«Æ har vert i Israel fjorten gange», sa min tante Jenny stolt – og hun hadde neppe vært i andre utland. Israel sto og står sterkt i vår landsdel. Det er Det Hellige Land, med Jerusalem som midte for de tre store abrahamittiske religioner jødedom, kristendom og islam.

Nå er det krig igjen. Opinionen er sterkt propalestinsk i store deler av vesten, ikke minst på grunn av stor palestinsk innvandring. Plakater med «from the river to the sea» er synlige overalt i vesten – et slagord for å utrydde Israel. Jødene er i sterkt mindretall og er redde. Antisemittismen er tydelig og økende. Norske jøder frykter for sine liv, og det i Norge i 2023. Det er nesten ikke til å tro. På Krystallnatten deltok de ikke i den vanlige fellesmarkeringen ved Festningen, men holdt seg i synagogen.

Går det an å slå fast noen objektive fakta om denne ekstremt farlige situasjonen?

Ja, hvis vi er seriøse demokrater som søker løsninger, må vi enes om utgangspunktet, som er at Hamas gjennomførte et bestialsk terrorangrep 7. oktober som går gassingen i Auschwitz en høy gang. Vi må slå fast at ingenting av urettferdighet historisk kan begrunne eller unnskylde slike myrderier. Dette var Israels 9.11.

Da følger det, også folkerettslig, at Israel har rett til selvforsvar, og lovlig går etter Hamas der de gjemmer seg. Dette er analogt med det amerikanske angrepet på al-Qaida i Afghanistan i 2001, som også hadde FNs aksept som lovlig. Israel har rett til å eksistere og må forsvare sin suverenitet.

Men her skilles veiene, for Israel skal bekjempe Hamas inne i tettbygd strøk der alt fra sykehus til skoler brukes av terroristene. Krigens folkerett, som er etikk i praksis, er klar på forholdsmessig bruk av makt, dvs. at det militære målets viktighet står i forhold til sivile tap. For sivile tap i krig er et faktum og ikke ulovlig. Men her er oppgaven nesten umulig, for hvordan berede grunnen for en bakkeoperasjon? All militær doktrine sier at man angriper kraftig fra luften først, slik at det er mindre farlig å gå inn mann-til-mann i bykamper. Egne styrkers sikkerhet er også et ansvar.

Israel skulle ha sørget for evakuering i størst mulig grad, selv om det faktisk er Hamas som er ansvarlig for å evakuere egne borgere – men bruker dem som skjold. Gitt dette bør Israel likevel gjøre sitt ytterste for å få ut sivile fra Gaza by, få inn humanitær hjelp – det finnes en grenseovergang fra Israel til Gaza i sør – samt frastå fra luftangrep mens dette pågår. De humanitære pausene hver dag nå er et skritt i riktig retning. Men det er uakseptabelt med store sivile tap og ødeleggelser selv om Hamas legger opp til dette. Bombing av hele kvartaler og boliger kan ikke rettferdiggjøres som militært nødvendige. Terrorbekjempelse er en spesialstyrkejobb og må baseres på nøyaktig etterretning.

Israel må eliminere den militære evnen til Hamas, noe som altså er nesten umulig, men må også tenke smart sikkerhet – som er å få til en sameksistens med palestinerne. Ulovlige bosetninger må fjernes. Israel har valget mellom en tostatsløsning eller en enstatsløsning. I øyeblikket vil regjeringen ikke ha noen av delene. Men det er ingen sikkerhet for Israel hvis ikke også palestinerne er fornøyd og har normale levekår.

Man velger ikke sin geografi – Israels nabolag er gitt.