I dag reiser jeg på ferie.

Kjæresten min og jeg har snakket om denne sommerferien i over et år. Helt siden universitetet. Du vet, "når vi ikke lenger er studenter kan vi reise dit og dit og dit og dit". Planene var mange.

Da jeg var yngre tenkte jeg ofte at det var lengden på ferien og reisen som betydde noe. Jeg kan ikke huske å ha reflektert over det, men jeg synes det var stor stas å reise nedover i Europa. Badebasseng i Frankrike, kuleis i Italia, sjakkbrett med oss selv som brikker i Danmark.

Nå har jeg blitt eldre. Jeg har skjønt at det ikke alltid er lengden på reisen som betyr noe. I fjor hadde vi fire dager i Edinburgh. Det er lenge siden jeg har hatt fire så fine dager som det. Vi hadde også en liten roadtrip i England. Da årene i London gikk mot slutten innså jeg plutselig at vi hadde sett altfor lite av England. Dermed la vi ut på en liten busstur til øst- og sørkysten. Ei annen gang hadde vi ei uke i Danmark. Alle disse er turer som har festet seg i hukommelsen som flotte ferieturer.

I år, når vi da igjen skulle bestille reise, var innstillingen den at nå skal vi virkelig på ferie. Vi så på reiser langt bort. Og lenge. Vi ville være borte i to, kanskje tre uker. Med den unnskyldningen at vi både må innom min kjærestes besteforeldre i Montenegro og vårt tidligere hjem i London så vi utelukkende på Sør-Europa. Ikke lenger enn det, men akkurat langt nok til å virkelig reise på ferie.

I går, da jeg skrev denne teksten, er det jeg gledet meg aller mest til det nære. Jeg gledet meg til bestemors hjemmelagde, montenegrinske mat. Jeg gledet meg til å møte min kjærestes barndomskamerater i Beograd. Jeg gledet meg til å gå på favorittpuben vår i Hammersmith. Og jeg gledet med voldsomt til å bare være. Strikke vaskeklut på en altfor varm buss på Balkan, lese bok på stranden i Frankrike, og spise masse god mat. Nyte friheten.

Vi kommer nok til å ha en av våre beste ferier denne sommeren. Men jeg tror ikke det er fordi vi skal reise langt. Det er ikke dét som virkelig er å ha ferie. Jeg håper i alle fall ikke det. Jeg tror ikke lengden på turen definerer hvor fin turen blir. Og jeg håper at alle, når dere skal bestemme hvor dere vil reise eller om dere i det hele tatt ønsker det, ikke tenker på lenden, prislappen eller hva andre mener. Det betyr mye mer hvem du reiser med og at dere kan gjøre det akkurat dere ønsker. Om det er ei uke i Syden, tre uker i USA, telttur i hagen eller hengekøyetur på heia. Jeg gleder meg for eksempel vel så mye til fjellturen i juli. Det er lite som er så fint som det.

Dessuten, hvis en legger altfor mye i det er sjansen desto større for å bli skuffet. Som da jeg ventet et år på å se favorittbandet mitt på konsert og de ikke spilte favorittsangen min ...