– Ja! Da har jeg vært på omsorgssenteret og laget plan for konsert i slutten av oktober. Vi har planene klare. Alt er klart.

Alexander Graf zu Münster fylte 70 tidligere i år. Nylig feiret han på Porsmyr med om lag 60 norske venner. Det ble musikk og taler. Et par dager senere treffes vi for en prat om tiden i Norge, fra han besøkte Norge første gang i 1966.

Setningen i starten er typisk for Alexander. Både energien den viser, men også at han forutsetter at mottaker har full oversikt over hvilken konsert dette gjelder. Det er ikke alltid tilfelle, men forklaringen kommer gjerne litt senere. Undertegnende intervjuet ham første gang i 2001 på hytta ved Kleivsetvannet. Den gang sammen med moren Gerda Gräfin zu Münster, som døde for fire år siden 96 år gammel. Nå er han i redaksjonens lokaler for en prat i anledning 70-årsdagen.

– Du beskrives som energisk av venner?

– Ja, jeg kan være det. Jeg har undervist i mange år: atriumklasser i Osnabrück i 14 år i amerikansk og engelsk litteratur, og engelsk som fag. Jeg er spesialisert i engelsk, men kan også fransk. Jeg fikk stipend i 1969 fra Fullbright som unge studenter i Tyskland kunne søke om. Da var jeg bare 20 år. Jeg bestemte meg for det siden jeg hadde en mor som arbeidet intenst, forteller Alexander.

Måtte jobbe

Han drikker litt av vannet. Med streng diett og lange gåturer holder han noen helseproblemer på trygg avstand. Adelig tittel og navn til tross, han er ikke født rik, men har måttet jobbe hardt. Språk ble hans retning.

– Vi hadde ikke store penger, egentlig. Da jeg bestemte meg for å studere, fant jeg ut at språk var en bedre vei. Jeg søkte gjennom ambassaden i Bonn, var til intervju og tester, og det ble valgt ut tre av søkerne som kunne studere i USA. Det var en fantastisk start på studiene å kunne reise til Amerika. Jeg hadde mye kontakt med Anne Marie Rasmussen Rockefeller. Hun inviterte meg til hennes øy i Connecticut. Det var en utrolig givende tid, sier Alexander.

Han ble kjent med Rasmussen Rockefeller i Søgne gjennom advokat Rolf Risnes, som han og moren ble kjent med etter at de hadde vært to ganger på Åros på ferie.

– Jeg lånte bilen av Anne Marie. Folk gjenkjente den og alle visste det var hennes bil. Da jeg kom til operaen var de svært ekspeditte, smiler Alexander.

Han fikk tilbudet om å låne bilen fordi det den gang var mye kriminalitet i New York. Å ta toget inn til byen ble vurdert som farlig.

Han studerte de to årene invitasjonen gjaldt for, men etter gode resultater ble han spurt om overta de tyske klassene ved et universitet. Han underviste i to år.

– Jeg hadde en utrolig givende tid, traff mange mennesker og reiste rundt i landet. Jeg så alle stater unntatt Alaska og California i de fire årene jeg var der. Studenter som hadde bodd hos oss i Tyskland, inviterte meg. Jeg kjøpte åpen billett med Greyhound, kunne stoppe et sted og så reise videre, forteller Alexander.

Han reiste tilbake fra Port New York til Rotterdam med et skip tilhørende Torry Mosvold. Han fikk tilbud fra Mosvold om å komme til Norge gjennom advokat Risnes. Mellom 1969–74 var han fire uker i Norge hvert år der han holdt ulike kurs. Yrkesmessig siktet han seg inn i det videregående skolesystemet da han kom tilbake i 1975, med fagene tysk, fransk og nordisk. Han begynte på Fachhochschule Osnabrück, ikke langt fra Münster, og ble der i 14 år.

Rastløs

– Selv om jeg ikke kunne bruke det i undervisning, tenkte jeg det kunne være lurt å lære norsk. Jeg er ofte spurt om hvor jeg føler meg mest hjemme. Tyskland er min mors og fars sted, deres fedreland, men jeg var nesten aldri i Tyskland i de årene vi snakker om her, sier Alexander.

Årene vi snakker om er altså 1967 til 1975. I denne tiden var han også mye i både England og Frankrike og underviste ved høyskolene i henholdsvis York, Beaconsfield i Bucks og Grenoble. Det var feriene som gikk med på gjesteforelesningene der. Han svarer aldri på hvor han føler seg mest hjemme, sannsynligvis fordi spørsmålet er uten svar.

