Fra hest og kjerre til elbil på 60 år: – Det har skjedd ufattelig mye, og tidene har endret seg

– Det var ikke uvanlig at kundene kom med hest og kjerre for å handle, og jeg husker godt at vi daglig måtte skuffe hestemøkk fra inngangspartiet. Lorten brukte vi faktisk til å gjødsle hagen hjemme med, sier Brita Aasen Stensland (81) og smiler lurt.

Fra 1971 til 2007 drev hun R. Stensland landhandel, og hun legger ikke skjul på at bygda har gjennomgått store endringer siden da.

På Edgards bakeri på Vigeland, som hun konsekvent kaller for Osestads, forteller Aasen Stensland om en tid hvor alle kjente alle. Et tettsted fullt av gode minner, som på et blunk var i rivende utvikling. En utvikling på godt og vondt.

Ifølge SSB bodde det totalt 435 personer på Vigeland i 1960.

Antall innbyggere i gamle Lindesnes kommune nærmet seg 5000 rett før kommunesammenslåingen i 2020.

Av de nærmere 5000 innbyggerne i 2019, tilhørte 3100 personer Vigeland, mens 1375 sognet til Spangereid og 450 til Vigmostad.

To dagligvarebutikker

– Vi overtok butikken i 1971, og jeg holdt det gående i godt og vel 36 år. Da kjente jeg at det var nok, etter mange opp- og nedturer, sier Stensland.

Sammen med sin ektemann, Birger Aasen, flyttet de samme året inn i nye lokaler i Smibakken. Butikken, som overlevde to verdenskriger, ble etablert av hennes bestefar Reinert Steinsland, først som bakeri i 1901 og deretter utvidet til kolonialforretning fra 1908. En landhandel som i flere år solgte bakst, kraftfôr og steintøy.

Selv om butikken gjennomgående var privateid, ble den assosiert medlem av en rekke butikkjeder. Det resulterte videre i standardisering av vareutvalget, noe ekteparet Aasen Stensland ikke var særlig begeistret for.

– Vi valgte derfor å ta inn varer fra lokale leverandører i tillegg. Blant annet fra Nødings Delikatesser, Lindesnes Honning og fra Grossisten Rennes i Mandal, forteller hun.

1 / 3

Kristian van Pelt

Mannen døde av kreft i 1993, og etter hans bortgang drev kona butikken videre. Med god bistand fra søsteren Signe og hennes sønn, Kristian. Han jobbet selv i butikken i nærmere ti år fra tidlig ungdomsalder. Han ble gjentatte ganger forsøkt overtalt til å bære familiedriften videre.

– Jeg hadde aldri klart meg uten all den gode hjelpen jeg fikk. Mitt store ønske var at Kristian etter hvert skulle overta, sier hun

– Det var ikke få ganger jeg ble forsøkt overtalt, men det var det ikke snakk om. Etter å ha sett hvor krevende det var å holde hjulene i gang, valgte jeg å gå en annen retning, skyter Kristian Nilsen inn.

Gjennom 50 år var Samvirkelaget (senere Coop Extra) den store konkurrenten.

– Hvert bidige år var det en kamp om kundene her på Vigeland. Vi hadde alltid en god tone med Samvirkelaget, men gjennom barneoppdragelsen ble vi jo fortalt at det aldri var noe stas med dem, sier hun spøkefullt.

Den store handelslekkasjen

For å belyse den årelange rivaliseringen mellom butikkene, drar Signe Stensland Nilsen opp en hendelse fra 90-tallet:

– En eldre mann kom inn i butikken og ønsket nye batterier til barbermaskinen sin, samt hjelp til å bytte batteriene. Ekspeditøren, som hadde visse hygieniske motforestillinger mot å hjelpe mannen med batteribyttet, spurte hvor han hadde kjøpt barbermaskinen. Mannen svarte at han hadde kjøpt den på Samvirkelaget.

Ekspeditøren responderte da: «Da må du kjøpe batteriene her, men du må for all del gå bort på Samvirkelaget for å skifte dem!».

– Til tross for konkurranse, hadde vi et fint samarbeid. I flere tiår delte vi på matvareleveransene til eldreomsorgen og skolene. Det hendte en sjelden gang at vi også lånte varer til hverandre, legger hun til.

