Frem til 1970-årene var det i stor grad familien som hadde omsorg for de eldre. Fra 70-årene fikk vi en gradvis endring, ved at fellesskapet tok over mye av omsorgsoppgavene gjennom økning av kapasiteten i alders- og sykehjemstilbudet. Endringen sto for en betydelig del av økningen i årsverk i helse- og omsorgssektoren, fra 6,5 årsverk per 1000 innbyggere i 1973 til 34 årsverk per 1000 innbyggere i 2018.
Etter tusenårsskiftet har imidlertid bildet endret seg, ved stagnasjon i utbyggingen av sykehjemskapasiteten. De siste åtte årene har antall plasser i sykehjem blitt redusert med 2500. Dette fremstår i lys av den forestående eldrebølgen som litt av et paradoks. Fra 2000 til 2020 har vi fått 40.000 flere over 80 år, og prognosene viser at antallet over 80 år vil tredobles fram til 2060. I regjeringens Perspektivmelding (St.meld. 14, 20/21) viser fremskrivninger at det i perioden vil være behov for en økning på 260.000 årsverk i helse- og omsorgssektoren. Dette er i praksis ikke gjennomførbart, da antall i yrkesaktiv alder i løpet av perioden vil gå ned i absolutte tall!
I Bowimutvalgets utredning «Tid for handling», hvor fremtidige utfordringer i helse- og omsorgssektoren analyseres, forsterkes bekymringer for behovet for økning i sysselsettingen i sektoren betydelig. Det oppsummeres slik: «Personellet i helse- og omsorgssektoren bør ikke øke vesentlig samlet sett». Det slås også fast at vi må innstille oss på at det blir færre ansatte per bruker. Hvordan dette lar seg gjennomføre med den mer ressurskrevende aldersfordelingen, er langt fra åpenbart. Utvalget antyder tre virkemidler: økt produktivitet/ny teknologi, bedre samhandling i sektoren og økt familieomsorg.
Det er utvilsomt duket for mange svært krevende politiske prioriteringer, da det norske folk rett og slett ikke er innstilt på å godta dårligere helsetilbud. Teknologiske nyvinninger og bedre organisering er nok en del av løsningen, men jeg stiller meg svært tvilende til forslaget om økt familieomsorg. For det første flytter barna fra hjemstedet, og det er ikke lenger tilgang på hjemmeværende voksne. Dette potensialet er etter min mening allerede oppbrukt.
Jeg tror faktisk at utstrakt bygging av tilrettelagte omsorgsboliger og bofellesskap vil være de beste virkemidlene for å redusere presset på institusjonsplassene, og dermed bidra til løsningen. Jeg tror uansett ikke at vi kommer unna økt bemanning i sektoren.