Jeg er lærer – professor på Universitetet i Oslo. Der trenger vi ikke å bekymre oss om disiplin i forelesningssalen eller om lekser blir gjort. Vil du ikke lære noe, så er det verst for deg. Du er en voksen person som student og kan være borte fra alle forelesningene om du vil. Droppe ut av studiet. Ikke prestere noe som helst og heller ikke få noen adekvat jobb. Valget er ditt. Men de fleste arbeider bra og har ambisjoner. For alternativet er riktig så ille – mye studiegjeld og ingen eksamen. Heldigvis er det ikke «Kjerkhol»-mastergrader vi får innlevert, men arbeider som er resultatet av stor innsats og mye svette, nervøsitet og tvil om egne evner. Og slik skal det være. Øving gjør mester, og som vi lærte i tysktimen: «Aller Anfang ist schwer». En kjent amerikansk general, Petreaus, fortalte at han tok et universitetsstudium og fikk denne kommentaren på sin første oppgave: «This is less than the sum of its parts». Sikkert fortjent, sikkert tøft, men en spore til å gjøre det bedre neste gang.

Jeg gikk alle mine skoleår i Mandal og elsket å lære. Det var topp lærere, respekt og disiplin i klassen, et meget godt skolemiljø. Det er nesten ubegripelig å erfare hva skolen i Norge i dag er blitt til, at det faktisk er umulig for læreren å utøve den naturlige autoritet en lærer har – for er det ikke noe å lære vekk, trenger man ingen lærere. Og elevene kan bare gå hjem hvis de ikke trenger å lære noe. Det helt nødvendig med disiplin i klassen. Det er ikke nok med positive insentiver. Bråkmakere skal ut og de skal straffes slik at de ikke prøver å tøye grenser igjen. Dette er elementær barneoppdragelse og elementær sikkerhetspolitikk: Oppfører du deg etter reglene, er alt greit – hvis ikke, blir det straff. Da tar man seg sammen.

Barn tester grenser, i alle fall noen i en klasse, og er det ikke maktmidler hos læreren til å stoppe dette, råder kaoset. Når regjeringen må snakke om at læreren skal få tilbake sin autoritet i klasserommet, er det vanvittig – for dette er jo selvsagt. Men altså ikke i Norge, hvor elever på helt subjektivt grunnlag kan anklage en lærer for krenkelser. Dette gjør selvsagt at eleven kan tilta seg tyrannisk makt i klasserommet. For han eller hun har makten til å «avsette» læreren. Og man kan bare tenke seg hvordan læringsmiljøet ødelegges på et øyeblikk. Norsk skole ligger jo ekstremt dårlig an i PISA-undersøkelser, og dette har selvsagt sammenheng med hvor lite kunnskap verdsettes – man tillater faktisk bråk i læringsmiljøet av frykt for å «krenke» elever! Resultatet er at de svake blir svakere, mens de flinke klarer seg uansett og tar igjen læringen hjemme. Det er motsatt av like muligheter.

Når jeg ser hvor sterk konkurransen om gode jobber er, er det vanvittig at vi holder oss med så lite konkret læring i skolen. For det er behov for fremmedspråk, logikk, realfag og analytisk evne, og ikke minst evne til å formulere seg presist og modent. Å skrive bra er resultat av å lese mye. Dette krever selvdisiplin, noe man bør lære seg tidlig. Jo mindre man lærer i barne- og ungdomsskole, desto mer bortkastet er disse årene. Norsk skole er nødt til å bli bedre, og det fort. For konkurransen i arbeidslivet er ikke bare sterk, men også internasjonal. Og aller viktigst: det er en stor glede i å lære, å mestre noe nytt. Det er et overgrep mot barna å la bøllene ødelegge i klassen. De har rett til disiplin og ro for å lære.