– Hadde man lyst til å prøve seg på en ny, eller litt annen yrkeskarriere, så var det bare å gå rett over gaten her så sto det en ny jobb og ventet på deg, sier Bjørn Stålesen (78).
Han står ved det eneste gjenværende, synlige tegnet på at det har vært industri akkurat her. En båtslipp dimensjonert for noe ganske mye større enn 16-foteren din. Nå er eiendommen der verkstedet én gang lå, blitt «beplantet» med elvenære leilighetsbygg.
Kortreist ny jobb
For Stålesen, som jobbet på Mandal Slip & Mekaniske verksted, kunne det rett og slett dreie seg om å krysse Ballastgata. Der lå industribedriftene på rekke og rad. Eventuelt kunne han rusle litt videre, oppover Langgata, så var det enda flere bedrifter å finne. Mange var skips- og båtrelatert industri, men langt fra alle.
For den saks skyld kunne Stålesen ha krysset Mandalselva og finne enda flere.
For det var særlig på 50-, 60- og 70-tallet at Nedre Malmø i Mandal formelig yret av aktivitet og liv. Så bør det nevnes at Mandal Slip & Mekaniske verksted i Mandal er langt bedre kjent som «Slippen». Det tidligere nevnte leilighetskomplekset har relativt lite overraskende tatt navnet, nettopp derfra.
Som andre industrinavn-identiteter, som «Verven», «Vaieren» og «Buen». Eller gatenavn som «Veverigata».
«Slippen» og gründeren
Verkstedet, og altså «Slippen», ble etablert våren 1923. Det var Aanon Aanonsen som hadde kjøpt konkursboet etter tidligere eiere som hadde drevet der siden 1918.
Aanonsen kjøpte anlegget i nedgangstider, men blant annet ved å selge noe av tomten der Saanum Sæbefabrik bygde sitt nye produksjonslokale, klarte «Slippen» seg gjennom de kommende kriseårene.
Anlegget inkluderte mekanisk verksted, tre slipper og et kaianlegg med kran. Flere skip og skøyter ble både bygget og ombygget her. For eksempel «Soam» som i 1958 «ble forlenget med flere fot», ifølge Rolf Kr. Danielsens «Frakteskuter og fraktemenn». I tillegg leverte de motorer og vinsjer under navnet «Bjørnen». Noen av Bjørnen-motorene befinner seg i dag på det som skal bli Ballastbrygga industrihistoriske senter.
– Selv reiste jeg først til sjøs, som nær sagt alle Mandals «guder» gjorde på den tida. Fem år seilte jeg, med fem forskjellige rederier. Så i 1967 bestemte jeg meg for å gå i land, og fikk fort jobb som sveiser og platearbeider på «Slippen». Jeg hadde arbeidsnummer 63, husker jeg, og det var ikke én eneste dag jeg gruet meg til å gå på jobb. Arbeidsmiljøet var helt topp, og det var rett og slett masse humor på jobb.
– Dermed var der heller ingen betydelig kollektiv streikevilje?
– I løpet av de 45 årene jeg var på «Slippen» tror jeg at jeg var med på to streiker. Det var vel høyere lønn vi streiket for, sier Stålesen og begynner plutselig å le.
– Du ser, enkelte av de ansatte hadde nok en svært spesiell forestilling om hva en streikevakts mandat skulle være. Jeg husker en kollega som hadde med seg gevær da han gikk streikevakt, og det var kanskje å strekke det litt langt, sier han spørrende.
– Hvor mange var det ansatt der på det meste?
– Jeg mener at vi på det meste var kanskje mellom 60 og 70. Så ble det jo langt flere da «Slippen» senere inngikk samarbeid med Båtservice. Da snakker vi plutselig et par hundre til sammen, sier han.
Trafoen som gjorde utslaget
Da kommunedelplan for kulturminner i Mandal kommune ble vedtatt i juni 2007 ble det nedsatt en arbeidsgruppe som skulle se på industribygg på Nedre Malmø. Man skulle vurdere disse med tanke på bevaring og gjenbruk. Men i dag åpner faktisk gjeldende reguleringsplan for at alle industribyggene på Nedre Malmø kan rives, med ett unntak: En trafostasjon. Den har et formelt vern.
I dag står den der fremdeles som en ensom svale, midt i et stort anleggsområde som klargjøres for leilighetsbygging; «Slippen, byggetrinn 3».
– Hva gjelder enkelte øvrige deler av industrihistorien i Mandal så er det jo også slik at noen av virksomhetene forsvant fordi anvendt teknologi ikke hadde livets rett, bedriftseiere ikke var forutseende nok, eller for den saks skyld, hadde forutsetningene for å være det.
Det sier Nils Sodeland som virkelig har dykket ned i materien.
– Hva mener du?
