Det er nesten så man ikke tror det. Norske ministre som tas i fusk – en blånekter for at avsnitt etter avsnitt er plagiert, en annen går av på grunn av plagiat av en femtedel av sin egen masteroppgave – det er vel 20 sider avskrift, det. Og at det er mulig at man da sier ja til å være minister for høyere utdanning, og endatil legger seg i selen for å forfølge fusk i sektoren?

Det var lørdagens ministeravgang. Jeg fikk et klipp fra New York Times, fra en kollega i Seattle, et stort oppslag om Sandra Borch. Slikt er ikke hverdagskost noe sted. Hva er det som foregår i Norge, spurte hun. Bare vent, sa jeg, det er mye mer:

For det var ikke slutt med det. På søndagen var det neste minister ut – eller burde vært det. For Kjerkhol ble også tatt i plagiat. Flere like tekster i en oppgave er plagiat, om det ikke er en ensom setning her eller der som kan være en glipp. Pressen har identifisert 77 slike. Men hun forsøkte å tåkelegge det hele med at hun hadde samme metode som noen andre. Men like tekstavsnitt har selvsagt ingenting med metode å gjøre. Denne freidige avledningsmanøvren viste mangel på ydmykhet og ærlighet. Hun sitter foreløpig fordi hennes eget universitet ikke har ferdigbehandlet saken. Men selvsagt burde hun gått av med en gang plagiatet ble oppdaget og i alle fall når hun forsøkte å vri seg unna en ærlig forklaring. For hvem har tillit til en som oppfører seg slik? Det er vel bare Støre igjen som har det – og han må jo si det hver dag, hvilket er talende.

Så har vi Trettebergstuen som vi er blitt mektig trett av. Hun er nå under etterforskning av Økokrim, og lot til å være overrasket da hun ble tatt i å fremme venner til betalte styreverv. Dette kalles korrupsjon i land vi ikke sammenligner oss med. Men dette er Norge i 2024, ikke Nigeria eller Russland.

Og så var det han som kjøpte våpenaksjer fordi det ble klart at det lønte seg og den informasjonen hadde han fra regjeringen han satt i. Borten Moe lot til å være overrasket over at det var noe galt i det. Selvsagt kunne vi andre også tenkt ut at krig gir et enormt behov for våpen og at norske våpenaksjer derfor er lure å kjøpe nå – og faktisk er det etisk på topp med våpenproduksjon for tiden, siden vi sender våpen til Ukraina. Så om noen i Krf tenkte på trading, har de et patent argument.

Men det var i Høyre at tradingen tok helt av. Sindre – han med ringen – gikk langt utenpå Borten Moe i omfang, men tjente ikke noe større på den frenetiske aktiviteten. Det var ingen direkte kausaleffekt fra innside-kunnskap til profitt, tvert om, var det ganske så slett handelsvirksomhet som over tid lå på nivå eller under indeksen. Sammenlignet med mannen til Huitfeldt, også minister på det tidspunkt, var det visst lite å skryte av, selv om hennes mann heller ikke var en duks i aksjehandel. For begge ektemennene var det nesten mer som en spennende hobby, greit å ha når kona alltid er på jobb som politiker.

Og fruene – ja, ingen av dem visste noe som helst om tradingen. Erna visste om NHH-ringen, viste det seg nå, men sa ingenting om at mannen ikke var siviløkonom. Hvorfor rippe opp i noe slikt? Og siden bevis for innsider-trading ikke kunne deduseres ut fra aksjegevinst, var det ingen opplagt sak. Erna tok ansvar ved å bli sittende og ingen i Høyre opponerte. Anniken ble avsatt, men kompensert med stillingen som norsk ambassadør i Washington. Hvorfor ikke bruke makten når man kan, tenkte vel Støre, selv om slike stillinger skal besettes i linjen, av diplomater.

Felles for alt dette er mangelen på det britene kaller ‘decency’, på norsk kan vi oversette med folkeskikk. Et munnhell er at vi får de politikerne vi fortjener. Men dette stemmer ikke. Vi fortjener langt bedre politikere.