– Jeg hadde en utrolig god tid i Osnabrück og var tysk statsansatt i 14 år. Men jeg ønsket fortsatt å kunne reise ut og være uavhengig, bli mer selvstendig. Som du skjønner – jeg hadde ingen far, han døde da jeg var veldig ung. Min mor hadde intet på grunn av krigssituasjonen, hun måtte arbeide for å klare seg selv. Jeg vokste opp selvstendig, forteller Alexander.

Da han begynte på Gymnasium Gütersloh bodde han på internat fra han var ti til elleve år (gymnasium var og er fortsatt fra 5. klasse i mange tyske delstater). Da han var elleve fikk moren en sosialleilighet, men da var forutsetningen at han og moren bodde sammen, så han flyttet hjem igjen.

– For å tjene penger hadde min mor studenter boende der. Jeg arbeidet hver dag i et apotek, der jeg var kurer. Det var en fin tid fra 1958-1963, erindrer Alexander med et smil.

Vannglasset er betegnende nok halvfullt foran ham. Historien hans er ikke unik fra denne tiden, fra et land som reiste seg etter krigen, der mange unge vokste opp uten en far. Far var lege på østfronten. Det betød arbeid under kalde, kummerlige forhold døgnet rundt. Da Alexander var elleve år ville ikke farens kropp mer.

– Jeg har ikke gjort noe annet i hele livet enn å ta oppgaver som ble stilt til meg eller som jeg tok. Det er en positiv uro i meg, som også Herlof snakket om i talen på 70-årsdagen. Om jeg har gjort noe ferdig, så er tankene i det neste, sier Alexander.

Herlof har etternavnet Herlofsen og er han som bygget opp Åros camping. Alexander har bodd på campen selv og sendt hundrevis av tyskere dit på overnatting. Vennskapet mellom dem er et av mange han har til folk i blant annet Søgne.

Kultur

Språk ble altså hans studieretning og fag. Men fascinasjonen over kommunikasjon har ført ham til musikk og kultur. I en årrekke har han sørget for at tyske kunstnere og musikere har kommet til Norge – og norske til Tyskland. Blant annet har kunstnere fra Søgne vært i Tyskland ved to anledninger.

– Alexander er uegennyttig, den største gleden han har er å gjøre andre glade og er utrettelig i arbeid med kulturformidling. Og så er han jo en terrier som ikke gir seg – og kan misforstås med det, oppsummerer Jahn Arild Stray, venn gjennom mange år. Stray har vært blant annet rådmann og spesialrådgiver i Søgne kommune.

Alexander ramser opp hva som skjer videre fra dagen intervjuet blir gjort: Dagen etter skal han tilbake til Flensburg og organisere en orgelkonsert i en kirke. Samtidig skal en utstilling med kunstnere fra Norge i det danske biblioteket gjøres klart. Den sto fram til 7. oktober.

Til Norge

Første gang Alexander kom til Norge var i juleferien i 1966. Stedet var Åros.

– Mor sa: Jeg vil gjerne gi deg noe før du reiser ut i livet. Da sa jeg at hadde hørt om Norge via en reisekamerat. Uten at jeg visste det, hadde mor skrevet til Norsk Folkeferie i Oslo. De hadde hytter som vi fikk velge blant i Telemark, Østfold og så den i nærheten av Kristiansand, forteller Alexander.

Valget falt på den nær Kristiansand – altså Åros – fordi de hadde fått høre om landsdelen gjennom Leo Tallaksen. Han ble Alexander kjent med i den franske byen Orleans, der Alexander var med en gruppe fra Münster. Utleiehyttene i Søgne tilhørte Walter Åros.

– På grunn av den kontakten vi tilfeldig fikk med Tallaksen, fikk vi lyst til å reise til Sørlandet. I nabohuset i Søgne bodde Rolf Risnes og kona Kaja. Hun var født Tallaksen. Rolf hadde studert i Leipzig, som var min mors fødselssted. Vi ble venner fra første øyeblikk. Andre dagen inviterte de oss hjem på hummermiddag. Vi fikk høre om hytta på Kleivsetvannet. Vi ble invitert opp neste sommer, og Rolf spurte om vi ville slå til. Og vi slo til. Vi bodde der ikke det første året. Vi måtte bygge terrasse og gelender rundt. Det var en enkel trehytte på 40 m², sier Alexander.

