Sist uke var fremtidig utvikling av Birkelid på agendaen da kultur- og utviklingskomiteen tok debatten før kommunestyret involveres.

Området har siden kommunen fikk det fra staten til solid rabatt – med klausul om allmennyttige formål – versert i de kommunale sirkler. Hva skal egentlig kommunen med stedet? Det har ikke manglet på forslag: svømmehall, kommunal skole, demenslandsby, sted for felles rådhus for sammenslått Søgne og Songdalen med mer. Noe uttalt litt i spøk.

Hele tiden har vanskelige trafikale forhold vært det viktigste argumentet for å stoppe gode ideer. Likevel har det kommet en privat skole der – Oasen – og en barnehage samt voksenopplæring. Videre er nå noen lag og foreninger der, blant annet Lions og fotoklubben.

Kanskje blir det slik Svein Grødum (H) anførte i møtet sist uke, at en ny E39 med kryss på Monan, gjør det mulig å bygge en atkomst fra det nye krysset langs fjellet, uten å måtte krysse elva.

Det er noen år frem. Og konklusjonen til politikerne er nettopp å se noen år frem. Håpet er at en storkommune har andre muskler til å utvikle området. Det er langt fra sikkert det skjer noe med en gang: En stor-kommune har mange som ber om oppmerksomhet, Birkelid vil havne bak på lista også i konkurranse med andre steder i gamle Songdalen: Mjåvann, Nodeland og Rosseland. Se heller ikke bort fra at en ny kommune vil se på Bringheia rett ved over grensa til Søgne – området grenser til Volleberg. Området er sentralt og med lett tilgang til god infrastruktur.

Birkelid kan fort havne ned på lista. Å betale for en atkomst til området kan synes som en liten kostnad i en stor-kommune, men ute i bydelene i Kristiansand er det like vanskelig å få sitt prosjekt prioritert som det er i Søgne og Songdalen i dag. Bare se hvor lenge Hellemyr kjempet for en flerbrukshall.

Kanskje er det like greit å havne under radaren for en stakket stund. Med skole og barnehage sikret og nye føringer som legger til rette for lag og foreninger samt kolonihage, har kanskje politikerne gjort det rette: La Birkelid være et sted det kan spire og gro med innbyggernes egne forslag og initiativ, enten fra lag og foreninger, kolonihager og kunstnere som ønsker å være der. Men da må politikerne klare å tillate kunstnere å ha sitt virke der og ikke frykte for at det er for kommersielt til å bryte med allmennyttige formål. Kunst er ofte verken allmenn eller kommersiell, men utfordrer tankene våre.

Det er lett å se for seg at ulike private initiativ kan leve i et godt samspill med barnehage, voksenopplæring og skole. Politikerne kan ha staket ut en god kurs for fremtidens bruk, uten å ha lagt store summer på bordet.