30 år siden dynamittdramaet

– Det var veldig dramatisk. Smellet kunne høres helt til Flekkerøya. De fant en bit av ankeret til «M/S Stavfjord» i en hage flere hundre meter unna der båten lå, forteller Paul Storholt (66) 30 år etter dynamittdramaet i skjærgården.

Det hele startet på ettermiddagen lørdag 9. januar 1993.

Det er uvær og lastebåten «M/S Stavfjord» er i ferd med å legge om kursen mot Mandal for å søke ly. Det blåser sterk kuling og bølgene er flere meter høye. Om bord er fire menn. De står hjelpeløse mens båten krenger stadig mer under dem.

En stor, flytende bombe

Klokken 13.55 går alarmen hos Hovedredningssentralen (HRS): «M/S Stavfjord» har havarert. Om bord er anslagsvis 212 tonn sprengstoff og 43.000 tennere. Båten blir betraktet som en stor, flytende bombe.

Mannskapet, som består av fire personer, blir fraktet til Mandal etter en dramatisk redningsaksjon med Seaking-helikopter. Kapteinen klarer akkurat å feste en slepeline i båtens akterende og kaste den frie enden i sjøen før han forlater skipet.

Storholt er i 1993 kaptein på slepebåten «Mjølner». Han, maskinist og mandalitt Svein Lund og styrmann Geir Buås fra Kristiansand er på et annet oppdrag da de blir ringt opp av HRS og bedt om å bistå «M/S Stavfjord».

– Mannskapet var allerede fraktet i land fra båten. Jeg spurte derfor om vi kunne få rede på hva slags last det var om bord, men ingen kunne svare på det. Redningsskøyta «Ægir» var allerede på plass og i gang med slepet da vi kom til havaristen, sier Storholt.

Han og mannskapet fikk deretter vite at det var dynamitt om bord.

– «Da er det vel ikke fenghetter om bord?» spurte jeg HRS. Da fikk jeg til svar at det var det. Faktisk 20.000 i en container på dekk, men det var jo for så vidt greit for fenghetter i container er sikkert, sier Storholt.

Dynamittbåten på skjær

Han forteller om et styrete slep.

Mannskapet på «M/S Stavfjord» har hevet ut et tau som «Ægir» får tak i. På vei innover ryker tauet flere ganger. Et redningshelikopter svever over båtene, men ingen fra helikopteret tør å gå om bord på båten og feste flere tau til den. Båten nærmer seg etter hvert Valvik på Skjernøy, og Storholt kjører «Mjølner» helt inntil båten for å få tak i siste rest av slepetauet.

– Slepetauet røyk igjen. Så røyk festepunktet om bord. Dermed føyk en ti kilos kloss av båten, og den kom som en kule og lagde hull i vår båt. Noen minutter etterpå smalt «M/S Stavfjord» mot land og tippet over. Jeg tok radioen og sa til helikoptermannskapet at de burde komme seg vekk. De svarte at de alt var over Hille, for de kunne ikke være i lufta rett over en båt med dynamitt som gikk på et skjær. Oppi alt styret hadde jeg ikke merket at de var dratt, forteller Storholt.

120 evakuert

Sent lørdag kveld går politiet fra hus til hus for å evakuere lokalbefolkning. 120 innbyggere blir evakuert til kappellet på Farestad. Én av dem er da nesten fem år gamle Siv Dyrstad Johannessen (34).

– Jeg husker at jeg ble vekt av foreldrene mine midt på natta. Politiet hadde nettopp vært på døra og bedt oss om å dra til kapellet. Da vi kom dit traff jeg kusina mi Camilla og naboen Anette. Jeg opplevde det bare som gøy og var ikke redd, forteller hun.

Eksperter fra Dyno Industrier i Drammen blir kalt til Mandal for å vurdere eksplosjonsfaren. Søndag formiddag blir det bestemt at beboerne kan vende hjem igjen fordi eksplosjonsfaren blir vurdert som liten, selv om verken politiet eller noen andre kan si at en eksplosjon er hundre prosent utelukket.

Dyrstad Johannessen husker at farmoren hennes var stresset da de fikk dra tilbake til husene på Skjernøy.

