Vi besøker familien i Søgne. På ei hylle i stua står et bilde av en smilende Torjus med fine lyse krøller og blå øyne. Det er nå seks år siden at Torjus ble akutt syk og fikk en hjerneblødning som en følge av en svært sjelden blodkarbetennelse. Han ble bare tyve måneder gammel.

– Jeg trodde hjertet skulle stoppe av smerte, forteller far Rudi og sier at vendepunktet ble likemannstøtten. For ikke lenge etter bortgangen av sønnen oppsøkte foreldrene Landsforeningen uventet barnedød (LUB), og opplevde håp, hjelp og god støtte.

– Vi følte oss helt alene i hele verden til vi snakket med noen i samme situasjon. De gav oss håp om at det var mulig å overleve. For det var et punkt der vi faktisk trodde vi skulle død av sorg. Da var det viktig for oss å se at man kunne få et fint liv og komme styrket ut av det. At det gikk an å få et meningsfullt liv på tross av at man hadde mistet det kjæreste man har, sier han videre.

– De delte sine erfaringer og kunne fortelle oss litt om hva vi kom til å møte. De ga oss en del stikkord som vi har tatt til oss og som har vært nyttige for oss, sier Silje og Rudi som på tirsdag forteller sin etterlattehistorie på kurset: Mestring av sorg, i regi av Landsforeningen uventet barnedød (LUB) i samarbeid med Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen. Kurset er for alle som har mistet en som står dem nær, enten det er barn, ungdom eller voksne, og deres sosiale nettverk og hjelpere. Kurset holdes av Atle Dyregrov og Kari Dyregrov, professorer og nestorer innen sorgarbeid.

Det er ikke første gang Silje og Rudi forteller sin historie. De har de stilt opp på seminar for etterlatte foreldre i regi av LUB, samt deltatt på organisasjonens podcast Sorgpodden.

– Det er lettere hver gang, sier de to og forteller at foredraget har endret seg i takt med endringer i sorgprosessen.

Verktøykasse

– Fra møter og samtalene med likemenn har vi tatt til oss lærdom. Basert på deres erfaringer og utfordringer har vi tatt til oss ting vi har syntes har vært nyttige for oss. Dette har vi satt sammen til vår unike verktøykasse – læresetninger som har hjulpet oss gjennom sorgen. Noen av disse verktøyene er like gjeldende nå som det de var tidlig i sorgen, mens andre har vi ikke like stort behov for lenger, forteller Rudi videre.

Da vi spør om de kan nevne noen av disse verktøyene, forklarer de en etter en.

– I starten av sorgfasen var det vanskelig å klare å gjøre dagligdagse ting, som å gå på butikken, ut med søpla, eller hente posten. Ting som man normalt gjør alle på en gang, føltes helt umulig. Det å lære seg å legge lista helt ned, og være fornøyd med å ha henta posten. Ikke ha så høye forventinger til seg selv, og folk rundt seg. Ikke forvent at andre vil forstå hvordan du har det, sier Silje.

Rudi supplerer:

– Hvis man skrur forventningene helt til bunn, så blir man heller positivt overrasket hver gang man får positiv omtanke.

– Det er mange lærte ting sorg, som at det går over. Men når man mister et barn så lurer man på hvordan skal dette gå over, det føles så overveldene.. Man lærer å leve med det på en måte. Men det går ikke over, man vil alltid ha det med seg. Det er som et sår som aldri helt gror; det rippes opp noen ganger, og det løsnes litt på skorpa.

– Vi har også lært å være selektive. Å velge vekk de tingnene som stjeler energi, og heller velge det som gir noe positivt tilbake, fortsetter Rudi.

