Dette uttrykket stammer fra mandalske kjøpmenn som fremholdt at deres produkter kunne måle seg med det beste på markedet. Det sier også noe om Mandals internasjonale preg og identitet. Byen er tuftet på internasjonal handel og skipsfart, industri og import av kultur og stil fra England, Skottland, Danmark og Holland. De fremste kjøpmenn var også partsredere, kapteiner og handelsutdannet i utlandet. Gulow Andorsen er kanskje det fremste eksempel på entreprenørskap og dannelse, drivkraft og innsats for fellesskapet. Han ble selvfølgelig også konsul for flere utland, og «consul» står det på gravstenen. Mandalittene var globale lenge før noen hadde oppfunnet ordet. Hele verden var arbeidsplass. Dette var sofistikert og imponerende.
Det internasjonale som standard, risikovilje og nøysomhet er stikkord her. Det internasjonale var jo selve leveveien for sjøfolk, og utenlandske sjøfolk i landligge om høst og vinter gjorde byen internasjonal i vaner og kultur. Risikoviljen fulgte med på lasset, uunngåelig – min oldefar Aanen Olsen Risøbank (han vokste opp i Bankebukta og var bror til den kjente fisker Knut i Bokta der) – forliste i Atlanteren i desember 1896 med barken «Sea King». Jeg husker aldri at jeg hørte om dette fra noen i familien. Det var vel dårlig for businessen å snakke om forlis. Men dem var det mange av.
Mandalittene var globale lenge før noen hadde oppfunnet ordet.
Risikoen var til stede; man måtte klare seg selv, og ikke minst kvinnene hjemme måtte være modige og myndige – de ordnet opp i årevis alene. Min oldefar har en attest som sier at «han har seilet med mig i 3 år og 6 måneder» som stuert, og det var fra Norge og Sydhavet og Sør-Amerika. Dette er nesten ufattelig for den moderne ungdom. Reise til sjøs som 15-åring og bli meget raskt voksen, for å si det mildt. Det ble solide folk av slikt. Staten sto ikke klar med alskens «tilbud». Man verken ville eller kunne bli avhengig av staten. Dette er et tankekors når vi vet at så mange unge i vår landsdel er uføretrygdet i dag.
Og nøysomheten. En fornøyelig bok er cand.theol. Bugges «En sørlandsby» fra 1924. Her får de fleste sitt pass ettertrykkelig påskrevet, og han har et kapittel som heter «Originaler» etter å ha beskrevet embetsmenn og sjøfolk. Om nøysomhetens betydning skriver han at mandalske handelsmenn ble utkonkurrert av jydene og spesielt av flensburgerne, for de hadde bedre selvfornektelse, altså selvdisiplin. De nektet seg det de hadde lyst på og sløste derfor aldri. Her er poenget at nøysomhet er en dyd – å unngå sløsing, ikke kaste noe unødig, spare, ha kontroll med økonomien. Våre formødre måtte gjøre dette hver dag for å overleve: min farmor fikk åtte barn på 15 år, og familien levde på Malmø, bra, men av én inntekt. Her er det lærdom å hente, både ved å være uavhengig og selvhjulpen, og kutte kostnader.
I sum er det mye å lære av Mandals historie og våre forfedre som levde harde liv, men som mestret det meste.
Er dagens problemer små sammenlignet med det de måtte få til på egen kjøl?