Rundt tusenårsskiftet brøt matvarekrigen virkelig ut i bygda. Først etablerte Spar seg i nye lokaler, og deretter Rema 1000 få år senere. At lille Vigeland med snaut 1500 innbyggere skulle ha behov for fire dagligvarebutikker, kunne ikke familien Stensland helt begripe.

– På toppen av dette begynte virkelig handelslekkasjen til Mandal og Lyngdal å blusse opp, legger hun til.

– Vi har stor tro på at butikken kan bidra til å bremse handelslekkasjen, sa butikksjef Rune Juliussen på Spar Vigeland.

– Det ble rett og slett ikke forsvarlig å drive butikken videre, og vi valgte derfor i 2007 å selge butikklokalene etter totalt 99 år kolonialdrift, sier hun.

Det samme næringsbygget som hun på 70-tallet var tvunget til å bla opp en million kroner for, solgte hun videre til Frode Simonsen for 4,5 millioner. Simonsen hev seg inn i matvarekrigen og drev Kiwi frem til 2017, før han videre tok over Spar. I dag er det Vigeland Pizza og Lindesnes Lekeland som holder til i næringsbygget.

Bensinstasjon i fire generasjoner

YX-Stasjonen på Vigeland ble reist tre år etter 2. verdenskrig, i en tid hvor det ikke ble reist mange næringsbygg og bygninger i bygda. Det hører også med til historien at det var den verdenskjente arkitekten Thilo Schoder som designet stasjonsbygget, med sine runde former som varemerke.

Schoder-bygget som i dag er fredet, har for mange vært et symbol på et handelssted i vekst, spesielt på begynnelsen av 70-tallet.

– Det har skjedd ufattelig mye, og tidene har endret seg. Jeg tenker stadig tilbake på tiden vi levde av å leie ut VHS-filmer her på stasjonen. Det trakk mye folk og stod for en god del av omsetningen.

Det forteller Paul Jørgensen, idet han lener seg tilbake i godstolen på kulturtorvet. Han tar seg en god slurk av kaffekoppen før han forteller videre om flere tiår som forretningsdrivende, i bygda der han fant kjærligheten.

– Da vi ble utsatt for innbrudd for godt over 20 år siden, var det kun tobakk og telekort som ble stjålet. Nå, med dagens teknologi, er det merkelig å forestille seg at vi omsatte for over 100.000 kroner i året på disse «ring-kontant-kortene», sier Jørgensen spøkefullt.

Sammen med kona Else Evenstad Jørgensen, overtok de daværende Vigeland Autosenter, også kjent som Norol-stasjonen i sentrum i 1988. Far til Else, Olav Evenstad, hadde frem til da drevet stasjonen som han igjen hadde arvet etter sin far Johan Evenstad i 1974.

Vigeland har gjennomgått store endringer. For eksempel ble det gamle kommunehuset Tingtun foran til venstre revet i 1995.

Ikke mange vet at mange bekker ble lagt i rør under Vigeland på 60-tallet. På dette bildet kan du se rør ved siden av tappen. Brakkene står der Remegården senere ble oppført.

– Enorm utvikling

– Johan var forut for sin tid. Han skjønte tidlig hvilke muligheter som fantes her på Vigeland, sier Jørgensen.

– Det har vært en enorm utvikling siden den gang, og de fleste byggene i sentrum har kommet opp etter at vi overtok stasjonen, forteller han.

Jørgensen synes de siste 30 årene har flydd avsted, og han nekter ikke for at utviklingen tidvis har ført til amper stemning mellom innbyggerne.

– Det har absolutt vært uenigheter om bygging her i bygda. Spesielt var det mye kniving da Sparbygget skulle bygges. Jeg husker godt oppstandelsene her da rivingen av Tingtun ble vedtatt i kommunestyret, sier Jørgensen, som i etterkant kjøpte Tingtun-tomta på anbud.

Nyplass barneskole på 60-tallet.

Skolen på Vigeland har gått gjennom en rekke utbygginger de siste 60 årene.

Dette i tråd med innbyggerveksten og flere barnefamilier i bygda.

