Einar Danielsen er medeier i firmaet Mandal Stillasutleie. Det sies at han også i kontakt med kunder og leverandører kommuniserer på mail og telefon på troverdig, men liberal mandalsdialekt.
– Jeg har i grunnen alltid gjort det. Jeg har lært det av min far. Jeg husker han skrev i meldingsboka mi at «Einar har så vondt i kneå, og at han derfår må sleppe gymm ida». Så jo, jeg har vel rendyrket dialekten. Jeg er heller ikke så fryktelig opptatt av bruken av stor eller liten bokstav, men det er kanskje en annen sak, sier Danielsen.
Han mener også han får mange positive tilbakemeldinger for skrivestilen.
– Lingvistikere, sånne skikkelige fagfolk, mener at skriftspråket mitt i større grad viser hvem jeg er, hva jeg bærer på og hva jeg ønsker å formidle til andre, enn om jeg skulle forholde meg strengt til bokmål. At jeg da skriver «fra hjertet», sier han.
Danielsen ble dermed født på riktig tid. Det var i 1970-årene at den såkalte «dialektbølgen» slo innover Norge. En sped begynnelse på epoken der man kunne benytte dialekt i det offentlige rom, uten å bli sett på som en veritabel tulling.
Lukten av en Marna
Einar ble født mens familien bodde i Torjusheigata 10. Derfra flyttet de til Vestnes og Alladinsvei 3D da Einar var tre måneder. Familien kom nærmere sjøen, Sponga og Kallhammeren, hvilket selvfølgelig passet godt for en familie der faren var yrkesfisker.
– Jeg tror det første jeg husker var at jeg var skikkelig imponert over min onkel som kunne stupe. Det måtte jeg også prøve. Som treåring gjorde jeg det. Jeg «stupte» i sjøen og var rimelig stolt, sier en lattermild Danielsen.
– I tillegg har jeg et klart søndagsminne som er lukten av bensin fra en Marna Motor. Rart hvordan lukt kan sitte igjen som et kraftig minne... Det samme med lyd. Lyden fra tåkeluren på Ryvingen, spesielt om vinteren, da var det snøtjukka, som gledet oss barna. Den lyden er ikke mulig å glemme. Jeg husker også sirenen som gikk klokka sju hver morgen. Da var det de kanskje 100 ansatte på Sava som ble minnet om at arbeidsdagen var i ferd med å begynne, sier han.
– Hva gjorde du under oppveksten i Mandal på 1960-tallet?
– Aller først, så hadde jeg en fantastisk fin oppvekst, med en masse frihet. Et element av «frihet under ansvar». Uten våre dagers mobiltelefon så holdt det liksom at vi kunne rapportere hjem én gang i løpet av en ettermiddag og kveld, fra én av byens flere telefonkiosker. Ved ettertanke, så kan jeg i dag ikke helt skjønne hvordan min mor alltid kunne ha en varm middag klar? Jeg mener, sånn uansett når jeg kom hjem?
For varm mat fikk han alltid. Det var liksom bare sånn at det var naturlig og forventet den gang.
– Vi var jo faktisk seks søsken mamma skulle holde styr på og ha maten klar for, sier Danielsen.
Gledesdreperen Myntverket
I Furulunden og Lysthusheia var det flotte uteområder. Ofte utenfor høreavstand for ropende mødre og fedre. Det gikk ellers tidlig i «anti over» og klinkekuler, der de svarte kulene var de mest ettertraktede og sjeldne.
Hoppestrikk og paradis var det store for de jevnaldrende jentene. Danielsen husker at kameratgjengen også lagde og brukte spretterter.
– Vi kastet selvfølgelig også på stikka. Ingenting var bedre enn en femøring vi kunne få til å skinne til det ugjenkjennelige, ved hjelp av en god porsjon, hardtrensende Ketchup. Det var langt bedre om en skinnende femøring kunne treffe streken, sier han.
