– Jeg kommer til å savne de gode samtalene. Folk deler mye av sitt liv og hverdagen med oss. Kanskje fordi de vet at vi har taushetsplikt, men i en slik situasjon er det det nære som preger. Da blir det ofte en dyp, god samtale.
Det forteller Per Løvaas, som i februar gikk av med pensjon etter 20 år som begravelsesagent i Landes begravelsesbyrå i Mandal.
Slik fikk han jobben
I 2002 startet han virket sitt her. Da hadde han lagt bak seg 27 år med ulike oppgaver i Indremisjonen. Løvaas kjente på behovet for gjøre noe annet.
Han fikk være med en tidligere kollega på kistelegg. Altså å hente en død person. Rett og slett for å se hvordan han ville kjenne på det.
– Jeg sa til sjefen i Landes at hvis det trengs folk, så er jeg disponibel, sier Løvaas.
20 år senere har han lagt nærmere 1500 mennesker i kisten. Løvaas er klar over at det er et spesielt yrke, men mener det har gitt ham mye.
– Det som fascinerte meg og gjorde at jeg fikk lyst til å begynne var å møte pårørende og være sammen med dem i deres situasjon
Barnedødsfall og ulykker
Det tok imidlertid lang tid for 67-åringen å bli vant til rollen. Da han hentet barn, tenåringer eller folk han kjente, gjorde det noe med ham. Det var voldsomme inntrykk.
– Jeg sa til kona at hvis dette fortsetter så kan jeg ikke holde på med dette, sier han.
Å gravlegge barn og tenåringer er noe han aldri har blitt helt vant til. Det har også blitt noen tragiske ulykker, som har vært krevende.
– Når en legger et 15 måneder gammelt barn i kisten så gjør det noe med en. Da er det spesielt å gå inn i samtale med foresatte. Samtidig er det godt å prate med dem. Båndene som knyttes da er helt utrolige, midt oppe i alt det vonde. Jeg tror ikke du kan få mange andre jobber der du kommer på dypet med folk på den måten. Det blir ikke tvunget, men helt naturlig.
Kjenner mange
Løvaas tok tiden til hjelp og vokste seg inn i rollen som begravelsesagent, etter en røff start. Han fikk etter hvert et profesjonelt forhold til sine oppgaver og greide å stå i det. Det er ikke gitt, all den tid han selv er mandalitt og de pårørende ofte er kjentfolk.
– Ofte har jeg begravd både besteforeldre, mor og far. Jeg kjenner mange, og det gjør kanskje at jeg blir engasjert på en annen måte enn når jeg kommer til totalt ukjente, forteller han.
Å møte mennesker har han vært vant til gjennom hele sin yrkeskarriere. Men måten å være medmenneske på, er en helt annen som begravelsesagent. En må møte de pårørende der de er mentalt, i sin sorg.
Mistet foreldrene tidlig
– Hvilke kvaliteter og egenskaper må en ha som begravelsesagent?
– En må være trygg på seg selv. Hvis det har vært en tragisk ulykke og du kvier deg veldig for å gå inn til de pårørende blir det vanskelig. En må ønske å gå inn og utgjøre en forskjell for disse menneskene, så de opplever at du er til stede. Det er nok det viktigste.
Løvaas måtte tidlig i livet lære seg å bli trygg på seg selv. Han fikk som ungdom erfaring med døden, da moren døde da han var 13 og faren da han var 16.
– Jeg møtte sorgen tidlig og vet hva den har gitt. Når en tidlig opplever flere tragiske ting lærer en å kjenne seg selv, sier han.
Lærer barn om døden
Uansett om en mister noen tidlig eller ikke, mener Løvaas at å lære om døden er noe alle bør gjøre i ung alder. I mange år har Landes begravelsesbyrå tatt imot barnehager for å lære barna om døden. Det opplever han at er nyttig og viktig for dem.
– Vi bør tidlig la ungene bli trygge på at døden er en del av oss og at den er en del av livet, forteller Løvaas.
– Jeg var ikke i min mors begravelse fordi jeg skulle skjermes. Det mente de at var riktig da. Selv har jeg mer tro på åpenhet.
Han er på ingen måte bitter over at han selv ikke fikk overvære sin mors begravelse. Det var simpelthen det de trodde var det beste på den tiden, mener han.
– Jeg mener det er lurt at barna er med. Så kan det også være noen som ikke vil være med på syning for eksempel. Da trenger de ikke være med. Syning er fint for dem som vil, men en må ville, sier han.
