Folkens, vi må ha mat!

Før helgen kom staten med sitt tilbud til jordbruksoppgjøret. 3,3 milliarder kroner lød tilbudet. Det er en solid pott, men med denne summen skjer det dessverre for lite for totalen til bonden. Staten sier med dette tilbudet at vi fortsatt skal leve under minstelønna i Norge. For vår del lever vi langt under denne grensen. Vi har satset og investert for å klare å utføre enkelte oppgaver effektivt nok. Vi sitter igjen med mye gjeld, og for lite midler til å få hjulene til å gå rundt slik de skal. For å si det enkelt så er utposten til tider større enn innposten.

Den norske befolkningen er i stor grad rustet slik at vi kan kjøpe det vi ønsker av mat. Noen velger da å kjøpe importert mat, som andre trolig hadde hatt bedre nytte av, enn oss her i Norge. I Hurdalsplattformen står det svart på hvitt at det skal legges til rette for økt selvforsyning i landet vårt. Det er det eneste riktige, men tilbudet bøndene får fra staten sender signaler i motsatt retning.

En ting skal være sagt, og det er at livet som selvstendig næringsdrivende er givende og tungt innimellom. I dag var for eksempel gjødselskrapa voldsomt tung, mye tyngre enn vanlig. Jeg er min egen sjef, og det er jeg og min mann, som sammen må klare å motivere oss til enda et år med lav lønn. Det er vanskelig. Vi har ingen sjef eller kollegaer som heier. Det må vi klare selv når andre skal fortelle oss hva vi skal sitte igjen med for våre produkter. En av fire bønder sier i dag at de ikke vil anbefale neste generasjon å ta over gårdsdriften, mens 70 prosent av befolkningen sier at de er villige til å betale for en trygg og sikker matproduksjon i Norge. Her er det en vesentlig forståelse av problemet som er mistet på veien til årets tilbud fra staten.

Landbruk og jordbruk får subsidier på lik linje med for eksempel kultur. Nettopp for å kunne tilby befolkningen et rimeligst mulig alternativ. Jeg kunne veldig gjerne sett at subsidiene havnet et annet sted enn hos oss, og at prisen vi fikk for varen faktisk var det den var verdt. Noen tror at vi forsyner oss grovt av staskassen, men sannheten er at subsidiene gis for at prisene i butikken kan holdes nede. På denne måten kan folk kjøpe norske varer til en overkommelig pris.

Jeg, sammen med mange andre bønder har stor vilje til å produsere deler av maten din, men det må være gjennomførbart.