Lindesnes-regionen er fylt med kontraster som kommer til å skape utfordringer for levekår, bosetting og næringsliv i årene som kommer. Kunnskapen om hva som venter gjør at man kan ta grep i forkant for å begrense skadene og øke veksten. De siste ukene har Lindesnes skrevet om urovekkende høy andel uføretrygdede, alarm over at trygd går i arv, folkehelsen er generelt bekymringsfull og barn i tredjeklasse på skolene er dobbelt så tykke som landsgjennomsnittet. Lindesnes skriver i dag om at omsetning i næringslivet langt fra er lik fortjeneste, slik halleluja-ropene gjennom året ofte bærer lyd om. Rapportene har vært pessimistiske i flere år, men er samlet sett nå få faretruende at Nav, Mandal kommune og selv frivillige organisasjoner og næringsliv forsterker samfunnsansvaret det ligger i å forandre virkelighetsbildet. Det finnes en rekke lyspunkter. Handelsstanden arbeider med å være verdens vennligste by, prosjektene ny E39, fengsel, folkehøyskolen Skap og mulig hotell skaper optimisme og et bredt kulturliv og fritidsaktiviteter har nok til alle.
Uansett er kontrastene så store at alt ikke bare er greit. Det er slettes ikke greit i det hele tatt. Og på annet talemål enn sørlandsk er virkeligheten da såpass påtrengende at hver enkelt må ta inn over seg at gull og grønne skoger langt fra for alle er en vei inn i framtida. Norge i etterkrigstida er tuftet på et bredt fellesskap. Selv med bruk av midler fra store offentlige budsjettet, er Lindesnes-regionen et godt eksempel på at dagliglivet ikke harmonerer med statlige langtidsvisjoner. Nyhetsjournalistikken Lindesnes har utøvet de siste ukene viser at det er et klasseskille, det er en forskjell på oss og dem, som det er en politisk utfordring å endre. I mellomtida handler mye om hvem som er med og om hvem man må være medmenneske for.