Synet på kremasjon
Selv om Løvaas har jobbet med døden i to tiår, tror han ikke det har påvirket hvordan han selv sørger når han har mistet venner og familie.
– Jeg tror ikke jeg sørger så annerledes i dag enn før jeg begynte i jobben. Relasjonen til de jeg kjenner er så sterk og dyp at da blir jeg mer Per enn begravelsesagent.
På spørsmål om hva som har forandret seg på de 20 årene han har hatt jobben, går Løvaas’ tanker umiddelbart til synet på kremasjon.
– Fra gammelt av har kremasjon blitt forbundet med noe negativt, spesielt blant kristne. Kirken ville ikke godkjenne det. Nå er det blitt mer åpenhet om å snakke om kremasjon kontra begravelse, sier han.
Av alle pårørende Løvaas har hatt kontakt med, er det heller ikke i dag særlig mange som en gang snakker om kremasjon som en mulighet. Det tror Løvaas vil endre seg nå.
– Både miljøaspektet og plassmangel gjør at kremasjon vil tvinges mer fram. Personlig kan jeg like godt kremeres som begraves, påpeker han.
Vil savne møtene
Et yrkesliv er endt for mandalitten. Han har hatt sin siste ordinære arbeidsdag, men arvtakeren er ikke på plass ennå.
– Jeg har sagt til Erik (Lande, daglig leder i begravelsesbyrået, red. anm.) at hvis det er mye å gjøre, eller noen spør spesifikt etter meg og jeg er i nærheten, så kan jeg være disponibel framover. Ut over det er jeg pensjonist, sier begravelsesagenten.
Han beskriver seg selv som en rastløs type, og har ingen planer om å ligge på latsiden i tiden som kommer. Hva han skal gjøre, vil tiden vise, ifølge Løvaas.
– Hva kommer du til å savne fra jobben?
– Det helt spesielle møtet med folk i den sårbare situasjonen mange av dem er i. Mange tror vi snakker mye om døden, men min opplevelse er at mye er om livet, og hva den de har mistet har gitt dem gjennom et langt liv.
– Mister en god kollega
Daglig leder i Landes, Erik Lande, beskriver Per Løvaas som en veldig behagelig og lett person å jobbe med.
– Når vi har jobbet sammen har jeg sett måten han møter folk på og ser hver enkelt. Det har vært fascinerende og lærerikt å være med på, forteller han.
Det kan oppleves som et kaos i hodet å miste noen og da kan det være viktig med klare beskjeder, ifølge Lande.
– Per er tydelig og klar. Ikke streng, men han gir klare beskjeder, sier han.
Det er ikke enkelt å skulle erstatte ham, mener Lande, men prosessen er i gang.
Han poengterer imidlertid at pensjonen er Løvaas vel unt.
– Vi mister en god kollega som har vært med på veldig mye over veldig mange år. Det er kjedelig når folk slutter, men også fint at han kan pensjonere seg med god helse. Det unner vi ham virkelig, sier han.
Husker godt de første årene
Kona Kari Ur Løvaas er stolt av oppgaven mannen utført gjennom de siste 20 år.
– At han har håndtert det så godt som han har, har nok vært godt både for ham selv, byrået og folk. Det er jeg takknemlig over, sier hun.
Ur Løvaas minnes spesielt godt starten, da hun opplevde at det var godt for ektemannen å kunne komme hjem og snakke om hva han hadde opplevd den dagen. Hun presiserer at taushetsplikten var ivaretatt og at han aldri tilkjennega personlig informasjon.
– Jeg kunne sitte oppe og vente på ham. Så tok vi en god prat før vi falt til ro.
Hun var spent på hvordan det ville gå, men innerst inne visste hun at det kom til å gå bra. Han har vokst seg inn i oppgaven, mener kona.
De er nå begge pensjonister, og Ur Løvaas er spent på hvordan den nye hverdagen blir, særlig etter så mange år i en så spesiell jobb som ektemannen har hatt.
– Telefoner har kunnet komme til alle døgnets tider. Så blir det brått slutt. Jeg er litt spent på overgangen. Han er en aktiv og og litt rastløs person, så vi får se hvordan det går, men jeg har en forventning om en god pensjonisttilværelse sammen.
Nå gleder de to seg til mer fritid, som de blant annet skal bruke til båtliv, barn og barnebarn.