– Du Bente, kan du fortelle meg hvor jeg finner en kjøkkenkniv? spør Ivar venninnen.

Ivar Bøksle og kona Nina Hammersmark er på hyttetur med et vennepar i 2017. De fire har kjent hverandre gjennom en årrekke, og de er trygge på hverandre.

– Du finner en kniv på badet, roper Bente, med etterfølgende latter.

Det går et par minutter.

– Jeg fant ikke noen kniv der, roper Ivar med undrende stemme, etter å ha saumfart badet.

Både Ivar og Nina merket at noe endret seg på den tiden, gradvis og litt umerkelig. Ivar hadde så smått begynt å lete etter ordene han hadde et eller annet sted på tunga. Eller han kunne mistolke ords og setningers betydning i en bestemt sammenheng. Som denne, i en humoristisk kontekst.

Nina Hammersmark og Ivar Bøksle har sammen kommet et stykke på en utfordrende reise. Den er lang fra over. Foto: Dag Lauvland

Nina merket det først av alle.

– Plutselig tok han alt så bokstavelig, og han gjorde rare ting. Det var et forvarsel, sier Nina.

Det ble begynnelsen på en lang reise inn i et nytt og ukjent landskap. Et svært utfordrende et for dem begge. Nina ante at noe var i gjære, og ble stadig klarere på at Ivar burde få en grundig legesjekk. Han var for den saks skyld ingen gjenganger på legekontoret.

Det tok to år før Ivar selv var klar.

Prosjektet som kostet

Ivar er kristiansanderen som gjorde mandalitt av seg, gjennom de siste 35- 40 årene på Frydnes. Høsten 2022 virker den 75 år gamle mannen tilsynelatende like oppvakt og kritisk analyserende som i desember 2018, da Lindesnes snakket med ham sist.

Det intervjuet ble gjort i forbindelse med hans da foreløpig siste, store bidrag til kulturen og kulturhistorien, «Sørlandet synger». Det var et boksamarbeid mellom tidligere direktør ved Lindesnes fyrmuseum og forfatter Jo van der Eynden, illustratør og tidligere bestyrer og konservator ved Ibsenhuset i Grimstad, Jarle G. Bjørklund. «Sørlandet Synger», som ble utgitt på Bokbyen Forlag, er en samling tekstlige skatter fra Vilhelm Krag, Gabriel Scott, Zakarias Bryn og Jens Gunderssen. Bortsett fra noen få unntak var de alle med Ivars melodier.

Sørlandet Synger: Et praktverk der tidligere skjulte tekstlige skatter ble tatt fram i lyset. Og det med både noter og besifring. Foto: Dag Lauvland

– Det prosjektet satt virkelig langt inne, for jeg kjente på at jeg hadde dårlig tid. Jeg følte jeg måtte få det unna før hjernen skulle svikte meg ytterligere, husker jeg.

Boka skulle også promoteres, blant annet gjennom en boklansering på «Bokbadet» på biblioteket i Kristiansand.

– Jeg sa under intervjuet der at jeg anså meg ferdig med å holde konserter. Mot slutten av samtalen ble jeg likevel bedt om å synge en sang. Jeg begynte å spille visa, men glemte teksten. Jeg måtte slutte midt i sangen, med følgende replikk til publikum: «Nå skjønner dere kanskje hvorfor jeg måtte slutte». Tanken min var nok å formidle til dem at hjernen min ikke fungerte helt som før, sier han.

Diagnosen

Ivar fikk så den endelige diagnosen Alzheimers sykdom på Sørlandet sykehus for tre år siden. En umiddelbar konsekvens var at han ble fratatt førerkortet. Diagnosen er den definitivt vanligste årsaken til tilstanden demens. Demens er snarere konsekvensen, den som kommer snikende, brutalt og ubønnhørlig, litt avhengig av hva som utløser den.

– Så hva med livet etter diagnosen?

