– Jeg elsker Mandal, og vil gjerne fortelle om mine minner fra byen. Men jeg vil ikke ha noe fokus på meg som person. Det er byen som er viktig for meg, for Mandal har alt, sier Rolf Poulsen.
Han har bodd i sin høyt elskede by hele livet, med noe fravær på grunn av militærtjeneste på Rygge og Sola.
– Jeg lengtet alltid hjem til Mandal, ler Rolf.
Tyskerne
Lille Rolf kom til verden i juli 1936, og barndom og oppvekst foregikk i et lite hus på Skinnermoen i Mandal.
– Jeg husker ikke så mye før jeg begynte på skolen på Malmø i 1943. Mine storesøstre gikk på skolen på Adolph Tidemands plass, men nye regler gjorde at jeg begynte på skole på Malmø. Det var skummelt å gå over bybroa der det sto brovakter under krigen, husker Rolf.
Det var tyskere på alle kanter rundt huset på Skinnermoen i Rolfs barndom. Kaserne, fangeleir og stall bygget av tyskerne lå rundt det lille huset til familien Poulsen, men Rolf kan ikke huske at han var redd tyskerne.
– De var så veloppdragne og høflige, minnes jeg. Kan aldri huske at jeg synes de var skremmende på noe vis. Bortsett fra en gang, da en tysk offiser siktet på hunden vår med pistol fordi hunden skremte hesten hans. Men også den episoden endte med at tyskeren ristet oppgitt på hodet og sa «Ach, Kinder!», og red videre, minnes Rolf.
Fakta om Mandal 1941 - 1951
Pølsesundet
Barndommens paradis het Pølsesundet - et lite sund de fleste født før 50-tallet kanskje husker.
– Der bedrev vi barna fra Skinnermoen, Støa og Skåran livsfarlig lek både sommer og vinter, ler Rolf og rister på hodet.
Han understreker likevel at barna fra Skinnermoen ikke menget seg med barna fra Støa og Skåran. Tilhørigheten i en bydel var hellig på 40-tallet.
– Om vinteren brakk vi opp isflak som vi seilte ut Pølsesundet på, og om sommeren hadde vi små flatbunnede prammer vi rodde i. Vi kom ofte hjem søkkvåte og kalde, men glade og fornøyde, forteller Rolf og sender en medfølende tanke til alle bekymrede foreldre i området.
– Vi lekte dessuten veldig mye på kirkegården siden den lå rett rundt hjørnet for huset vårt. Der lekte vi gjerne gjemsel i mørket, og skremte barn som var på besøk hos oss, minnes Rolf.
Fortsatt finner han ro hvis han er på Mandal kirkegård.
– Det høres rart ut, men jeg koser meg alltid på kirkegården. Jeg har så fine minner derfra, og dessuten kjenner jeg nå halvparten av de som ligger der, smiler han med glimt i øyet.
1921 - 1931: 100-åringen Hannemor er byens hukommelse
Falskmynter
Barnet Rolf hadde en mangslungen karriere svært tidlig. Han ringte ofte klokkene til kirken både på 17. mai og julaften siden han var bestevenn med kirketjener Aarvik. Han var indisk «boy» i opptoget på Mandalsdagen i 1946, han var fører for rattkjelke nr. 2 i Mandal som han suste ned kirkebakken med, og han var syklist på sykkelen «Blåmann» som hadde dekk fra en hageslange.
Den mest dramatiske karrieren gjorde han likevel som falskmyntner.
– Jeg var god til å tegne som liten, og for moro skyld kopierte jeg et par røde 2-kronersedler til en kamerat i Nordgata for at han skulle få dem som bokmerker. Få dager etterpå sto det på førstesiden i Lindesnes avis «Falske penger utkommet i Mandal». Jeg ante uråd da jeg leste at den falske pengeseddelen ble brukt på meieriet i nabolaget, og jeg tenkte «Herre Moses, jeg kan ikke fortelle dette hjemme», mimrer den skyldige.
Avslørt
Far til kompisen i Nordgata skjønte likevel sammenhengen og tok kontakt med politiet. Da fulgte Lindesnes avis opp med overskriften «Politi i Mandal avslørte falskmynteren».
Rolf måtte gå duknakket til «forhør» sammen med en skamfull mor til politistasjonen.
– Det viste seg tilfeldigvis å være far til min kommende kone som var på vakt. Han gjorde alvoret klart for meg, og nevnte guttefengselet på Bastøy. Nyvold avsluttet likevel dette møtet med kommentaren: «Du bør fortsette å tegne», ler falskmyntneren i ettertid, og legger til:
– Til tross for at jeg ved et uhell ble falskmyntner, har jeg aldri vært noen pengemann.
Karrieren som voksen vil Poulsen absolutt ikke ha noe fokus på. Verken tiden på Mandal Stål, frivillig arbeid, styrelederverv eller en helt spesiell fortjenstmedalje. Derfor lar vi det ligge.
Himmelspretten
Det kanskje viktigste i Poulsens liv skjedde likevel uten tvil da han var syv år gammel i 1943. Da møtte han for første gang kvinnen han senere skulle kalle både «Himmelspretten» og «Åpenbaringen»: Nemlig sin store kjærlighet Kristi.
– Jeg ble forelsket i hele henne! Jeg syklet stadig vekk opp til Aarkjær der hun bodde, og hun ble nok til å begynne med ganske lei av meg. En gang pusset hun schæferen Bianca på meg, og jagde meg opp i tujahekken. Der ble jeg sittende til hennes far kom hjem fra politivakt. Da fikk hun skjenn, humrer Rolf.
Skjenneprekenen fra politimann Nyvold hjalp kanskje, for Kristi ble kjæreste med Rolf allerede da de var 13–14 år gamle, og de har holdt tett sammen siden. De giftet seg bare dager etter at de begge hadde fylt 21 år. De fikk to barn, og har ifølge Rolf levd så tett som det går an å gjøre for to mennesker. Helt til livet og sykdom kom og skilte dem ad.
– De siste seks årene har Kristi bodd på sykehjem. Men hun er er fortsatt like viktig for meg og klemmene er like gode, sier Rolf med varme i stemmen.
1931–1941: To blad Nygaard på Malmø
En skjønn by
Rolf Poulsen har mange bøker om sin kjære hjemby, og han kjenner hver gatestump og hvert smoi.
– Det aller beste med Mandal er at det var ingen som ble «store» i denne byen. Noen hadde selvsagt mer eiendom og penger enn andre, men ingen følte seg større og viktigere enn andre av den grunn. Vi var en generasjon nøysomme mennesker, som tok den verdien med oss resten av livet. I dag er det annerledes, og jeg er redd for at de som er unge i dag ikke har samme gleden over å oppnå og få noe som vi hadde. Da har de mistet mye som vi fikk med oss, sier Rolf ettertenksomt.
Han mener hans generasjon fikk oppleve gullalderen i gjenoppbyggingen etter krigen.
– Neste generasjon fikk overta gullalderen, men de har ikke slitt for den. Da mister de noe viktig. Men jeg er nå en heldiggris som fikk leve et så rikt liv i akkurat Mandal. Jeg får si som det gamle munnhellet: «Jeg er fra Mandal, gudbedre», avslutter Rolf med et blikk som har mye takknemlighet i seg.