Det har ofte vært nevnt at Mandal i tiårene etter krigen var en av Norges største industribyer målt per innbygger. Industrien har vært viktig siden man fikk bystatus i 1921, og fra 50-tallet og utover jobbet gjerne hundrevis av arbeidere ved byens maritime industri. Det har liksom vært en del av Mandals identitet og historie.
En anbefaling i Forsvarssjefens fagmilitære råd, som kom ut i juni, gjorde at jeg tenkte litt ekstra på dette. Her skisseres det at Sjøforsvaret i fremtiden ikke skal ha fartøy som er spesialutviklet for å være eksempelvis MTB/kystkorvett eller minerydder, men at man heller anskaffer standardfartøy som er basert på sivile standarder. Det ser dermed ut som at epoken hvor Mandal har levert skreddersydde fartøy til Forsvaret nærmer seg slutten. Startskuddet gikk allerede tidlig på 50-tallet da Rapp-klassen – den første norskbygde MTB-en – ble bygget på Westermoen Båtbyggeri. Siden har det blitt produsert forskjellige typer marinefartøy ved Westermoen/Båtservice, Westamarin og Kværner/Umoe, hvor siste fartøy av Skjold-klassen ble levert i 2013. I tillegg ble det levert utallige sivile fartøy: Båtservice alene produserte over 1000 fartøy.
Mandal er blitt mer lik en gjennomsnittlig norsk by, på godt og vondt.
Verftene lever fremdeles i beste velgående. Kanskje med nye navn, men med tradisjoner og historikk som strekker seg mange tiår tilbake. Det er gode tider og selskapene ansetter. Verftene har også beveget seg inn i nye markeder som havvind. Men noe er annerledes nå som det ikke lenger produseres passasjerkatamaraner eller marinefartøy. Båtservice hadde 450 sysselsatte på sitt meste, mens Kværner/Umoe hadde rundt 400 da produksjonen av mineryddere og MTB-er var på det mest intensive. Det er ikke enkelt å erstatte disse arbeidsplassene. Lavere sysselsetting i skipsverftene kombinert med nedturen for oljeservice fra 2014 gjorde at antall arbeidsplasser i industrien i Mandal var nesten 300 lavere i 2019 enn i 2008 (ned 29 prosent). I samme periode økte antall industriarbeidsplasser i gamle Lindesnes og Marnardal. Perioden som typisk industriby sluttet egentlig i 2015. Dette var året da antall sysselsatte i bygg og anlegg gikk forbi industrien samtidig som Mandal nå hadde en industriandel som var under snittet på Agder. Mandal er blitt mer lik en gjennomsnittlig norsk by, på godt og vondt.
Er industrien døende da, og arbeidsmarkedet elendig? Nei, arbeidsplassene ligger bare andre steder enn før. Sterkt drevet av gigantsatsingen på GE er industrisysselsettingen i kommunen i kjempevekst. 16 prosent av jobbene i Lindesnes er i industrien, mer enn dobbelt så mye som landsgjennomsnittet. Mandal er kanskje ikke lenger en industriby, men Lindesnes er definitivt en industrikommune. En epoke er over, en ny har begynt.