Første desember nærmer seg med stormskritt. Da begynner nedtelling mot den store dagen: Julaften.

Som barn var nedtellingen ekstra stas. Da lagte mamma julekalender til min søster og meg. Hver dag åpnet vi en pakke der vi dager flest fant en twist. Man kom seg litt lettere opp om morgenen når man visste at en godbit ventet på en. Men en liten twist var ikke mye å skryte av, når man sammenlignet seg med andre i klassen som fikk store dyre ting i sin kalender. Gaver som minst kostet 100 kroner. Hva man hadde fått i julekalenderen var ofte et av samtaleemnene på skolen. Da var det litt flaut å si at man hadde fått en twist, når andre hadde fått DVD-er og klær. Sjokolade svarte jeg bare som oftest når jeg ble spurt, uten å si hvilken. Men personlig var jeg fornøyd med det jeg fikk. Hvilken type twist som gjemte seg bak pakken hver dag var spenning nok i seg selv.

Allerede på den tiden kunne man se en antydning til at julekalendere omtrent var blitt en statusvare. Kalenderne ble som sagt sammenlignet. Men dette ser bare ut til å ha blitt verre de siste årene. Foreldrene konkurrerer om hvem som har mest penger å sløse bort før jul. Undersøkelser viser at enkelte foreldre bruker flere tusen på kalendere til barna.

Nå skal selv kjæledyr ha julekalender. Jeg leste i fjor at det var ventelister på julekalendere til hunder og katter i starten av november. Tror du en katt eller hund bryr seg om den har kalender eller ikke? Neppe.

Før min tid, var kalenderen mer symbolsk som nellikspiker i en appelsin, eller et kapittel i en julebok. Det har mine foreldre og besteforeldre fortalt meg. Da var det ingen dyre gaver. Jeg hadde selv appelsinkalender som barn og fant dette koselig. Å se nellikspikrene bli færre og færre hver dag, og lukta av både appelsin og nellik, det ga julestemning det. Dette viser at barn ikke trenger dyre gaver i nesten en hel måned og at gleden kan finnes i det små.

Ingen er visstnok helt sikkert på hvor tradisjonen med adventskalender kommer fra. Men mest sannsynlig var det en tysk dame som het fru Lang som laget den første. Hun ville forkorte ventetiden før jul for sin lille syke sønn på 1880-tallet. Skikken spredte seg, og industrien fant etter hvert ideen så god at kalenderne ble produsert i masseopplag. Men for norske barn ble det ikke vanlig å ha kalender først etter andre verdenskrig.

De fleste steder i verden har de aldri hørt om julekalender. Tradisjonen har jeg forsøkt å ta med meg til utlandet da jeg har tilbrakt julen der. Jeg har lagt kalender til personer som sto meg nær i de forskjellige landene. Et nytt konsept for dem som de syntes var fascinerende. En fellesnevner er at samtlige åpnet alle lukene samme dag de fikk kalenderen. De klarte ikke å vente, tross at de fikk beskjed om å åpne en og enhver dag fram til jul. Spenningen ble nok for stor. Jeg husker jo selv godt som barn at man måtte ha en del vilje for ikke å åpne mer en twist hver dag. Det hadde jo smakt godt med to eller tre ...

For tross voksen alder, så skal jeg innrømme å fortsatt sette pris på en liten adventskalender. Jeg skal nok ha en i år også, men det blir nok med twist eller en appelsin med nelliker. Det satt jeg pris på som barn, og gjør også den dag i dag. For poenget med julekalenderen er ikke å ha flest kalendere eller å få de kuleste gavene. Men det er å telle ned mot julaften ...

God advent til dere alle.