Mye vil ha mer!

Det norske samfunnet preges i stor grad av at kollektivistisk tenkning har vært førende for samfunnsutviklingen. Vi har for eksempel en av Europas jevneste inntektsfordelinger. Dugnadsånden har stått, og står, sterkt, mens den i mange land er nærmest fraværende. Dette er kvalitetstegn, og er sammen med andre faktorer utvilsomt sterkt medvirkende til at vi stadig scorer høyt på statistikken over land med gode levevilkår.

I de senere år har jeg observert en dreining mot stadig større innslag av individualisme, og en økende «kravmentalitet». Jeg er selvsagt innforstått med at hvilket syn man har på en slik utvikling er avhengig av ens indre verdisett, og at det finnes mange ulike faktorer som har forårsaket denne dreiningen. Personlig kan jeg styre min begeistring for utviklingen; da den utfordrer sentrale samfunnsverdier som solidaritet og egalitet.

Hva er det som skjer? Det er noe unorsk over måten stadig nye privilegerte grupper og personer forfekter sine interesser på. Når for eksempel politikerne omsider innførte grunnrenteskatt på lakseoppdretternes utnyttelse av fellesressursen som havet utgjør, ble det et ramaskrik fra laksemilliardærene. Investeringer ble utsatt, og det ble fremstilt som om næringen ville bli rasert. Det siste året har vi sett en «folkevandring» til Sveits av milliardærer fra ulike deler av næringslivet. De ble såkalte skatteflyktninger, med protest mot formuesskatten som begrunnelse for skifte av bopel.

Innenfor idretten registrerer vi at utøverne med de beste inntektene viser motvilje mot å signere kontrakter som gir forbundene mulighet til å støtte breddeidretten. En av verdens beste alpinister, Lucas Braathen, har sågar bestemt seg for å legge opp som 23 åring i protest mot forbundet. Det er selvsagt legitimt å kjempe for sine privilegier. Det som bekymrer meg er at vi kanskje er på vei mot et mer polarisert samfunn. Det blir noe umusikalsk over en del av kravene sett opp mot økende barnefattigdom og lange matkøer.

Vi har god tradisjon for å dele verdiene i landet vårt. Oljefondet er kanskje det beste eksempelet på det. Mens oljeformuene i de fleste oljeproduserende land er fordelt på styrtrike sjeiker, har vi med full politisk enighet samlet den i et felleseid fond som per nå inneholder nær tre millioner kroner per nordmann. Jeg vil oppfordre alle til å gi sitt bidrag til at vi tar vare på solidariteten i samfunnet vårt.