Lørdag 10. april 1982 kommer en gutt til verden på sykehuset i Kristiansand. Han får navnet Richard og vokser opp i Øvrebyen i Mandal som den nest yngste i en søskenflokk på seks, med foreldrene Snefrid og Verner Frandsen. 40 år senere har han aldri sett noen grunn til å flytte fra byen hvor han vokste opp.

– Det oppleves trygt og rolig å bo her, og jeg har aldri hatt noe behov for å flytte. Jeg kan godt stresse, men jeg er glad at byen ikke gjør det, sier Richard Frandsen og ser utover Mandalselva, et godt steinkast unna det nye Nav-bygget der han jobber til daglig.

Fotball på løkka i Øvrebyen og lukten av nybakt brød fra baker O.P Fredriksen der Power i Øvrebyen ligger i dag, er noen av de første barndomsminnene han har. Han husker bakeren med et brett nystekte wienerbrød, og da han kjøpte lørdagsgodt hos Fredriksen hvor det også var kolonial.

– En gang hadde jeg og noen kamerater tatt 500 kroner fra en av foreldrene våre og kom til Fredriksen for å kjøpe godteri for den. Men Reidun som jobbet der ante ugler i mosen og ringte foreldrene våre, så vi ble kjapt avslørt, sier Frandsen og smiler.

Wienerbrødene fra Fredriksen var også fast innslag på dugnadene i Øvrebyen. Velforeningen har i mange år stått sterkt i bydelen med rydding i nabolaget. Da dugnadsjobben var gjort vanket det pølser, is og wienerbrød til de frammøtte.

– Vi ble sendt til Fredriksen for å handle med handlelapp hjemmefra. Vi fikk kjøpt alkohol og tobakk også, så lenge vi hadde med lapp med underskrift hjemmefra. Det hadde jo ikke gått i dag, sier han og ler.

Richard Frandsen har aldri sett noen grunn til å flytte fra Mandal. Foto: Signe Marie Rølland

Husker Arne Billigo

Oppveksten husker han som fin og fri på alle måter. Det var alltid noen å leke med i nabolaget, og de kastet på stikka, lekte krig og «bom 50», i tillegg til å spille fotball. Så ble de ropt inn for å spise middag, før det var på med skoene og ut for å leke igjen med «gudan» i Øvrebyen.

– Det var også mange små butikker i Store Elvegate, og en periode nærmest bodde jeg hos Arne Billigo, som drev en morsom krambu der vi kjøpte lykkeposer for en tier. Jeg passet på i butikken hans innimellom også. På hjørnet hadde han en spillemaskin, og når jeg hadde spilt opp alle godtepengene mine, hjalp han meg så jeg fikk dem igjen, sier han.

Etter hvert la Billigo ned, men så kom Krambua til Gunnar Grundeland.

– Det var også en morsom butikk å ta turen innom. I Store Elvegate var det også en dyrebutikk og ved siden av frisørsalongen Skrik, lå kolonialen til Dora Håland.

Øvrebyen så på mange måter helt annerledes ut enn i dag. Rutebilstasjonen og Øvrebyen senter er i dag erstattet av Alti Mandal. Frandsen husker at han av og til hang på rutebilen sammen med kamerater. Det var venterom og kiosk der, og i etasjen over var det en kafé.

– På baksiden var det frisørsalong og sportsbutikk, og skulle vi fikse sykkelen stakk vi innom Arne Damman på andre siden av veien og ventet mens det ble gjort. På Torvet i Mandal var det også mye mer liv enn det er i dag og mange flere torvhandlere. Jeg har selv solgt grønnsaker der, gjennom Tofteland gård i Søgne.

Bildet er tatt i 1985. Richard Frandsen er tre år gammel og står i porten ut til veien fra hagen, slik den så ut den gangen. Foto: Privat
Velfestene betydde mye i Øvrebyen, og velforeningen har stått sterkt i bydelen. På dette bildet fra en velfest i 1988 er Richard Frandsen seks år gammel. Foto: Privat

Trives i MK

I august 1989 hadde han sin første skoledag på Furulunden skole og ble ønsket velkommen av sin nye kontaktlærer, Karen Rostrup. Frandsen husker ennå følelsen av stå spent i skolegården med sekk på ryggen sammen med mamma.

– Etterpå gikk vi på Skagestad kafé for å feire skolestart sammen med en klassekamerat og moren hans. Vi har fortsatt god kontakt, så mange år etter, minnes han.