– Farmor likte ikke at pappa og onkelen min gikk for å se på vraket. I ettertid har jeg blitt fortalt at flere folk stod på båten på søndagen, men vi små var bare hjemme, sier hun.

Eksplosjonen

Klokken 5.15 natt til mandag 11. januar 1993 våkner beboerne på Skjernøy av et gigantisk smell. «M/S Stavfjord» har eksplodert.

– Vi lå og sov, og så våknet vi så klart av smellet. Jeg tenkte at vi må ikke gå inn i stua, for der kan det ligge mye glass, sier Jan Atle Abrahamsen (60) som fremdeles bor i huset i Valvik på Skjernøy.

Han husker godt hendelsen for 30 år siden.

– Da vi kom tilbake fra evakueringen på søndagen var det mange som dro fra Mandal for å se på båten som lå opp ned i skjærgården. Det var jo spesielt. Heldigvis gikk det bra, og ingen ble skadet da det smalt, sier Abrahamsen.

Fire og et halvt år gamle Siv sover gjennom eksplosjonen.

– Neste morgen så vi at vinduet på rommet mitt var sprekt. Det husker jeg godt. En annen ting var at vi fant lange, gule rør som sprengstoffet hadde vært lagret i når vi gikk tur. De rørene fant vi i mange år etter det smalt, sier Dyrstad Johannessen.

Det ekspertene sa ikke skulle skje, skjedde.

Eksplosjonen ble registrert på flere seismiske målestasjoner i Sør-Norge. Ved jordskjelvsstasjonen i Bergen ble eksplosjonen målt til 3,2 på Richters skala, som tilsvarer et middels jordskjelv.

Etterdønningene

Først etter eksplosjonen innføres en sikkerhetssone på 400 meter. Under et folkemøte på Skjernøy retter beboerne sterk kritikk mot ekspertene fra Dyno, som mente at vurderingen de gjorde ikke var feil.

Det var politiet som opphevet evakueringen etter at spesialistene fra Dyno sa det ikke var eksplosjonsfare.

– Derfor stod jeg i kapellet og sa «nå kan dere dra hjem». Det gjorde folk, og mange dro ut for å kikke på båten på søndagen. Så smalt det natt til mandagen. Det var ikke noe greit. Jeg må samtidig presisere at å oppheve evakueringen var mitt ansvar. Jeg kan ikke skylde på Dyno eller eksperter fra sprengstoffinspeksjonen, sier Tor Backe-Hansen, som var politimester i Mandal i 1993, til Lindesnes avis i dag.

– I etterkant måtte jeg skrive redegjørelse til Justisdepartementet, men det ble ikke noe etterspill av det. Det var jo en del spøking og ironi med det her lokalt, men ikke mer enn jeg tålte.

Justisdepartementet fant i ettertid ingen grunn til å kritisere politimesteren etter det som skjedde.

Konklusjonen til sjøfartsinspektøren i Kristiansand ble at mannskapet om bord «M/S Stavfjord» ikke kunne klandres for havariet. Årsaken til havariet var sannsynligvis forskyvning av lasten.

Den tidligere politimesteren husker fortsatt da han mottok nyheten om eksplosjonen.

– Det var mange katastrofetanker, men så fikk jeg heldigvis ganske raskt beskjed om at ingen var skadet. Det var en ganske stygg sak, men heldigvis har man noen ganger lykken på sin side, og det hadde vi.

Backe-Hansen er klar på at det kunne ha gått mye verre.

– Jeg er sjeleglad for at det ikke skjedde noe mer. Ingen personer ble skadet og det ble ikke noen store materielle skader heller, sier han.

Setter fortsatt ikke garn der

Han får støtte fra tidligere kaptein på slepebåten «Mjølner», Paul Storholt.

– Jeg var ikke redd for at det skulle smelle mens vi holdt på, men i ettertid så tenker jeg at det kunne gått mye verre. Det at ingen var der og ble skadet da båten smalt natt til mandagen, det er dritflaks. Rett og slett, sier Storholt.

Abrahamsen setter fremdeles ikke garn i området hvor båten lå.

– Det drev i land mange rør og fenghetter i lang tid etter smellet, og det ligger fremdeles vrakdeler igjen i havet, sier 60-åringen.