– Skotske Theodor og Christian Salvesen etablerte i 1862 Mandal Paraffin-Oil Company på Verkssletta ved Risøbank, med den tredje broren Carl Emil Salvesen som direktør. Dette var faktisk Norges første oljeraffineri. Her kan vi virkelig snakke om avansert kjemi, og et enormt fabrikkanlegg i norsk målestokk, sier Sodeland.
På det som nå kalles Hundesletta i Furulunden lå den gamle parafinfabrikken i Mandal. Den ble opprettet i 1862 og lagt ned i 1871, i etterkant av det økonomiske oppsvinget i Norge fra 1850.
De neste 25 årene steg folketallet i Mandal fra 2500 til 4030, etterfulgt av en industriell reise.
I front, men likevel ikke
For Norge lå da utenfor patentområdet for teknologien, og et høyteknologisk oljeraffineri ble en realitet. Parafinfabrikken lå langt fremme da. Men bare for en svært, svært kort periode.
– For de satset i en viss forstand likevel på feil teknologi. Bunnen gikk nemlig ut av markedet da jordolje ble funnet i Amerika. Bedriften fikk dermed ikke mer enn rundt ti år på seg før de gikk inn.
– Det låter vel i og for seg som noe som like gjerne kunne ha skjedd i dag?
– Absolutt. Og som et tankeeksperiment; I Mandal i dag så vurderer man å sprenge- og rydde plass for «plasskrevende industri». For produksjon av havvindturbiner. Men hvem vet hvor langt thorium- og kjernekraftteknologien har kommet om få år, spør Sodeland retorisk.
– Vi kan ha ødelagt et vesentlig naturområde i Sodevika uten noen gang egentlig å ha hatt behov for det, om den nye teknologien kommer. Og du kan ikke reetablere nedskutt fjell, sier han.
– Var ikke dette siste, en svært politisk ytring?
– Egentlig ikke. Snarere en refleksjon, på det å kunne lære noe av historien, sier Sodeland.
Trafoen, del to
Jo da; trafoen på Nedre Malmø var betydningsfull.
– Mandals Elektrisitetsverk ble grunnlagt i 1909. Men etter at elektrisitetsverkets kapasitet ble utvidet til å omfatte Tryland kraftstasjon i 1922, så ble trafoen på Nedre Malmø en direkte årsak til mange av fabrikketableringene, sier Sodeland.
For de kom på rekke og rad, som følge av elektrisiteten, bedriftene. Noen litt før Tryland kraftstasjon bidro. Noen etter. Marna Motor ble etablert i 1918 på Skards brygge på Malmø. Spiggeren, Slippen og Kokosveveriet i 1918. Både papirposefabrikken og såpefabrikken i 1923. Nøsted Kjetting i 1939. Da var allerede en møbelfabrikk rimelig godt etablert fra 1894.
– Med andre ord, det yret av liv i og rundt gatene på Nedre Malmø?
– Det tror jeg nok flere som jobbet i området på den tida hadde en opplevelse av, sier han.
Industri og innbyggervekst
Folketallet i Mandal forøvrig har likevel økt, gjennom 60 år med utvikling og nytenkning i industrien. I 1960 var det 5.198 personer hjemmehørende i Mandal. I 2022 var tallet fordoblet. Ifølge SSB var tallet da 11.100, fordelt på de 6,8 kvadratkilometer som definerer selve Mandal by.
Landets første oljeraffineri i Furulunden, satte på mange måter Mandal på kartet som industriby. Senere etablerte store deler av industrinæringen seg på begge sider av Mandalselvas utløp, og i nyere tid, kom den tunge industrisatsningen på Gismerøya.
Kirsten Huser Leschbrandt var ordfører i Mandal kommune i perioden 1992–2003, og varaordfører fra 1983 til 1991. Hun har fulgt næringsutviklingen tett i flere tiår.
– Industrien har hatt enormt mye å si for utviklingen i Mandal. I sin tid var hver fjerde arbeidstaker sysselsatt i industrien, som selvsagt innebar mer manuell og arbeidsintensiv industri tidligere. I dag foregår mye av industrien her på høyt teknologisk kunnskapsnivå, sier Leschbrandt.
Nye Malmø
Det at det industrialiserte Malmø nå er i ferd med å moderniseres, mener hun gir byen et etterlengtet løft.
– Tidligere så man mye rust og slitte bygg på vei inn elva. Jeg mener det er fint at det historiske området nå fornyes med flotte sentrumsleiligheter hvor folk kan bo, sier hun.
Noe av det første Leschbrandt gjorde som ordfører tidlig på 90-tallet var å sette i gang med næringsplanen. Hun forteller om et stort engasjement fra kommunens bedrifter og andre interessenter for om lag 30 år siden.
