– Jeg tror aldri vært borti en sak hvor det er så tydelig at det faktisk er mangelen på samhandling og misforstått taushetsplikt som har ført til at et barn har omkommet. Dette tror jeg er noe av det verste jeg har sett, sier forfatter Jon Gangdal til Søgne og Songdalen Budstikke.

Onsdag denne uken slippes boken «Noen kommer til å bli drept – når barn ikke får hjelp i tide» om drapet på Alma Gabriela. Som tittelen henviser til, kunne hjelp vært gitt i tide, slike forfatteren oppsummerer det.

Sanntidsbilde

I boken lager Gangdal det han kaller et sanntidsbilde: Hva visste det offentlige før jenta ble drept? Dette er tilstrekkelig til å vite nok til at noe fryktelig galt vil skje. Men kommunale enheter snakket ikke sammen, noe kommunens egen revisjon – Agder revisjonsdistrikt – ga kommunen tydelig kritikk for i 2015. Til alt overmål klarte ikke barnevernet heller å se bildet, til tross for at de hadde hatt en rekke tiltak mot gjerningspersonen – som Gangdal kaller “Anders” – og mot Gabriela. Det siste etter initiativ fra hennes foreldre. Tiltaket mot Anders ble avsluttet ti dager før drapet, etter initiativ fra faren hans.

For Gangdal er konklusjonen enkel og skremmende, slik han uttaler i starten: Manglende samhandling og misforstått taushetsplikt førte til at nødvendige tiltak ikke ble satt i verk.

– Du laget et sanntidsbilde i boken. Du skriver at hvis den informasjonen hadde vært samlet og kjent før drapet, så ville det vært klart for politiet at her ville noe skje?

– Når jeg går inn i slike saker så forsøker jeg å jobbe litt som en bobestyrer i et konkursbo: finne ut hvor var det gikk galt, hvor var tidspunktet der utgifter og gjeld oversteg inntekter og verdier. Det er vendepunktet. Og vendepunktet i denne saken er drapsdagen – 27. august 2015. Hva var det man visste fram til det tidspunktet? Hadde det vært samlet i politiets system “Indisia”, så hadde blålysene gått så det hadde holdt. Jeg samlet all den informasjon som var tilgjengelig innenfor det offentlige hjelpeapparatet, men hvor noen bare visste noe, noen andre visste noe annet og så videre. Det virker som selv barnevernet ikke visste om hvem de jobbet med internt en gang, sier Gangdal.

Han sikter her til at både gjerningspersonen og andre medlemmer av den utagerende gjengen var i barnevernets søkelys. Det samme var Alma Gabriela. Foreldre i Søgne så at miljøet som gjerningspersonen er en del av, beveget seg i en skremmende retning. Flere uttrykte det som ble bokens tittel: «Noen kommer til å bli drept». Andre punkter som står på listen er blant annet: Barnevernet mottok mange bekymringsmeldinger og iverksatte mange tiltak overfor gjerningspersonen, uten varig effekt. Skolen mottok flere bekymringsmeldinger fra foreldre på grunn av voldelig atferd fra gjerningspersonen, som ble sendt barnevernet, men ikke politiet. Foreldrene sendte ikke melding til politiet, fordi de trodde skolen gjorde det. Politiet hadde flere av medlemmene i søkelyset på grunn av tiltakende kriminell utvikling, herunder vinningsforbrytelser, våpenbruk og mishandling og dreping av kjæledyr. Flere andre instanser fikk urovekkende meldinger og observasjoner, blant annet PP-tjenesten. Gutten som ble drapsmann er en av flere i dette miljøet. Han som fortsatt sitter i fengsel etter omfattende vold mot kjæledyr, er en annen. I boken kommer det fram at han ble invitert til å være med og se på da Alma Gabriela ble drept, men dårlig vær utsatte ugjerningen med et døgn.

Gangdal har snakket med en rekke mennesker og etater, både i kommunens administrasjon, politikken, Alma Gabrielas foreldre, venninner, foreldre i Søgne og familie til han som drepte Gabriela. Faren til gjerningspersonen ville ikke bidra. Han tillot heller ikke sønnen å snakke med Gangdal. Søgnes rådmann Kim Høyer Holum har heller ikke svart på noen av Gangdals henvendelser.

Tilfeldigheter

– Du skriver at gjerningspersonen hadde fire-fem forskjellige saksbehandlere i barnevernet?

– Ja, og så var det noen av de andre barna også, der foreldrene hadde tatt kontakt med barnevernet fordi de var bekymret. Da visste åpenbart ikke de som jobbet med han gjerningspersonen om noen av de andre barna. Hvem som helst av de barna kunne bli ofre. Jeg tror det bare var helt tilfeldig at det var Gabriela som akkurat på det tidspunktet kom i veien for den stakkars gutten. Jeg sier stakkars, for han har ikke fått den hjelpen han trenger. Drapet var overlagt, men det var en kortsiktig overleggsbeslutning, så hvem som helst av andre barna i bygda kunne blitt ofre for en slik fyr, hvis de hadde kommet til å berøre noe av det som trigget ham, sier Gangdal.