– Det har vært en ensom vei å gå. Etter utredningene i Kristiansand ble vi mye overlatt til oss selv. Livet var for Ivar preget av svært mye angst og uro, og vi ante ikke hvor vi skulle henvende oss. Vi strevde lenge, i hvert fall inntil kommunen fikk på plass en egen demenskoordinator i 2021, sier Nina.

Helsefagarbeider på Lindland Gård, Christine Håland, og demenskoordinator Hilde Berg Bentsen i Lindesnes kommune. Foto: Dag Lauvland

Hun sikter til den relativt nyopprettede stillingen som Hilde Berg Bentsen nå innehar. I tillegg bidrar hjemmesykepleien i Holum til at de to takler hverdagen, og Nina understreker at hjemmesykepleien er fantastisk fleksible.

– Vi er en stor familie, som sammen med både gode venner og omsorgsfulle naboer står oss bi. Men veien har nok i første rekke blitt gått opp av oss to. Du kan også være helt sikker på at vi fremdeles er på en krevende reise, sier hun.

Ekteparet har etter hvert, etter mye prøving og feiling, likevel funnet måter å takle hverdagen på.

– Livet er på en måte blitt tydeligere, fordi vi har måttet skrelle av så mange lag. Vi har måttet gjøre alt litt enklere å overskue og takle. Vi vet nå at det hele blir enklere om vi for eksempel er sammen med kun to venner om gangen. Likevel er nok det aller enkleste når vi bare er oss to. Rutiner blir viktige, også det å fokusere på verdighet, humor, forutsigbarhet og ro i hverdagen. Det følger mye uro og angst med alzheimer, og man taper ferdigheter hele tiden. Det er vondt å se sorgen i øynene hans, sier Nina.

Ivar Bøksle har også vært med i Malmø Riverside. Her er bandet sommeren 1992 klar til å dra til i Lillebælt-festivalen i Danmark for andre gang. Fra venstre: Jan-Kåre Jenssen, Svein Klev, Erling Christensen, Ivar Bøksle, Peter Klev (foran), Erik B. Hansen, Reinhardt Christensen og Ulv Molaug. Foto: Arkivfoto

Etter at diagnosen ble gitt har tiden blitt brukt til å akseptere og lære seg å leve med sykdommen.

– En sykdom det ikke finnes noen helbredelse eller medisiner for. Det er rett og slett bare én utgang på dette. Noe forskning viser likevel at folk som har drevet med musikk hele livet kan ha en saktere utvikling av sykdommen. Vi lener oss litt på det, sier Nina.

På Lindland Gård pleies sosial omgang med blant andre Irene Nøding (t.v.), Torhild Vatnedal Faye, Per Skjævesland, Ivar Bøksle, demenskoordinator Hilde Berg Bentsen og Trine Lindland. Foto: Dag Lauvland

– Den vil også prege samfunnet mer og mer fremover?

– Ja, den vil eksplodere i befolkningen i årene som kommer, men det virker som Lindesnes kommune nå prøver å være i forkant av dette. Folk vet så lite om denne sykdommen. Den har jo i tillegg blitt kalt «skammens sykdom», og det er avgjørende med mye informasjon for å fjerne tabuene, sier hun.

Nå er nå

Så kom NRK-dokumentaren «Vær her» i mars i år. Den handlet om mennesker som hadde fått diagnosen og om hvordan de levde med den. Én av bidragsyterne var en av Ivars gode venner, komponist, forsker og musikkformidler Sigvald Tveit som døde i januar 2019.

– Jeg fikk meg en kalddusj da. Dægern, plutselig var Sigvald død! Så da dokumentaren kom så vi den, både Nina og jeg, og vi gråt. Men jeg mener Sigvald der sa noe sånn som at vi må leve som at «nå er nå». Det har nok blitt et mantra for meg de senere årene, men det har vært tøft. Du må faktisk jobbe for å finne vitsen med å leve, sier Ivar.

