Nylig snakket jeg med en flott ung dame. Selv om hun mestret livet på imponerende vis, hadde hun det tungt på innsiden. Hun vurderte derfor å oppsøke en psykolog. Min første respons var å oppmuntre henne til det. Jeg har jo stor tro på at terapi kan være til god hjelp. Min neste respons var «Har du snakket med venner, familie eller kjæreste om hvordan du har det?». Svaret var nei, det var for vanskelig og flaut. Det fikk meg til å tenke. Har åpenhet, økt tilgang til lavterskel hjelpetiltak og psykologer i alle medier en slagside? En slagside som innebærer at vi snakker mindre med folk i livene våre og tenker vi må oppsøke profesjonelle? I så fall, hva vil eventuelle konsekvensen av dette kunne være på sikt?

For å svare på dette, må vi ha litt grunnleggende innsikt i hva som gjør at vi lever gode liv. Forskere ved Harvard startet i 1938 en studie for å undersøke hva som gjør oss lykkelige. De har fulgt livsløpet til svært mange mennesker i over 75 år. Etter intervjuer, gjennomgang av legejournaler, scanninger av hjernen og intervjuer med ektefeller og barn, konkluderte en av forskerne, Robert Waldinger, at lykke ikke handler om rikdom, berømmelse eller en god lederstilling. Han sier klart og tydelig at det som best predikerer hvor lykkelige vi er, er kvaliteten på relasjonene våre.

Så forskningen er ganske klar på at vi burde prioritere å skape gode bånd til andre. Hvordan gjør vi det? Er det ved alltid å ha det gøy sammen, gå på fest og leve livets glade dager? Det er viktig, men ikke nok. For å skape gode og trygge bånd, må vi også kunne dele sårbarhet og søke støtte hos hverandre. Det er ved å dele både gleder og sorger at vi bygger trygge bånd. Hva skjer når vi da skaper et samfunn som indikerer at du burde gå til en profesjonell dersom du har det vanskelig?

Det er utvilsomt mange positive effekter av at det har blitt vanligere å oppsøke psykisk helsehjelp. Men jeg lurer på om vektleggingen av de positive effektene av forebygging, har gjort at vi ikke helt har tatt inn over oss at det også kan ha noen negative sider. Kan det at vi profesjonaliserer samtaler om vanskelige tanker og følelser, gjøre at vi i mindre grad bruker relasjonene rundt oss, som igjen kan gjøre oss mer ensomme på sikt? Og blir vi mer ensomme, vil vi også trenge flere profesjonelle samtaler. Jeg mener på ingen måte at ikke mennesker skal søke hjelp dersom de har psykiske lidelser. Men jeg har tro på at vi også må kunne snakke om eventuelle negative konsekvenser av å overfokusere på hjelpetilbud. Kanskje burde vi heller bli flinkere til å snakke med hverandre. Vi trenger nok noen psykologer til å lære oss det da.