Sigmund «Siggen» Høyland (81) var i bunnløs sorg etter at kona Herdis døde i 2021. De hadde levd sammen i 55 år. Han trengte å snakke med noen som hadde vært gjennom det samme. Da tenkte han på ungdomskjæresten Unni, som han visste også var blitt alene.
Han ringte henne. Det var på nyttårsaften for litt over et år siden.
– Da jeg hørte at det var Siggen, ble jeg så glad, sier Unni Iversen (78).
Vi må kalle ham Siggen, for det er det alle kjenner han som.
Han fortalte hvor ulykkelig han var, og at han ikke skjønte hvordan han skulle komme gjennom det.
– Hva skal jeg gjøre, Unni? Jeg bare gauler. Hvordan har du kommet deg gjennom det å bli alene?
Da svarte Unni spontant: Kom, Siggen, jeg har fiskesuppe!
Hun hadde mistet sin ektefelle gjennom hele livet, Per Iversen, tre år tidligere. Savnet var tungt å bære. Tomrommet etter Per var så stort.
Det var sånn det begynte, med Unni og Siggen. Igjen.
Det beste vi har er kjærligheten
Ungdomskjærester
De hadde nemlig vært kjærester i ungdommen, da de gikk samtidig på Mandal gymnas. Hun gikk i første klasse og han i tredje. De havnet i samme gjeng og hadde mye moro sammen. Siggen var spillemann allerede da og spilte blant annet i gruppa SchoolBoys. Det var i 1960 og 1961. I Unnis gamle fotoalbum fra den tiden, er det flere bilder av Siggen og resten av vennegjengen. Men ingen bilder av de to sammen.
Forholdet varte ett års tid. Det ble en ungdomsforelskelse. Etter gymnaset reiste Siggen i militæret, på marinens froskemannsskole, og Unni traff Per. Hun sendte brev til Siggen og gjorde det slutt.
Etter det hadde de ingen kontakt med hverandre. Ingen av dem kan heller huske at de traff hverandre tilfeldig.
– Jeg tror ikke noen av oss en gang tenkte på den andre de neste seksti årene, tror du? sier Unni og ler.
De hadde det så fint med egne liv og familier.
Giftet seg i 1966 og levde sammen hele livet
Begge giftet seg i 1966, Unni med sin Per, og Siggen med sin Herdis (f. Wassvik). Det var kjærlighet som varte hele livet for dem begge.
Han har to barn, fire barnebarn og blir snart oldefar. Hun har tre sønner, tre barnebarn og to bonusbarnebarn.
Unni hadde sin arbeidsplass i Kristiansand kommune, og en tid på Agder Distriktshøgskole. Han var først i marinen, siden på anlegg og selger av anleggsmaskiner. De siste årene i arbeidslivet var Siggen turbilsjåfør.
Både Unni og Siggen har vært aktive og offentlige personer, på hver sine arenaer. Folk i Mandal kjenner nok Unni best som mangeårig leder i foreningen Furulundens Venner. Hun har ofte vært i Lindesnes avis med tydelige budskap om å ta vare på Furulunden som naturområde. Siggen er oftest omtalt og avbildet som spillemann og gledesspreder.
Trekkspill og politikk - nei, det går ikke
Da de begynte å treffe hverandre igjen, hadde de så mye å snakke om. I ungdomstida hadde de opplevd mye gøy sammen. De fortalte hverandre om ektefellene sine, om barna og livet de hadde levd. De gikk også sammen på kirkegården, dro på turer og ble kjent med hverandres familier.
Siggen var kjent som en av frontfigurene i Lindesnes Trekkspillklubb, og spiller ofte sammen med andre i ulike sammenhenger. Men han får ikke lov å ta trekkspillet med inn i huset hennes. Unni er nemlig ikke så glad i trekkspill.
– Hvis jeg hadde kommet med trekkspillet og satt i gang med «I can’t stop loving you», da hadde «hybelen» røket, er jeg redd.
Da Unni fortalte sønnene sine om at hun hadde begynt å være sammen med en mann igjen, og at han spilte trekkspill, var meldingen klar: trekkspillere blir aldri ferdige, og de har ikke greie på fotball!
Unni ler godt.
– Nå synes de bare det er fint. De ser at jeg har det bra og at jeg er glad igjen.
– Og så er det en ting vi ikke kan snakke om.
– Politikk!
Han har mer enn antydet, både offentlig og privat, at han sympatiserer med Fremskrittspartiet. Hun står på lista til Arbeiderpartiet (Ap). Langt nede, riktignok, men det er Ap som er hennes parti.
Derfor er de enige om at når det gjelder politikk, så er de uenige. Veldig uenige! De ler av hvor uenige det går an å være og likevel være venner og glad for hverandre.
– Vi ler og erter hverandre med det!
Vin til maten og ved til peisen
De skal ikke gifte seg eller bo sammen eller noe sånt. Hun bor i huset sitt i Furulundsgata og han på gården sin på Vatne, og sånn kommer det til å bli.
Men de hygger seg sammen i helgene. Siggen sørger for ved til peisen. Han har egen skog på Vatne, der han bor, og hogger veden selv. Unnis tidligere ved-leverandør er nesten fornærma.
– Jeg holder veden og Unni holder vinen, smiler han.
– Ja, og jeg holder maten, legger Unni til med glimt i øyet.
Siggen har «hybel» på loftet i huset i Furulundsgata. Der får han overnatte, så han slipper å ta drosje hjem til Vatne hvis de har hatt et par glass vin om kvelden.
– Mot at jeg steiker bacon til søndagsfrokosten. Jeg må passe meg så ikke hybelkontrakten blir sagt opp, ler han.
Det hender at de går ut og spiser også.
Ei hand å holde i
Unni har fått dårlig syn, og han hører dårlig, så de er hverandres øyne og ører. Veldig praktisk, er de enige om.
I tillegg til å se dårlig, har Unni et vondt kne.
– Det er rett som det er at jeg snubler og faller. Jeg har fått problemer med å bedømme avstander, så ute på tur i ulent terreng er det godt å ha fått ei hand å holde i.
– Vi leide hverandre i ungdommen, og nå leier vi hverandre igjen.
Familien er glad på deres vegne
Da Lindesnes avis spurte Unni og Siggen om de kunne tenke seg å fortelle sin historie i avisen, ville de bare stille opp hvis barna syntes det var greit, og det gjorde alle. De voksne barna deres er så glad for at de som nå er de eldste i familien, har funnet tilbake gledene i livet. En av dem sa det slik:
– Tenk på alle de som sitter alene rundt forbi og har mistet mange. Kanskje kan dere inspirere flere til å ta kontakt med gamle kjente. Tenk så mye glede det kunne gi!