Her på Lindland gård stortrives Ivar, to dager i uka. Foto: Dag Lauvland

Kanskje også som resultat av bedre koordinering i kommunen blir Ivar hentet hver mandag og onsdag for å bli kjørt til Lindland gård. Der er det et demenstilbud for mindre grupper. Gården har egne ansatte med fagkompetanse innen både helsefag og dyrehold. Lamaene, alpakkaene, grisene, hønene og gjessene fungerer som medterapeuter for enkelte av de besøkende.

Torhild Vatnedal Faye med et nurk av en minigrisunge på Lindland gård. Ivar og Hilde Berg Bentsen følger med. Foto: Dag Lauvland

– Litt lite sosial som han er, så satt det langt inne for han å dra dit første gang, sier Nina.

Etter flere motivasjonsforsøk ga Ivar likevel tilbudet et forsøk. Han var solgt etter første besøk.

– Det er bare gull. Jeg trives der, og jeg treffer flotte folk, men det tok tid å bli klar for det, sier han.

– Det er ikke lett for en skarve journalist å merke at mannen foran oss har alzheimer.

– Kanskje, men jeg vet jo selv at det er mye som ikke funker, sier Ivar.

– Da jeg endelig ble fortrolig med diagnosen begynte jeg å lete etter lyspunkter i tilværelsen. Ett av dem var å kunne komme opp til Lindland gård. Der får jeg brukt kroppen fysisk.

Ansatt på Lindland Gård, Tor Evert Bentsen (t.v.), sammen med Ivar Bøksle. Denne dagen var kamerat Sverre Antonsen ikke til stede. Foto: Dag Lauvland

– Jeg kløyver ved med to kamerater, Sverre Antonsen og én av de ansatte, Tor Evert Bentsen. Om Tor Evert tilfeldigvis skulle være borte en dag så er det litt sånn: «Hvor er lekekameraten min?», sier Ivar og bryter ut i latter.

Ikke helt ferdig

Ivar har en femårig musikkutdannelse fra Musikkhøgskolen i Oslo bak seg. I tillegg fikk han et treårig «Statens arbeidsstipend for kunstnere» på midten av 1990-tallet. Også det har brakt ham inn i en rekke samarbeidsprosjekt med andre.

Ivar dro til Irland med intensjon om å tonesette det 45 vers lange eposet «Terje Vigen» av Henrik Ibsen. Da han kom hjem ønsket han Helge Jordal til å synge og resitere verket, og det resulterte i en CD i 2000. Siden har de og bandet fremført «Terje Vigen» over store deler av landet.

Alt fra tid for måltid og spaserturer, til hvilket rom de oppholder seg i er nå rutinepreget. Det gjør hverdagen noe mer oversiktlig. Foto: Dag Lauvland

Han har hele ti plateutgivelser bak seg. Utgivelser som har stadfestet ham som Sørlandets viktigste tolker av Sørlandskystens historie og poesi, også der ikke alt handler om skjærgård, fiske, skarv, måker og taktfast stempeldunking fra en Marna Motor. «Sørlandsvisers» form har jo et potensial til å forlede lytteren til å tro at visene alltid handler om alt som er «idyllisk og greit».

Både Alf Prøysen og svenske Bellman og Taube har antakelig vært gjenstand for nøyaktig samme oppfatning. Prøysen var til alt overmål klar på at det ikke fantes én eneste av hans viser som ikke hadde snev av et ideologisk eller politisk budskap.

Etter utgivelsen av «Øen» sammen med Kristiansand Kammerorkester i 2006, uttalte Bøksle at CD-en på mange måter markerte avslutningen på arbeidet med å tonesette de klassiske sørlandsforfatterne, det han selv opplevde som selve livsoppgaven.

Ivar Bøksle under kombinert plateslipp og konsert i Buen i 2016. Det var i forbindelse med «Sanger fra vår ø» sammen med datteren Helene. Foto: Arkivfoto

Han er imidlertid fremdeles klar for «flikking» på deler av katalogen.

