Jeg liker å være på Aquarama. Damegarderoben der er for meg en velsignet korreksjon til de glatte, stumme kvinnebildene som raser inn på den blå skjermen min, fra alle kanter. I dusjen ser jeg de virkelige menneskekroppene, de som i likhet med meg selv har levd et liv. Der er ribben og undervekt, fett og valker, der er rynker og kviser, hårtap og arr, der er store pupper og små pupper, rare pupper, skeive pupper, bortopererte pupper, det er snodige knær, små føtter og digre lår. I alle, alle slags farger.

På ungdomsskolene, både i Søgne og ellers i landet, er det stadig færre elever som dusjer. Når dusjing blir introdusert som del av gymmen på mellomtrinnet, dusjer de aller fleste. Men allerede fra sjette trinn faller andelen raskt. Noen av ungdomsskolejentene tar en kattevask under armen. Men svært mange tar på seg det vanlige tøyet igjen uten å vaske seg. Eller går i gymtøyet resten av dagen. Noen skoler andre steder i landet har investert i fysiske båser med dør, der elevene dusjer uten å bli sett av andre.

Jeg synes ikke elever skal bli tvunget til å dusje i fellesskap. Det kan være mange gode grunner til at den enkelte elev skal slippe det, hvis de selv ikke vil. Å dusje naken i et miljø som ikke er trygt og godt, der en kan risikere både å bli tatt bilde av, latterliggjort eller hvisket om, er uholdbart. Men litt for ofte handler dusje-unnvikelsen heller om skam.

Og det synes jeg er trist.

Psykiater Finn Skårderud definerer den dype skamfølelsen som en opplevelse av at en ikke er verdig til å bli elsket. Skammen gjør at vi trekker oss tilbake. Skammen er ensom: Når vi trekker oss tilbake, mister vi det dyrebare fellesskapet. Muligheten til å se at vi menneskebarn er like, bakom alt. Og erkjennelsen av at det i bunn og grunn er tilfeldig hvem ulykken rammer, hvem som blir syke, hvem som blir mobbet eller utfryst, eller hvem som mister sine nærmeste.

Vi menneskebarn er sårbare. Vi er som individer hjelpeløse. Og vi er intenst avhengig av hverandre.

Selv må jeg av og til øve meg på å tørre å stå der i fellesdusjen. Sårbar, åpen for andres blikk og dom. Jeg vil ikke skamme meg, jeg vil stå med rak rygg. Når jeg føler meg mislykket og liten, prøver jeg å tenke tilbake på dukkene fra min barndom. Barbien min var fin, den. Men det var ikke den jeg elsket. Jeg kan gjerne beundre plastikk-ansiktene i reklamen. Men de vekker ikke min kjærlighet. Kjærligheten skjer mellom ekte mennesker som lever virkelige liv, som tryner, feiler, vinner, mislykkes og ler. Med eller uten store mager, skader og sår.

Det hadde jeg unnet de fryktsomme ungdomsskoleelevene å vite. Tenk om de kunne være stolte og glade for sin egen kropp, som er designet bare for dem. Unike kropper, i muligheter og potensial. Og samtidig sårbare for verdens ondskap. Slik vi alle er.