– Vi følte jo at vi var i stagnasjon, og behovet for nye bedrifter og flere arbeidsplasser var sårt tiltrengt. Næringsplanen var et godt grep, som raskt skapte optimisme og pågangsmot i byen, sier hun.
Startskuddet på industriøya
En stor del av planen var å videreutvikle en positiv kommune med gode private og kommunale tjenester og arbeidsplasser. I kampen om økt konkurransefortrinn og bosetting, etablerte kommunen «Gismerøya-komiteen» på 80-tallet.
– Gismerøya var regulert til næringsformål og mange hytter hadde tidligere blitt ekspropriert på grunn av regulering til industriformål, sier hun.
Denne komiteen bestod av daværende varaordfører Lechbrandt (H), ordfører Knut Lindseth (KrF), gruppeleder Kåre Fjeldsgård (Ap) og havnefogden Arne Johannessen. Takket være statlig hjelp fra kommunal- og arbeidsminister Arne Rettedal (H) og hans statssekretær Kjell Stahl (H), var økonomien i prosjektet god.
– I hovedsak drev denne komiteen industriarealet fram. Fokusområdet var å få sjørettet næring med tilkomst til hav og kaianlegg, forklarer Leschbrandt.
Fra Vestnes til Gismerøya
Verftet ble etablert i 1948 som Westermoen Båtbyggeri AS, men endret etter noen år navn til Båtservice AS. På det meste sysselsatte virksomheten 450 ansatte samtidig, da de holdt til på Vestnes. På 80-tallet ble det nødvendig med større arealer til bygging av langt større båter.
– Det var nærliggende å se til kommunens arealer på Gismerøya, og Båtservice ble en av de første som skrev under en avtale om flytting dit. Det tok imidlertid litt tid før de byttet lokasjon, sier hun.
I 2007 startet Båtservice byggingen av sitt nye verft på Gismerøya i Mandal, og skiftet beite året senere. Senere ble båtbyggeriet omdøpt til Umoe Mandal. Samme selskap har i dag rundt 175 ansatte, og kunne i 2021 vise til en omsetning på 240 millioner kroner.
– Industrisatsningen på øya var riktignok til stor fortvilelse for «Klevefolket» og selvfølgelig andre. Ferieparadiset til Torbjørn Egner på Gismerøya ble aldri innløst. Egner hadde kjøpt tomt vel vitende om reguleringsplanen og at tomta var regulert til næring, men han regnet vel aldri med at planene for området skulle igangsettes så raskt, sier hun.
Debatten om Sodevika
78-åringen var også ordfører i samme periode som planene for Doneheia og Jåbekk ble vedtatt.
– Vi hadde selvfølgelig folk som syntes dette var for galt, men jeg opplevde aldri lignende engasjement som vi har i dag med planene for Sodevika. Det ble aldri en valgkampssak med verken Gismerøya, Doneheia eller Jåbekk. Grunnen til det, tror jeg bunner i godt forarbeid og konkrete planer, sier Leschbrandt.
– Har du en formening om hva som nå er i ferd med å skje i Sodevika?
– Jeg kjøper selvfølgelig den at kommunen må ha arealer klare, men prosessen går for fort. Det hadde vært fint med litt mer tid og bakgrunnsinformasjon før et endelig vedtak.
1952 og 2022:
Optimisme i siktet
Tross opphetete diskusjoner om Sodevika og en urovekkende kommuneøkonomi, mener den tidligere ordføreren at det fremdeles er grunn til optimisme i Mandal og kommunen generelt.
– Vi har på flere områder en god og attraktiv kommune selv om økonomien er elendig for tiden. Jeg tror for eksempel Umoe Mandal vil ha gode år framover siden ordre innen forsvaret vil bli viktigere og viktigere som følge av en urolig verdenssituasjon. Forsvarsviljen er stor i alle partier og står høyt på agendaen i dag.
Sammen med Umoe Mandal anser hun blant annet Nøsted &, Westamarin båtbyggeri, Marnar Bruk, Mandal Motorfabrikk, Mandals AS, samt Stål og Tau AS som viktige industribedrifter i byen. Dette basert på ulike tidsrom, ettersom flere bedrifter ifølge Leschbrandt har hatt «ups and downs».
Muligheter innen fiskeri og turisme tror hun imidlertid vil vokse med årene.
– Havet som matfat må vi ta godt vare på. Videre tror jeg Mandal som reise- og turistby har store muligheter med sin beliggenhet, sier hun.
Øvrebyen i 1953 og nå:
Les flere artikler i serien:
Fra hest og kjerre til elbil på 60 år: – Det har skjedd ufattelig mye, og tidene har endret seg
Fabrikken som endret alt: – Jeg husker godt hvor merkelig det var å komme til et sted uten unge voksne