Med kjøpet av hytte i Søgne vil Münster-slekten forbli i bygda.

– Min fetter Georg Graf zu Münster vil overta. Det er ikke sagt noe tidspunkt. Han og sønnene har vært hos meg et par ganger. Generasjonen etter Georg vil være med der, sier Alexander.

Når navn skal nevnes, må også tidligere Kristiansandsordfører Paul Otto Johnsen være med. Kristiansand er vennskapsby med Münster og Johnsen utfordret Alexander til å formidle kultur mellom byene. Og slik har det vært.

Vil feire 75 i Norge

– Du er blitt 70, hvilke aktiviteter skal du beholde videre?

– Jeg skal fortsatt være president i det tyske selskap for musikk og kultur, i Hagen i Westfalen. Der er det store musikkarkiv i Tyskland. Jeg beholder det som går på konserter og utstilling, men jeg må redusere det som jeg har gjort, det har blitt vel mye. Jeg må passe hjertet litt. Nå var det to større utstillinger som jeg har styrt. Og så var det en tysk trekkspillklubb her i Norge nylig, noen korgrupper, trioer og ensembles. Også kommer professor Joachim Dorfmüller for tiende gang til Norge, han skal ha pianokonsert på omsorgssenteret i slutten av oktober, sier Alexander, som altså roer ned sammenlignet med før.

Det er derfor han flyttet fra Münster til Flensburg. Det korter ned reisetiden mellom Norge og Tyskland med om lag fire timer kjøring.

– Jeg har litt problemer med å kjøre lengre veier, sier han.

– Hvor ofte tar du turen til Søgne nå da?

– Blir i fem år til. Så jeg kan feire 75 år her!, smiler han og tilføyer:

– Man må tenke langt fram. Jeg er glad jeg har det så bra som jeg har, fra min klasse er det bare 12 av 16 som lever. Mange må bruke stokk. For meg er et glass aldri halvtomt, men halvfullt, man må ikke se det negative, men forsøke å se det positive. I en verden der mye skjer, må man ha litt avstand til det negative, se det positive, se om ikke det er noe bra vi kan hente ut av dette. Der henter jeg min kraft og inspirasjon. Om ikke noe går etter planen, så vi må endre planen. Kanskje det til og med går bedre da. Den holdningen har jeg i meg. Får jeg en negativ tanke, så skriver jeg et dikt eller en tanke, så er man kvitt det, sier Alexander.

Det høres lett ut, men en kikk i Münsters familiehistorie viser nok av drama. Det meste grunnet krigen og nazistenes nådeløse oppgjør med de adelige: Faren døde som 49-åring. Da oldefaren ikke ville følge ordrene fra nazistene, ble familiens slott i Leipzig – Schloss Gundorf – overdratt til staten. Morens bror skjøt seg da SS kom for tredje gang for å be ham være fangevokter i Buchenwald mot sin vilje. Farfaren døde i 1947 etter lengre sovjetisk fangenskap i Buchenwald.

– Vi forsto aldri hva farfar hadde gjort feil, han døde en ubarmhjertig død, sier Alexander. Gjennom dypdykk i historien fikk han fram dødsdag og farfarens bakgrunn. Slik ble farfarens ære reetablert og det kom noe positivt ut av det negative, slik Alexander ordlegger seg. Området rundt slottet i Leipzig er nå registrert i grunnboken med navnet Ackermann-Münster etter utrettelig arbeid fra Alexanders side. I dag er det rehabiliterings- og helsesenter der.

– Vi ønsker at hele området skal være som før, slik det er med senteret. Det er bare greit at vi er ført som formelle eiere av tomten. Det er et stort område med 40 hektar jord og skog. Slottet er forpaktet fra staten til en dyktig familie som driver senteret med parken rundt for rekreasjon. Når jeg er der bor jeg på oldefars gamle rom, sier Alexander.

I samtalen vender han nok en gang tilbake til faren. Noe av det siste han sa i 1959 til 12 år gamle Alexander var:

– “Når du er voksen, er jeg der ikke mer”. Han var lege, han visste at han ikke ble gammel. Han ga meg mye i den alderen. “Jeg ser deg, pass godt på deg og din mor”. Han gikk til jobben, men kom ikke tilbake, sa han.