– Jeg må bare få spilt inn den visa, én gang til. Jeg er voldsomt glad i den, og jeg har lenge hatt en idé om hvordan den egentlig burde være. Men den har ikke blitt som jeg ville i den tidligere innspillingen min, sier Ivar.

– Hva mener du? Hvilken sang?

– Det er... Eller, vent litt... Jeg glemmer! Oi... Jeg finner ikke ordene... Men det kommer tilbake om en stund, sier Ivar.

Han er sikker på at det gjør det. Så sikker at han smiler mens han sier det.

Tittelen på visa kommer da også tilbake til ham. Som han lovet. Etter flust av andre velartikulerte setninger om musikk og kultur, og livet som sådan. Plutselig nynner han fasiten og melodien og forteller at «det var den!».

«Når kvelden kommer sigandes og allting blir så stilt, syns jeg det er berikandes og koselig og gildt....».

Det er selvsagt såre enkelt å kjenne igjen Jens Gunderssens «På Trammen».

En tidskommentar

«På Trammen» har Ivar gjort gjennom flere år. Selve innspillingen gjorde han på «Viser fra Sørlandet» med broren Eivind så tidlig som i 1972.

– Det er en ganske lang vise, med gjentagende melodilinjer. Jeg ønsker å bryte den opp litt med en «bridge» midt i visa, et melodisk sidespor fra det som kan virke gjentagende, sier Ivar.

Kanskje nettopp teksten i «På Trammen» beskriver Ivar som person, aldri så lite. Teksten ser med kikkert mot et Europa i krig. Visa byr på Jens Gunderssens videre perspektiv fra en utsiktspost ytterst i Sørlandets skjærgård. Ivar er soleklar på at den er ytterst tidsaktuell. Vi er der nå, mener han.

Nina Hammersmark og Ivar Bøksle havnet i ukjent terreng sammen etter at Ivar fikk diagnosen Alzheimers sykdom for tre år siden. Foto: Dag Lauvland

– Perspektivet er selvfølgelig ikke mindre aktuelt i dag. Jeg mener, forbannet være Putin og alle hans handlinger! Det handler også i dag om despoters uforutsigbarhet og om alt de legger øde bak seg. Jeg opplever det som skjer nå som en brutal gjentagelse av historien, sier Ivar.

– Spiller du nå? For deg selv, eller for andre?

– Nei. Overhodet ikke. Fingrene lystrer ikke, på verken gitar, piano eller trekkspill, sier han.

– Kan vi likevel få se noen av trekkspillene dine. Du har en del av dem?

Han ber meg følge ham inn i et rom i andreetasje. Der står de på rekke og rad. Ivar finner fram et av dem, et klassisk, italiensk, håndlaget Brandoni. Uoppfordret tar han remmene over skuldrene og begynner å spille.

Med et håndlaget Brandoni fant Ivar endelig den savnede melodilinja. Foto: Dag Lauvland

Litt rusten etter lang spillepause tar han fatt på «På Trammen». Han gjør unna de tre første versene imponerende feilfritt og endrer plutselig melodien. Fjerde vers utgjør den «savnede bridgen».

– Der satt den! Noe sånn som dette må det bli, roper Ivar.

Trenger du noen å prate med?

Dersom du har spørsmål eller bekymringer knyttet til demens, kan du ta kontakt med Demenslinjen på 23 12 00 40. Erfarne sykepleiere betjener telefonen, som er åpen mandag-fredag fra klokken 09.-15. Dersom du heller vil sende e-post kan du sende til: demenslinjen@nasjonalforeningen.no

Du kan også kontakte demenskoordinator i Lindesnes, Hilde Berg Bentsen, mandag til fredag klokken 09-15 på telefon 945 26 495 eller på e-post: hilde.berg.bentsen@lindesnes.kommune.no