Tro det eller ei! Jag savner bråkete konfirmanter!

Jeg har jobbet en stund nå med ungdomsarbeid i kirka. Her om dagen gikk det opp for meg at det er nøyaktig 10 år siden jeg begynte me det. Jeg har reflektere en del over hva som har forandret seg på denne tiden, og hva som har holdt seg ved det samme.

Noe som definitivt har forandret seg er konfirmantene. Jeg husker den første konfirmantklassen jeg hadde. Det var eng gjeng det nesten var umulig å holde styr på. Jeg overdriver ikke når jeg sier at de klatret på taket på den kirka jeg underviste i. De var en gjeng store spilloppmakere. Dette var utrolig gøy, men man måtte jobbe hardt for å få dem til å følge med.

Jeg hadde et par år med slike kull, men i 2010 kalte studiebenken på meg, og jeg tok et lite opphold i jobben for å ta en mastergrad. Da jeg så fikk ny jobb i 2013, hadde ting sannelig forandret seg. Konfirmantene satt nå som skolelys hele timen, fulgte med på hva jeg sa, og spurte til og med vanskelige og spennende spørsmål. For en fryd.

I begynnelsen synes jeg dette ikke var annet enn bra. Det var deilig å forholde seg til. Men så begynte vi jo etter hvert å oppdage hva som lå bak. Det har blitt sagt mye om «generasjon prestasjon», og hvis du lurer på hva det er for noe anbefaler jeg et kjapt google søk. Kort sagt, så har ungdom enda mye som rører på seg inni seg, men det utarter seg på andre måter nå ser det ut til. Det foregår myer mer på innsiden, og utarter seg ikke så ofte i «spillopper», men heller på verre vis, som for eksempel depresjon eller angst.

Det er likevel mye som ikke har forandret seg. Ungdom trenger, som alltid, å bli sett av menneskene rundt seg, og i aller høyeste grad av de voksne. Jeg har, som svaksynt, noen ganger stusset litt på hvorfor vi har endt opp med å bruke akkurat utrykket «å se hverandre» når det i sannhet handler mer om å lytte. Jeg tror, dersom vi skal bety en forskjell for ungdom i dag, så må vi lære oss nettopp dette. Det å lytte høres lett ut, men det er det ikke. Det å lytte til det ungdom har å si, selv når de egentlig ikke sier så mye, er vanskelig og utfordrende, men spennende greier. Har har jeg mye å strekke meg etter selv, og det er et område jeg tror vi alle er nødt til å bli bedre på.