25. november 1911 sto Tingtun ferdig i sentrum. Det var byggmester Albert Roland og murermester Torkel K. Norum som reiste bygget. I 1950-årene rommet bygget kommunekasserer, ligningsvesenet, ordfører, jordstyret, herreds- og kommunestyresal, møtesal, folkebibliotek, rom for pedell, Sør-Audnedal sparebank og Sør-Audnedal trygdekasse. Tidligere var bygget også brukt som småskole og framhaldsskole.

I dag er det hans svigerdatter, Maria Jørgensen, som driver Olivias Drøm på den gamle Tingtun-tomta.

Hans Sigurd Egeland samlet i 1989 underskrifter for å redde det gamle kommunehuset Tingtun (i bakgrunnen) midt i Vigeland sentrum fra riving. Men 150 underskrifter hjalp ikke

Kommunestyret sa nei. Bygget skulle rives som et ledd i fornyelsen av Vigeland sentrum, og ble jevnet med jorden i 1990.

Entreprenør Osmund Norum hadde ansvaret for rivingen. Her ser vi Norum dagen da riving startet.

Jørgensen eksemplifiserer videre med kommunehuset og Knudsen-bygget, som ble bygget parallelt mot slutten av 80-tallet. Også rundt disse byggingene var engasjementet blant innbyggerne stort.

En av familiens viktigste visjoner har alltid vært å holde liv i handelen i bygda.

– Forretninger har kommet og gått, men vi har hele veien prøvd å legge til rette for at næringslivet i bygda ikke skal dø ut. Vigeland var en stund uten både bakeri, blomsterforretning og salg av klær. Det har heldigvis kommet tilbake, og nå må vi sørge for at de blir værende, sier han.

I dag er det 60 medlemmer i handelsforeningen, og det er en stor økning de siste tiårene.

– Utviklingen som har skjedd på Vigeland siden 70-tallet har hengt nøye sammen med kommunens skatteinntekter fra gamle Nycomed (GE Healthcare). Uheldigvis ble skattesystemet endret, noe vi merket drastisk, sier Jørgensen.

Ordføreren som endret alt

Rolf Arthur «Atti» Eikaas (67) begynte å jobbe på formannskapskontoret i Lindesnes kommune i 1976. Derfra har han fulgt nærings- og innbyggerveksten på Vigeland.

Da Eikaas vokste opp, var Sjølingstad Uldvarefabrikk den største bedriften i området.

– På 60-tallet var det nærmere 30 fulltidsbønder i og rundt sentrum. I dag er det bare en på Rødberg, og det gjenspeiler vel tidene vi lever i. På den tiden var det absolutt mer fokus på jordbruk, sier han.

Lenge var det strenge krav for å bygge noe som helst på dyrket mark.

– Men da Daniel Leland ble ordfører, skjedde alt på en gang. Han durte virkelig på med å regulere nye boligfelt og ville for enhver pris at noe skulle skje her, sier han.

Daniel Leland (født 27. november 1921, død 4. desember 2008) var ordfører i perioden 1968–1971 og representerte Senterpartiet.

– Det var Leland som fikk gjennom blant annet regulering av boligfeltene i Vestlia og Trean. Tomtene ble omtrent revet bort på dagen. Han sørget også for bygging av det som i dag er omsorgssenteret, sier Eikaas.

I tråd med bedret infrastruktur og innbyggervekst, kom også etterspørselen etter mer næring og flere industritomter.

Som følge av dette, ble store deler av Hestehaven omregulert til næring, og en rekke tomter ble lagt ut på markedet i 1978.

Etter Hestehaven ble omregulert til næring i 1978, har det vokst fram hundrevis av arbeidsplasser i området.

300 arbeidsplasser på en jordflekk

– Av mangel på næring, ble Hestehaven relativt fort bygd ut, og behovet for ytterligere utvidelser kom brått på, sier han.

Rolf Arthur «Atti» Eikaas

Eikaas forteller at industriområdets kapasitet ble sprengt allerede i 2010, og at flomfare i lang tid har gjort det vanskelig for næringslivet å ekspandere.

I dag representerer de titalls bedriftene i Hestehaven om lag 300 arbeidsplasser. Til sammenligning bodde det totalt 435 personer på Vigeland i 1960, ifølge SSB.