– I starten vil mange rundt veldig mye. Men det kanskje ikke da man trenger det mest. Kanskje bare gjør at man blir litt mer utslitt. Man er i en sjokkfase, forteller Silje og ser på Rudi. Sammen erindrer de:

- Vi utsatte ting, og ble flinkere til å si nei. Men samtidig synes vi det var veldig hyggelig å bli spurt. Vi har vært åpne om det og hatt regien. Da var det lettere å styre omgivelsene sånn at det passet til vårt energinivå. Det synes også folk rundt oss har vært veldig fint. Da har de visst hva de hadde å forholde seg til. Vi antar at det tidvis har vært vanskelig å forholde seg til oss, og vi har derfor prøvd å være behjelpelige med å være åpen på hva som fungerer og ikke fungerer.

Hverdagen

Siden Torjus sin bortgang, har han fått tre småbrødre.

– Eldste mann kom kort tid etter bortgangen og ble vårt lille hjerteplaster. Det var mye trøst i det, men også bekymring, er de to enige om.

– Nå er vår hverdag ganske normal. Torjus er jo alltid med oss, men det er hverdagslige aktiviteter som opptar dagene vår på lik linje som andre familier. Hverdagen er travel og normalisert, sier Silje men påpeker at enkelte dager er mer utfordrende enn andre.

– Det er noen datoer i løpet av året som er mer spesielle enn andre. Det er noen merkedager der man stopper opp litt mer. Som bursdagens hans, eller dødsdagen. Da det er Torjus tid. Det er også noen situasjoner som er tøffere. Som da Torjus skulle ha begynt skolen nå i høst. Da jeg kjørte forbi skolen og så at flagget var heist på skolen og alle barna pent kledd da kjente jeg på det. Det er ting man ikke alltid er så bevisst på. Vi er uten tvil litt sartere. Vi har jo skjønt at det ikke bare er slik historie som leser om i avisen. Plutselig gjaldt det jo oss. Vi har opplevd at livet er skjørt.

Fremdriftsplan

En annen ting paret har på lista over verktøy som har hjulpet dem er å lage en fremdriftsplan.

– Man må lage en fornuftig fremdriftsplan. Vi ble fortalt at det ville ta 5-10 år før ting var bortimot det normale. Det kunne jeg ikke få til å stemme, så jeg laget en ettårsplan, og fikk en kjempenedtur. Da ett år hadde gått, var jeg veldig langt unna der jeg hadde lyst til å være, sier Rudi og fortsetter:

– Det var vanskelig for meg å akseptere at jeg ikke hadde like mye kapasitet og overskudd som før. Sorgen tar ekstremt med energi.

– Vi kan for eksempel ikke se på direktesendte nyheter lengre. Vi er veldig var for historier og fremstillinger. For eksempel se barn som har det trist og vanskelig. Ett års tid etter at Torjus gikk bort og flyktningstrømmen kom til Europa var det er bildet av den døde gutten på stranden i media, da kunne jeg ikke lese nyheter flere uker etterpå. Jeg gikk helt i kjelleren, forteller Rudi videre.

Bekymret

På spørsmål om de har vært ekstra redd for at noe skal skje med de andre tre barnene, svarer de begge uten å nøle:

– Ja. Før Torjus gikk bort tenke vi som de fleste foreldre at dette skjer ikke oss. Nå tenker vi det motsatte. Det skjer nettopp oss. Det var en uvanlig ting som skjedde. Det kom som lyn fra klar himmel. Man vet ikke aldri tegnene. Vi er nok tidvis mer bekymret. Men det gått seg litt til og blitt bedre for hver unge.

– Etter at Nikolai ble født sjekket jeg han hvert kvarter etter han hadde lagt seg. Nå sjekker vi dem et par ganger i løpet av kvelden. Hvis de ligger på magen, er vi ikke komfortable og retter på de. Det kommer vi sikker til å holder på til konfirmert. Jeg har alltid vært redd krybbedød. Men det er nok blitt enda verre. Det har vært min store panikk, sier Rudi.

– Vi bestemte oss på rikshospitalet samme dag som han døde at vi skal komme ut i andre enden som noen bedre. Vi skal ikke la dette ta livet av oss. Fokuset var veldig tidlig at han skal være stolt av oss. Vi skal hedre hans minne, og være hans ambassadører, avslutter Silje og Rudi.