– Jeg var i hvert fall i skolealder før jeg skjønte når jeg hadde bursdag, sier han.
Han vet det nå, Nils Reidar Christensen. At han er født 2. juni 1946.
Han er dermed representant for en generasjon nordmenn og -kvinner det er relativt mange av i Norge. Ikke nødvendigvis de som ikke kjente egen fødselsdato, men 1946 var nemlig året for en skikkelig «babyboom».
– Vi ble unnfanget i fredsrusen. Av en eller annen grunn ga den seg i tillegg sterkere utslag i Mandal enn for landsgjennomsnittet. Uansett betød det at det var et rekordstort antall elever som begynte på skolen i 1953. Vi var fire klasser som begynte på Mandal Folkeskole. Så mange hadde det vel knapt vært noen gang før, sier han.
Nils Reidars mor, Karen, var vikar på samme skole. Hun satt dermed inne med relativt mye innsideinformasjon. Som at Aslaug Christiansen skulle være lærer for A-klassen. Aslaug var den desidert foretrukne og flinkeste, mente Karen.
– Men fordelingen til klassene skjedde etter «først til mølla»-prinsippet. De som møtte først opp, kom i A-klassen. Dermed snakket mor med foreldrene til lekekameratene mine i samme årskull, og sørget for at alle møtte opp grytidlig til innskrivning.
– Og dere fikk Christiansen?
– Vi fikk Aslaug Christiansen, og hun var en veldig grei lærerinne, sier en munter Nils Reidar.
1941 - 1951: – Jeg er fra Mandal, gudbedre
Spor etter krig
Om han ble født året etter krigen var det fremdeles en rekke spor av den igjen i Mandal og i hans eget univers på Vestnes. Selv etter at tyske gjenværende soldater hadde blitt tvunget av engelskmennene til å rydde 2551 miner, bare fra Sjøsanden og Sjøsandskauen.
Ett av sporene var flyplassen på Vestnessletta. Den ble etablert på rekordtid i 1940 av to kompanier fra tyske Luftwaffen-Bau-Bataillon 11./VII.
Flystripa lå fremdeles der, som Nils Reidars nærmeste nabo.
Neseveien 21, Nils Reidars barndomshjem, ble sågar annektert av tyskerne under okkupasjonen, da huset ble liggende innen flyplassområdet. Naturligvis før Nils Reidar ble født. Men sporene var der, fysiske og tydelige fremdeles, under hans tidligste barndom.
– Jeg husker godt følelsen av å gå langs denne stripa og se småbjørk som hadde greid å kare seg opp i sprekkene i lemmebanen og mellom steinene av betong. I tillegg var jo de tyske bunkerne og ammunisjonslagrene et fristende sted å leke. Det var spennende.
– Lekte dere også «krig», rett etter krigen?
– Selvfølgelig, og til de grader da vi ble større. Det kunne gå rimelig hardt for seg også. Selv ble jeg skutt, sier han og bryter sammen i latter.
– Skutt?
– Ja, ei blykule fra et luftgevær traff meg i hånda. Vi hadde krig med gudan fra Torvet, sier han med påtatt, stort alvor.
– Vi lekte mye oppe i Grøngjelet. Der bygde vi leir, og det hendte at gudan fra Støkkan eller Buråsen «raste» den, og da ble det krig igjen. Der var jo også blant annet Dødsdalen, der vi ålte oss over en dyp kløft på ei grein. Skikkelig skummelt, sier han med et smil.
– Jeg var der oppe nylig og fant stedet igjen. Det er ikke rare «kløften» i dag, sier han og ler.
– Hvor bred var den?
– Kanskje fire meter, og ikke spesielt dyp.
Artikkelen fortsetter under bildene.
Kjærlig, men bestemt mor
Nils Reidars mor blir stadig nevnt. Bildet han tegner er av en tøff, men kjærlig mor som hadde klare rammer for barneoppdragelsen. Skjønt, idealene fra 40- og 50-tallet harmonerte ikke nødvendigvis like godt med det neste århundrets.
Noe som kanskje gjenspeiles i Nils Reidars første klare minner.
– Det er at det ringte i den svarte bakelitt-telefonen, og telefonsamtalene tidlig på morgenen. Da ble mor bedt om å ta vikartimer på skolen og måtte møte opp på kort varsel. Dilemmaet var jo at jeg ennå ikke hadde begynt på skolen og ikke gikk i barnehage. Jeg ble dermed kastet ut av huset i hui og hast, uavhengig av temperatur, vær og vind. På det tidspunktet hadde alle de «nærmeste» ungene i nabolaget begynt på skolen, så jeg var overlatt til meg selv, sier han.
– Et drøyt minne?
– Hadde det skjedd i dag regner jeg med at mor hadde fått barnevernet på nakken, ja, sier han med et smil.
Men slik var det bare, og slik måtte det være. Så måtte påfølgende generasjoner heller være barn av en ny tid, der man likevel skjønte at tidligere generasjoners premisser var annerledes.
– Så husker jeg de litt mindre dramatiske turene, da jeg satt på tanken på motorsykkelen til Sam Tronstad, som også bodde i Neseveien 21. Vi kjørte til Sjøsanden og spiste is. Det var nok i fireårsalderen, sier han.
1931–1941: To blad Nygaard på Malmø
Feiret bursdagen i haven
– Snakket foreldrene dine om krigen?
– Ja, spesielt da jeg ble større og begynte å interessere meg for andre verdenskrig. Min far var jo et levende leksikon, sier han.
Etter den tyske okkupasjonen senket jernteppet seg over Europa og splittet verdensdelen i øst og vest. Det ble starten på en over 40 års lang periode med det som senere ble referert til som den «kalde krigen».
– Fryktet du at den kalde krigen skulle munne ut i en «varm», og en ny verdenskrig? Du var 16 år under Cuba-krisen?
– Nei, jeg tenkte ikke så mye på det.
– Rett etter Cuba-krisen kom en ny. Du mistet din mor?
– Jo, da jeg var 17. Hun hadde vært kreftsyk lenge. Fra sykesengen sjekket hun stadig med far at jeg hadde gjort lekser og var «up to speed» med skolearbeidet. Men også den situasjonen var jo kanskje litt annerledes enn hva «riktig» håndtering hadde vært i dag: Det skulle ikke snakkes så mye om. Så, plutselig en dag sa far: «I dag må du gå på sykehuset og besøke mor». Da var hun døende. Jeg reiste til sjøs like etter, det, sier Christensen.
– Men du? Det der, med bursdagen?
– Jo, hver gang jeg spurte mor når det var, svarte hun «en fin dag i juni». Det ble etter hvert naturlig, og jeg problematiserte det ikke. For mor var lur. Hun ville helst unngå å ha en haug med unger rekende inn og rundt i huset i regnvær, så bursdagen ble alltid feiret utendørs. Men da måtte det jo være go’vær. Så da datoen nærmet seg ventet hun på den første fine dagen. Da den kom kunne hun si på morgenen: «I dag har du gebursdag, og du kan be kameratene dine i selskap». Så det ble noen bursdager både i haven og på Lysthuset, sier han.
1921 - 1931: 100-åringen Hannemor er byens hukommelse
Fakta om Mandal 1941 - 1951
Fakta om Mandal 1931–1941