Antall innbyggere i Lindesnes kommune nærmet seg 5000 rett før kommunesammenslåingen i 2020

Av disse bodde 3100 personer på Vigeland, mens 1375 sognet til Spangereid og 450 til Vigmostad.

Ifølge Kommuneplanens arealdel 2019-2030, som ble vedtatt i tidligere Lindesnes kommunestyre i 2019, var det om lag 2000 fritidsboliger i kommunen. Det var i tillegg 150 ubebygde tomter, primært i Lussevika og Høyland. Siden 2019 har det skjedd massive utbygginger i begge områdene.

Rolf Steinar Bergli

Leder i Lindesnes historielag.

Buhølen - et gammelt handelssenter

Rolf Steinar Bergli, leder i Lindesnes historielag, har i årevis gjort dypdykk i historien til bygda som han opprinnelig stammer fra. Berglis bestefar drev lenge bilforretningen Rolf Danielsen, først i Snig og deretter på Vigeland.

Næringslivet i Buhølen er noe han har brukt lang tid på å utforske i nyere tid.

– Fram til 60-tallet var Buhølen et viktig knutepunkt for Vigeland, slår han fast.

I Buhølen var det i årevis et yrende folkeliv med handel og møteplasser.

Sementfabrikken skilte seg ut med om lag 30 ansatte i en årrekke.

– Handelslaget var i sin tid et virkelig stort senter for næring og et tyngdepunkt for mange i bygda. I byggene som står forlatt på samme sted i dag, var det blant annet bakeri, smie, fotograf og telefonsentral.

Bergli mener at telefonsentralen var i drift til godt ut på 60-tallet, og at mange kvinner i bygda ble arbeidsledige da sentralen ble nedlagt.

Disse bedriftene holdt til i Buhølen:

Kilde: Lokalhistoriewiki

Fabrikk i Melhusfossen

Engerviks fiskematfabrikk startet blant annet opp sin produksjon i et gammelt fabrikklokale i Melhusfossen i 1961. Etter at Magnus Engervik fikk leid lokalene som da sto tomme, ble det produsert fiskemat og reker der fram til fabrikken på Furuholmen ble bygd i 1966.

Bergli forteller om en stor fabrikk med titalls ansatte.

– Det hører med til historien at naboeiendommene langs Audnaelva var plaget av dårlig lukt, siden rester fra produksjonen ofte ble liggende å råtne i elva. Problemet med lukt ble påklaget til kommunen, og fabrikken ble kort tid senere tildelt lokalet på Furuholmen av Lindesnes kommune, for en usedvanlig billig penge, sier han.

Slik så det ut på Furuholmen før Engervik Fabrikker overtok næringsbygget fra kommunen.

60 år senere er det tomme lokalet omkranset av godt og vel 100 fritidsboliger.

Det skulle de neste årene vise seg å være et smart grep. På 70-tallet ekspanderte virksomheten kraftig, og fiskemat ble sendt til både Møre, Trøndelag og Østlandet. Ifølge Lindesnes bygdemuseum, sysselsatte bedriften 30-40 ansatte i sesongen og inntil 25 fast ansatte på helårsbasis.

Næringsbygget på Furuholmen står i dag tomt, etter at selskapet ble kjøpt opp i 2017. Et 56 år langt bedriftseventyr, som har brødfødd hundrevis av lokale arbeidstakere gjennom fire familiegenerasjoner, ble da avsluttet.

– Vi synes det er flott å ha tilført kommunen så mange arbeidsplasser gjennom 50 år. De fleste innbyggere har nok direkte eller indirekte hatt et forhold til bedriften vår gjennom denne tida, fortalte Brit Engervik Haaland og Jan Engervik i et intervju med Lindesnes avis i 2017.

Tilbake til Osestads bakeri på Vigeland får Brita Aasen Stensland øye på en elbil parkere rett over veien hos sin tidligere konkurrent, Samvirkelaget.

– Jeg kan trygt si at tidene har forandret seg. Siden jeg overtok butikken på 70-tallet, har vi faktisk gått fra hest og kjerre til elbiler, sier hun og trekker på smilebåndet.

Widerøe's flyveselskap A/S