– Det putrer litt. Jeg har noen ideer. Det kommer stadig nye, sier Øystein Lie. Han er en ivrig hobbyfotograf.

– Jeg har drevet med foto siden konfirmasjonen. Kjøpte fotoapparat for konfirmasjonspengene. Det var ikke moped eller noe annet, sier Lie. Det første kameraet var et billig, østtysk Praktica.

– Det står på hylla hjemme ennå, sier Lie. Og forteller at siden den gang har det blitt en del kamerakjøp. Nå er det digitalfotografering som gjelder, skjønt ikke hele tiden.

– Jeg tar bilder med film ennå. Av og til så må jeg det. Har to – tre kamera til det bruk, forteller Lie. Han fremkaller filmen selv, akkurat slik han gjorde da han hadde foto- og mørkeromsarbeid som valgfag på ungdomsskolen. Så skanner han filmene digitalt etterpå.

– Det er noe med det, sier Lie om den gamle måten å fotografere på.

Pinhole

Pinhole-fotografering er en annen teknikk Lie har benyttet seg av. Et pinhole kamera er et kamera uten linse, men med en liten åpning, et pinhole er effektivt en lystett boks med et lite hull i den ene siden. Lys fra en scene passerer gjennom åpningen og projiserer en invertert bilde på den motsatte side av boksen.

– Det er "back-to-basic", litt annerledes. Jeg fikk lyst til å prøve, måtte jo få det til, men nå er det lenge siden jeg har gjort det, sier Lie.

Gleden ved å skape

Foreløpig er fotograferingen bare en kjær hobby. Lie er utdannet elektriker.

– Det skal være en hobby. Jeg kan ikke ha det som jobb, da mister jeg jo en hobby, sier Lie med et skjelmsk smil. Han fotograferer alt mulig, syns det er gøy å skape, få ting til.

– Siste året har det blitt mer å skape. Jeg vet ikke helt hva, det bare kommer. Er litt "art by accident" av og til, det må jeg innrømme. Jeg vet ikke helt hvor ting kommer fra. En psykolog kunne helt sikkert ha pratet mye om det, gitt en diagnose, men ..., sier Lie. Han har et pågående prosjekt med seg selv i hovedrollen som modell.

– Det begynte for halvannet år siden. Jeg har vært på en del workshops opp igjennom. Da blir du alltid oppfordret til å ta bilder av mennesker. Du trenger modell der og da, og da er jo jeg der. Det er en modell som forstår hva jeg vil ha. Han går med på alt jeg finner på, det er det som er fordelen. Han vet hva jeg vil ha, så jeg slipper å forklare. Hvis ikke han vil, da er det ille, sier Lie med glimt i øyet. Han ser på bildene sine og utbryter:

– Det er nok det som går igjen, at det blir litt absurd. Det er ikke klokt. Du får ikke en modell til å gjøre sånt, gjør du? På ei kommunal lønning kan en jo ikke betale folk heller.

Fotokunst

Utfordringen er å få satt av nok tid til å drive med dette, stadig er det andre ting som må og bør gjøres. Men Lie har alltid dressen og fotoutstyret med seg. Plutselig kan det dukke opp en idé og et sted.

– Hvis du skal utvikle deg, må du gå litt egne veier. Det har litt med det å forsøke å utvikle seg litt, sier Lie. Når vi spør om han har tenkt å stille ut sine kunstverk i form av ei separatutstilling, svarer han:

– Hvis noen vil stille de ut, da tenker jeg de er like syke i hodet som jeg er. Det får skje det som skjer.