Fotballsparkingen på løkka i Øvrebyen ga grobunn for fotballinteressen hos den unge gutten. Fra seks-syv-årsalderen gikk turen til Idrettsparken og han ble med i Mandalskameratene og spilte på laget som tilhørte bydelen Sentrum.

– Etter at vi hadde spilt kamp var det fast takst at mamma tok oss med på Skuland eller Vestnes Nærkjøp for å kjøpe is. Det husker jeg som et veldig godt barndomsminne. Det hendte også at jeg og kameratene mine syklet til Skjebstad og kjøpte lørdagsgodt i kiosken der da vi ble litt eldre. Byen opplevdes nok tryggere da enn nå, sier Frandsen som bor på Ime i dag og er pappa til to jenter på 14 og 16 år.

Nær ved å drukne

Det var imidlertid ingen selvfølge at han skulle få fortsette å spille fotball. Syv-åtte år gammel var han nær ved å drukne i svømmehallen.

– Det var ikke så lenge etter at jeg lærte å svømme. Jeg skulle vise at jeg kunne svømme under vann, men kom aldri opp igjen. Foreldrene mine var der også da jeg plutselig forsvant under vann og ble der, og det var en kamerat av foreldrene mine som fikk tak i meg og dro meg på land. Jeg var klinisk død, men ble gjenopplivet.

Heldigvis gikk det bra.

– Jeg er veldig takknemlig overfor kameraten til foreldrene mine, som reddet meg. Hvert år er jeg innom ham med blomster. Jeg er veldig glad i livet og veldig glad i Mandal, og jeg er veldig glad for at det gikk så bra, sier Frandsen.

Kjent fra Makrelstimen

Han fortsatte å spille fotball i MK til han var i 18-19-årsalderen. Senere ble han leder for Makrelstimen og har vært vært aktiv i MK i mange år. Fortsatt bruker han mye tid i Idrettsparken som keepertrener.

– Jeg liker å lage liv, og jeg fikk muligheten til å være med i Makrelstimen. Det var mange som så på kampene og det var mye liv på tilskuerbenken. I dag er det ikke like mye liv der, men det er også mye opp til ungdommene å lage liv på kampene, sier han.

Han er glad i folk og jobber også på Kroa, hvor han kommer i kontakt med mange. Frandsen har to fagbrev, ett som kokk og ett som barne- og ungdomsarbeider. Han har også jobbet som institusjonskokk.

– Jeg kan takke pappa for at jeg fullførte skolen. Jeg var ikke noe glad i å gå på skole eller gjøre lekser, men han var veldig opptatt av å få meg til å gjøre det og hvor viktig det var å fullføre. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Siden 2018 har jeg jobbet i Nav, blant annet med prosjektet «Opp og ut». Jeg synes Lindesnes kommune gjør en god jobb med å lage ordninger som tar seg av mennesker som faller utenfor på ulike måter, sier han.

Richard Frandsen tror mye vil være endret i Mandal om hundre år. Blant annet tror han det vil være flere leilighetsbygg i byen og færre industribygg på Malmø. Foto: Signe Marie Rølland

Fisketurer med pappa

Det var også Frandsens danske far, Verner, som tok ham med på fisketurer på sjøen. Han kom fra Langeland på Fyn og døde av kreft for fem år siden.

– Han tok meg med ut i båt for å fiske torsk og flyndre. Etter at garnet var trukket, jekket han en pils til seg selv, og vi barna fikk sitronbrus når vi var med. Det var vel egentlig ingen av oss som var så glade i sitronbrus, men pappa likte det og trodde visst vi gjorde det samme. Jeg ser ennå for meg at vi sitter der i båten. Etterpå gjorde han klar fersk fisk til steking og koking i poser, og jeg solgte dem i nabolaget. I dag har jeg ikke båt og jeg er lite på sjøen. Det henger sammen med at jeg fort blir sjøsyk.

Sola glimrer med sitt fravær der han står på Adolph Tidemands bro og ser utover Mandalselva. Verken gangbroa, Buen eller Rogna var der da han vokste opp, og byen har forandret seg betydelig de siste 40 årene. Han tror også at mye vil se annerledes ut i Mandal om 100 år.

– Jeg tror det er mange flere leilighetsbygg i byen og kanskje flere av de gamle industribyggene på Malmø er borte. Men... jeg kommer neppe til å få oppleve byen om hundre år.