Tenk om alle som arbeider med eldre kunne se for seg den pleietrengende gamle som en aktiv person, med fullbooket kalender.

Det gjør inntrykk å besøke Søgne Omsorgssenter, jeg var der en dag før jul. God stemning, god mat, og mange kjente fjes fra mine over tjue år på Søgne postkontor.

Noen av dem jeg ser som klienter var for noen år siden i full vigør. De kom på posten og hentet pakker, sendte brev og betalte regninger. En prat, takk, vær så god, ofte et smil, og gjerne ønske om en fortsatt god dag. De hastet videre, kanskje til noe som ventet, til gjøremål som krevde deres kunnskap og kapasitet.

Det er sterkt å se at disse som oppleves som gamle kjente, nå er kommet i en annen livsfase. For meg blir til gjengjeld ekstra tydelig hvor viktig det er med en god eldreomsorg, og at verdigheten blir tatt vare på.

Jeg registrerer en god atmosfære på Omsorgssenteret. Pleiere har en hyggelig kommentar, viser respekt og omtanke, og det er godt å være vitne til. Beboerne ser ut til å ha det godt her.

Dessverre fins triste historier, pleie og omsorg er og blir komplisert.

En venninne har sin mor på pleiehjem et sted i Kristiansand. Ei dame som likte å pynte seg og var i full jobb. Hun var med i foreningsliv og aktiv i veldedighetsarbeid. Så begynte hukommelsen å svikte, hun ble dement, og i løpet av noen få år var hun så mentalt fraværende at sykehjem ble eneste løsning.

Så opplever min venninne, til stor sorg og frustrasjon, at moren ikke får den pleien hun har behov for. Tannpussen blir unnlatt, hun går alene på toalettet, til tross for avtale om at mor trenger hjelp til personlig pleie.

Tenk om alle som arbeider med eldre kunne se for seg den pleietrengende gamle som en aktiv person med fullbooket kalender, se for seg det forrige livet og virkelig ta inn over seg at den nye hverdagen, med behov for hjelp, er høyst ufrivillig. Kanskje er det større sjans for god pleie i ei lita bygd hvor mange kjenner hverandre, og hvor forholdene er relativt små? Jeg har ikke noe svar.

Jeg tenker likevel at mye handler om respekt, og kanskje er det nødvendig å stille spørsmålet, om tiden er aldri så knapp, at dersom situasjonen var omvendt, hva ville ønsket vært da? Vi er jo alle redde for å bli avhengige av hjelp.

Hva som til enhver tid er riktig behandling er uansett vanskelig fordi selve avhengighets-situasjonen er ufrivillig. Det blir for min del kun noen refleksjoner som deles, selv har jeg ingen erfaring med omsorgsyrket. Jeg tenker bare, også for egen del, at vi trenger å bli minnet om at det har vært et annet liv en gang.

Det ble så tydelig for meg da jeg så alle kjentsfolkene på Søgne omsorgssenter, at mennesker er mer enn det vi ser.

«Dessverre fins det triste historier, pleie og omsorg er og blir komplisert»