Det var den store femøren i bronse som egnet seg så godt til leken. Antakelig derfor ble det gradvis slutt på å «kaste på stikka» mot midten av 1970-tallet. Myntverket «Den Kongelige Mynt» var gledesdreperen, for de reduserte diameteren på mynten fra 27 til 19 millimeter i 1973.
Leken kunne aldri bli den samme igjen.
Løste konflikter på løkka
Det var fremdeles spor etter de såkalte «bydelskrigene» da Danielsen vokste opp.
– Det var ikke så voldsomt som tidligere. Vi som var i gjengen fra Nedre Vestnes og de fra Buråsen var nok litt i «krig». Samtidig løste vi det hele stort sett på løkka. Kjell Osberg startet fotballklubben «Ørn», broren min startet «Hauk» og Alf Jan Bentsen (senere trenerveileder i MK. Journ. Anm) startet opp «Falken» helt ute på Sånum. På den tida brukte vi all tid på løkka. Helt til MK gjorde det hele mer organisert. Det ble litt utvannet rundt 1968 til 1970, sier Danielsen.
Osberg som startet «Ørn» gav i 1976 ut boka «Løkkeidretten i Mandal». I den tar Osberg blant annet for seg de nevnte løkkelagene. «Løkke»-begrepet inkluderte også annen løkkeidrett som skihopp, friidrett og håndball.
Da vinter var vinter
Danielsen mener at det er belegg for å hevde at «alt var annerledes før». I hvert fall når det gjelder det vinter- og sommertypiske klimaet i Mandal.
– Jeg kan knapt huske at det de siste årene har vært mulig å kunne gå på skøyter på Sponga og Skogsfjorden. Det gjorde vi ofte på 1960- og 70-tallet. Nesten hvert år. Det er også ganske spesielt at vi på den tiden hadde så mange hoppbakker i Mandal. Det var Dødsbakken og Storbakken i Sandbergsheia i Furulunden og én i Skolebakkheia. Den den som i tillegg hadde trestillas. Selvfølgelig også Budokka. Jeg var ni år første gang jeg hoppet der. Vi hoppet 20 meter i den bakken, og da den nye kom var det mulig å hoppe 30 meter. Det var rimelig sterkt, sier Danielsen.
– Hva gjorde dere da våren kom?
– Da må jeg jo nevne den årlige starten på «blegefiske» 1. mai. Da ble det åpnet for laksefiske i sjøen og mange av oss dro ut, enten vi rodde eller hadde motorbåt, klokka fire på morgenen. Vi tok laksen på flue. Sponga var full av båter da, sier han.
– Så garnfiske var ikke det store?
– Jo da. Nå skal det jo sies at da de fleste på min alder kjøpte HiFi-anlegg og høyttalere med mange «liter», for konfirmasjonspengene mine kjøpte jeg et flyndregarn på C. A. Leschbrandt. Så jo, garnfiske var stort. Likevel tok «slupseturene» slutt, sier Danielsen.
– Slupseturene?
– Ja, det var da vi kunne sette flytegarn for sjøørret og laks. Det ble totalforbudt etter hvert, sier Danielsen.
Selv om også noen av de mest ihuga mandalittene forlot byen, så var det ofte for å søke hyre og dra til sjøs.
– Selv gjorde jeg det da jeg var 17 i 1977. Vi kom alle tilbake etter hvert, sier Danielsen.
Skrittet for menneskeheten
Mandalitten var selvfølgelig ikke avskåret og skjermet fra store internasjonale begivenheter. Noen satt imidlertid tydeligere spor enn andre.
– Fikk du med deg Neil Armstrong, Michael Collins og Buzz Aldrin i 1969?
– Apollo 11? Selvfølgelig! Jeg hadde vært opptatt av romfart i flere år. Så da den verdensomspennende TV-sendingen gikk av stabelen, med Erik Tandberg og Jan P. Jansen som kommenterte den første månelandingen i verdenshistorien, da dro hele familien til min onkel.
– Til din onkel?
– Han hadde TV, sier Danielsen.