Debuterte samtidig: Både Anglia og Triumph Herald hadde sin debut på 1959-utgaven av «Earls Court Show» i London. Det har ikke gått Theodor Erling Tønnessen hus forbi. Foto: Dag Lauvland
Her skjer det: Theodor Erling Tønnessen i eget verksted. Et rom med alle muligheter for konservering av europeisk idustridesign. Foto: Dag Lauvland
Tsjekkisk vidunder: Av alle ting har Tønnessen en Jawa −55 modell. 125-kubikker. Og for den saks skyld en Puch, 50 cm3, −70-modell. De er pusset opp etter alle kunstens regler, men må nå vike for oppmerksomheten for engelsk industridesign. Foto: Dag Lauvland
Clean machine: Motoren bærer lite preg av at Triumph’en i det hele tatt er kjørt. Foto: Dag Lauvland
Beste Londonshow. Ever: De hadde vel knapt opplevd makan til industridesign, engelskmennene, da både denne (Triumph’en) og Anglia’en ble introdusert i 1959. Foto: Dag Lauvland
Vakkert: Eller hva kan man si? Foto: Dag Lauvland.
Sportslig instrumentering: Et instrumentpanel i Herald’en som på mange måter signaliserer en annen sportslighet enn hva vi finner i Anglia’en. Foto: Dag Lauvland
Hvorfor ikke? I Herald’en ser du et speedometer av «klokkeformat», med en logisk, analog framstilling av fart fra klokken «8» til «4». Her er til og med tanknivået tatt med. Foto: Dag Lauvland
Stas logo: Det var få på 60-tallet som ikke syntes at Triumph-logoen var stas. Foto: Dag Lauvland
Helt originalt: Triumph’en har original skai-innredning, og setene synes ikke å ha tatt skade av tidligere eieres bruk. Og fullstendig forvirrende med rattet på feil side. Foto: Dag Lauvland
Fake? Herald’en har to speil på sin høyre side. Vi aner ikke om det handler om «venstrekjørt» bil i Storbritannia, eller om nytt liv i Norge. Foto: Dag Lauvland
Upper class: Det var ikke en Bentley, Rover, «Jag» eller Rolls. Men Triumph sto for sportslighet for massene. Og noe mer kostbar enn Anglia’en var den. Foto: Dag Lauvland
Inspeksjon: Foto: Privat
Skall: Foto: Privat

LISTA – Før jeg ble pensjonist seilte jeg i alle år utenriks på supplybåt. Og for 12 år siden lå vi i Frankrike og kjedet oss litt. Da bestemte vi oss, en kollega og jeg, for å søke litt på internett etter veteranbiler. Og det var der jeg fant den, sier Theodor Erling Tønnessen.

– Angliaen?

– Nei Triumph’en. Det var den jeg skaffet meg først, sier Tønnessen.

– Den sto i Vaksdal, nord-øst for Bergen. Jeg ringte om bilen og traff ei dame på telefonen. Hun brukte tid på å forklare meg veien til Vaksdal, og plutselig kunne jeg følge opp med; «Mener du til høyre, ned mot gamlehjemmet?». Og det var da hun skjønte jeg var lokalkjent der, for kona mi er fra Dale, rett nord for Vaksdal, sier Tønnessen, og humrer.

Det engelske smykket er en Triumph Herald, 1960-modell. Den har en 948 cm³ motor med 35 hestekrefter. Til Norge kom den først i 2002 etter å ha gått både i England og Skottland. De siste ti årene hadde den tilbragt i en garasje. Og selvsagt kom den – med rattet på «feil» side.

– Jeg fikk min datter og svoger som bor i Bergen til å dra for å ta en titt. Og svogeren min ringte og holdt telefonen mot motorrommet, så jeg kunne høre svevet på motoren. Han sa at ville ikke JEG ha den, så ville HAN. Jeg kjøpte den usett og fikk fraktet den til Vanse. Det tok meg et døgn med bil og henger. Man kjører ikke en 50-åring så langt før man virkelig har sjekket den, sier Tønnessen.

Men som vi så ofte har sett på våre turer hos bilkonservatorne; Det ene tar gjerne det andre. Påfallende ofte har entusiastene både to og tre biler, gjerne av samme fabrikat, og gjerne med et par års aldersforskjell. Men det ble ikke en «ny» Triumph på Tønnessen.

– Jeg luftet Triumph’en en tur og sto parkert på Spind. Så treffer jeg en kar som sa; «Svogeren min har en Anglia». Jeg ba ham ta kontakt med svogeren for å høre om den var til salgs. Så ringer han litt senere og sier at jeg bare kan komme og hente Anglia’en.

– Og hva skulle selgeren ha?

– 1500 kroner. Men alt lå i deler, og bilen var langt fra å være en bil. Jeg skjønte at «det her... det blir et prosjekt», sier Tønnessen.

Hjelp fikk han fra både medlemmer i Agder Motorhistoriske Klubb og fra egne Anglia-klubber. Han hadde to yngre bilopprettere som lot Angliaen få en overhaling av dimensjoner. Salmaker Sørensen lagde helt nye setetrekk, i tråd med originalfargen. Og 1500-kroners bilen kom på rundt 80.000 kroner.

– Men du bor midt i selveste USAs 51. stat; Amerikanske Lista, med en utvandrerhistorikk som overgår det meste av landet for øvrig. Likevel valgte du europeisk?

– Ja. Og det er riktig at tradisjonen for amerikaimport var stor her. På 60-tallet var det mange som kom hjem fra Amerika, medbragt biler som så gikk på Q-skilter i et år. Men mindre kjent er det at det også var ganske vanlig å ta turen «innom» Tyskland fra Amerika, og ta med seg bil derfra. Så noen europeere kom hit på den måten, sier han.

Vi blir begge stående å beundre to særegne britiske biler som står side om side på plenen foran huset til Tønnessen. Den ene skriker «brite» så høyt at rattet har flyttet på seg.

– Hvilke av disse to liker du best, spør Tønnessen?

– Jeg er nok på grensen til inhabil her, da en −64 Triumph Herald var min fars andre bil, etterfulgt av en −65 Ford Cortina MK 1 Deluxe Estate. Den siste tok han med hjem til Norge fra England. Men vet du hva hans første bil var?

– Nei.

– En -62-modell, blå Anglia.