KRISTIANSAND: – Jeg er litt nervøs hver gang kisten skal i ovnen, sier Thomas Gabrielsen.

Den rolige mannen hviler hendene forsiktig i hverandre. Skyene er tette på himmelen over Oddernes krematorium. Den røde murbygningen som ligger midt i gravlunden strekker seg mange meter opp i været. Det er en verdig stillhet over området, som kun brytes av lavmælt prat fra mennesker som skal besøke sine nærme som hviler.

LES OGSÅ: Med døden som levebrød

– Så lenge det er en såpass lav andel som blir kremert her oppleves det som tabubelagt. Men jo flere som velger det, jo bedre og mer akseptert vil det jo bli, sier han.

Færrest i landet

Krematoriet på Oddernes i Kristiansand ble bygget i 1982, og er det eneste krematoriet i Vest-Agder. Der gjennomføres alle tekniske kremasjoner fra hele fylket, også Lindesnesregionen. Antall kremasjoner varierer fra år til år, men tallet øker stadig. Sørlandet har vært — og er - i særklasse fordi det er den landsdelen som har færrest kremasjoner i hele landet. På krematoriet i Kristiansand blir om lag 20 prosent av døde kremert, i storbyer som Oslo er tallet på nærmere 80 prosent. I Mandal var tallet på kun 14 prosent i fjor, men det er likevel en økning fra foregående år.

«Tidligere var jo selv kirken imot kremasjon.»
Vest-Agders eneste krematorium ligger på Oddernes i Kristiansand.

– Det har økt veldig de siste årene, fordi det blir mer og mer akseptert. Å kremeres har vært tabu lenge, tidligere var jo selv kirken imot kremasjon. Vi er konservative på Sørlandet, og tradisjonene våre sier at vi skal gravlegges, mener Finn Eigil Sødal, som har jobbet på gravlunden siden 1985 og i krematoriet siden 1995. ## Opptil to timer

Ovnen på Oddernes blir fyrt opp en eller to ganger i uken. Det er sjelden ovnen fyres opp kun for én kremasjon, fordi det er en tidkrevende prosess. De venter ofte på flere døde. Selv om det er flere som kremeres samme dag, påpeker Gabrielsen at de selvfølgelig ikke kremeres samtidig.

I storbyene kremeres flesteparten av de døde, men på Sørlandet er andelen fremdeles lav.

Det tar opptil tre timer før ovnen er varm nok, den må holde 750 grader før kremeringen kan startes. Etter at kisten er ført inn, er prosessen i gang innen ti sekunder.

– Vi er alltid to personer på jobb under kremeringen, det kan skje mye og da skal man ikke være alene, sier han.

LES OGSÅ: Aldri har færre dødd

Fra kisten er ført inn tar det mellom halvannen til to timer før kremeringen er ferdig. På andre siden av ovnen er det et lite vindu som Gabrielsen må følge med på. De ansatte er nødt til å overvåke hele kremeringsprosessen for å forsikre at alt går som det skal. Han legger ikke skjul på at det til tider er krevende å være vitne til det som skjer i ovnen.

– Men det blir en vane dette også. Det er en jobb, og noen er jo nødt til å gjøre det, sier han.

Døden. Det mest naturlige som finnes. Noe av det vanskeligste å snakke om. For hva innebærer den egentlig?

Ikke alle hentes

Når kremasjonen er ferdig, samles asken i en beholder som finmaler den. Deretter samles asken i en urne laget av maisfiber, som er et materiale som lett brytes ned i naturen.

I et rom like i krematoriet er hyllene fylt av flere urner på rekke og rad. De er forseglet, navngitt og merket med dato. Der oppbevares urnene til de pårørende ønsker at gravleggingen skal skje, som ifølge gravferdsloven skal være innen seks måneder etter kremasjon. Men det er ikke alltid at alle blir hentet. Et par av urnene som står i hyllene er fra 2012. Pårørende får flere henvendelser om ikke urnen blir hentet i tide. Men blir urnen aldri hentet, gravlegges den til slutt på minnelunden.

– Det er få det gjelder, men det er leit, sier Gabrielsen.

Koster mer

Det er som regel opp til pårørende om en avdød skal kremeres eller ikke, men ifølge loven kan ingen kremeres om det er i strid med avdødes ønske.

– Men ofte vet man om den avdøde ønsket kremasjon eller kistebegravelse, sier Gabrielsen.

Seremonien kalles bisettelse, og blir holdt nærmest på lik linje som en ordinær begravelse. Forskjellen er at kisten blir fraktet til krematoriet etterpå framfor å bli lagt i jorden. Men det koster mer å kremeres, i alle fall for dem som ikke sokner til Kristiansand, hvor det er kostnadsfritt. Pårørende fra andre kommuner må betale en ekstraavgift på over 6000 kroner om den avdøde skal kremeres.

Når selve kremasjonen er ferdig, brukes det en lang metallrake for å samle asken i en beholder.

Ikke lov hjemme

Et fåtall av dem som kremeres i fylket blir ikke gravlagt, men de pårørende velger å «spre asken for vinden».

Thomas Gabrielsen må følge med under hele kremasjonen.

– Det er veldig få, men det er noen som ønsker dette. Da må man søke, og det er krav til hvor det er lov å spre asken. Her på Sørlandet er det mye sjøen som blir brukt, sier Sødal.Pårørende må ha to vitner til stede som bekrefter at seremonien blir gjort både verdig og etter loven. I Norge er det ikke lov å oppbevare urner hjemme.

«Når man begynner å drømme om jobben, da er man nødt til å slutte.»
Kjølerommet hvor de avdøde oppbevares fram til kremasjon må holde mellom 2 og 7 grader.

– Vi har naturlig nok ikke alltid kontroll på hva som skjer med urnen når pårørende får den utlevert, men det er et tillitsforhold som er styrt av loven, legger Gabrielsen til.

Må ha galgenhumor

Både Sødal og Gabrielsen forteller at takhøyden blant de ansatte på krematoriet er høy. Skulle det oppstå ubehagelige hendelser eller man synes jobben blir tung, prater de sammen. Og de ler også mye sammen.

– Vi er nødt til å ha galgenhumor her, ellers ville det nok ikke gått så greit, sier Gabrielsen.

– Jobben blir en vane. Når jeg går ut av døra her, er alt glemt. Når man begynner å drømme om jobben, da er man nødt til å slutte, legger Sødal til.