for konkurranse mellom de to byene med samme konsept ville gjøre det umulig for nykommeren Mandal å nå opp. Arendalsuka er allerede etablert som tradisjon og institusjon. Men vi har Skalldyrfestivalen, også i august. Kunne man utvikle denne med en komponent som tiltrekker seg politikere, presse og næringsliv? Det måtte være spisset i mye større grad enn Arendalsuka, og i mye mindre format. Men det er jo valg annethvert år i september, så møteplasser- med politisk innhold er spesielt interessante de årene. Kanskje man kunne definere en tematikk som er spesiell for kysten? Havbruk, fiske, transport, ja til og med sikkerhetspolitikken blir viktig for Skagerrak når Sverige kommer inn i NATO. Da blir Gøteborg den viktigste innskipningshavnen for amerikanske forsterkninger, og Skagerrak strategisk viktig.
Uansett hvordan en tenker om noe slikt som årlig møteplass i Mandal, er det et faktum at det er kvaliteter ved våre gamle kystbyer som bare blir mer og mer attraktive og som ikke kan ‘fakes’. De kan ikke skapes der de er forsvunnet. For folk vil ha det autentiske, det ekte, og Mandal er en av de aller fineste byene langs kysten i så måte. Gamle hvite trehus som holdes i god skikk, rosebed som anlegges, brosten og sans for de fine detaljene ved tradisjonell byggeskikk; dette er gull, ikke bare for øye og sjel, men også for fremtidens attraksjonskraft. Bidrag til å bevare dette unike, som f eks Sveaas’ Mandalsfond, er av stor betydning. Man blir glad over å få brev i postkassen om gratis klatreroser og setter i gang som gartner. Det er ikke bare pengene, men det er intensjonen; at noen virkelig vil bruke egne midler på å forskjønne byen.
På 70-tallet var parolen at alt det gamle skulle vekk; gjerne murbygg på Støkkan fremfor å bevare de gamle trehusene. Nå er det heldigvis helt motsatt, og vi ser hvor viktig dette er. En tur gjennom Kristiansand er jo et godt eksempel, stygge nybygg overalt bortsett fra ved Torvet og i Posebyen. Det som møter en i Kristiansand, er ikke bare 70-talls stygge bygg, men flunkende nye stygge bygg, som det nye Polithuset ved stasjonen. Har man lyst til å rusle rundt i Kristiansand? Kun hvis man kommer seg gjennom stål og betong og finner det gamle. De som tar turen til Arendal nyter å komme til en vakker kystby – det finnes vel ikke noe flottere enn Tyholmen og Pollen?
Skal man på seminar eller festival, spiller det selvsagt en stor rolle hvor det er. Da er Mandal og Arendal perler som heldigvis er bevart; og som bare blir mer og mer attraktive med årene. For nå er det også klima-effekter som vi erfarer nesten daglig; det er 40 grader i Paris og lenger sør igjen, og varmen blir bare et stadig større problem. Min franske svigersønn som jobber med dette i EU-kommisjonen, er overbevist om at Mandal er det nye Provence, og det sier han ikke bare for å gjøre inntrykk på min datter. Vinrankene vi plantet her for et par år siden, bærer allerede kilovis med druer.
Klimaendringene er ingen ønsket utvikling, men vi så i fjor sommer som i år at turistene må flykte lenger nord for å kunne nyte ferien. Selv om politisk brems på klimaeffekten vil komme, vil det bli varmere, og det er rett og slett snart umulig å dra sydover i juli og august. Dette vil ha en umiddelbar effekt på både norske og utenlandske turister. For hvor kan man ha behagelig klima om sommeren?
Britene har et ord som passer her: Pleasant, som ikke helt lar seg oversette. Ferie skal være trivelig, hyggelig, avslappende, anti-stress. Da er det ofte en fordel med en et lite sted, ikke storby, som har vakre gamle gater, skog som den unike Furulunden og strendene som en krans rundt. I sommer var det riktig mange turister på Risøbank, de har vel endelig oppdaget denne ‘hemmeligheten’. Det kan selvsagt blir for mange, men det er langt fra situasjonen i dag. Hvilken annen by har 8-10 badestrender i kort gåavstand fra byen gjennom en parklignende skog? Selv ikke Arendal.
Jeg tror at Mandal vil øke sin betydning fremover. Det autentiske vil bli mer og mer etterspurt, og digitale jobbmuligheter gjør det mulig å bo her, eventuelt med noe pendling. Dette bør kanskje veie tyngre i debatten om Sodeviga? For det som ødelegges, kommer aldri tilbake.