Denne analysen har forfatteren delt med flere som sto Gabriela nær, både familie og venninner. Det har hjulpet dem med skyldfølelsen.

– For å ha noe til å sprenges trenger du både dynamitt og fenghette. Fenghette er tenningen som vi alle kan ha i ulike situasjoner eksplodere. Da får vi små-eksplosjoner. Men når den fenghetten antenner en hel tønne med dynamitt sånn som det må ha vært inne i denne gutten, fordi han ikke har fått hjelp til å tømme det, så blir det sånn.

Gangdal forteller at guttens bakgrunn er lik den han har sett hos mange andre som er fengslet for grove forhold, folk han har truffet gjennom et rehabiliteringsprosjekt han er tilknyttet som styremedlem og rådgiver.

– De har hatt en barndom som minner om barndommen til gjerningspersonen her. Det er rus, vold, svik og de kommer ut med en traumatisk start på livet. Og at ikke noen har fanget opp det, med all den informasjonen som har vært tilgjengelig i denne saken, det er helt ufattelig. I dette tilfellet er det ikke etterpåklokskap.

Rapporter

Det var faren selv som tok initiativ til at det siste tiltaket overfor gutten ble avsluttet, ti dager før drapet. I boken antyder Gangdal at dette kan ha sammenheng med at faren ikke så noen varig effekt av alle tiltakene. Barnevernet fikk gutten på radaren allerede i barnehagen, men det var i 2009 det ble besluttet å iverksette tiltak, etter en rekke varsler. Det første tiltaket kom ikke i gang før ut i 2010.

Utover rapporten fra revisjonen om manglende samarbeid i kommunen, har Gangdal brukt mye tid på en tilsynsrapport fra Fylkesmannen om barnevernet. Det er denne Fylkesmannen nylig frigjorde i usladdet form til politiet, etter at Nina og Rune Knutsen anmeldte kommunen for tjenesteforsømmelse. Det brukte Fylkesmannen et halvt år på å avgjøre.

Gangdal mener en av fordelene med å skrive en bok med en samlet gjennomgang, er at det gir en annen oversikt enn det enkeltartikler i aviser gjør.

– Det som gir de skremmende resultatene er å koble funnene i de to rapportene. Samlet ser man mønsteret i saken, også hvorfor noe er sladdet i tilsynsrapporten, sier han.

Forfatteren mener sladdingen i tilsynsrapporten er gjort for å dekke over dårlig arbeid fra barnevernets side.

– Jeg skjønner godt at man sladder person og familieforhold, men en annen ting som er konsekvent sladdet, er tiltakene. Og det er egentlig en offentlig meny: omtrent like offentlig som en restaurantmeny. Det er tre typer tiltak: lavterskel, høyterskel og tvangstiltak. Alle er konsekvent sladdet. Til og med siste tiltak er sladdet med ett ord. Politiet er underlagt den samme taushetsplikten, så hva er det de dekker over? Jo, for dårlig arbeid. Dette er en av de mer spesielle sladdingene jeg har sett, sier han.

To offer

I 2008 kom det også en rapport som beskrev manglende samarbeid mellom deler av kommunen.

– Jeg tror den rapporten neppe gjorde noe stort inntrykk, det var 114 kommuner med i undersøkelsen og Søgne var blant de 80 kommunene som ikke hadde alt på stell. Det var ikke veldig detaljert hvor det sviktet, det var ganske generelle parametere. Innenfor oppvekstområdet – skoler, barnevern, barnehager med mer – så lurer jeg på om de er klar over hvilket høyrisikoområde dette er, sier forfatteren.

Han mener noe kan tilskrives til holdninger til barn, der de ikke tas tilstrekkelig på alvor. I tilfellet med gjerningspersonen, så hadde barnevernet hatt tiltak overfor ham i to år før han ble tatt med til råds.

– Den polske legen Janusz Korczak sier i en bok: «Vi tar ikke barnet på alvor, fordi det har hele livet foran seg.» Kan det være derfor vi tar barnet så lite på alvor?, spør Gangdal

– Du understreker i boken at saken har to ofre, det ene er i live i dag det andre ikke?

– Absolutt.

Gangdal vender svaret over til at hjelpen for barn og unge med problemer kan komme fra uventet hold. Han nevner en episode i boken der “Anders” har rigget sykkelen med stereoanlegg og kommer som en råner til fotballtrening bokstavelig talt for full musikk.

– Plutselig er han konge for noen timer. Familien forteller om da han var på hytta og kunne mekke på motorer og var helt i flytsonen. Tenk om noen av dem som hadde ansvar for ham kunne tatt utgangspunkt i den mestringsfølelsen. Det er må være nesten umulig for barnevernet som befinner seg tre ledd unna og attpåtil jobber i et misforstått vakuum, sier Gangdal.

I boken beskriver Gangdal både Alma Gabriela og gjerningspersonen på en måte som gjør at de blir levende som barn før drapet.

– Det var krevende siden faren ikke ville snakke med meg og heller ikke gi meg tilgang til sønnen. Jeg måtte derfor ty til andre kilder for å finne guttens gode sider, og ikke bare de han viste som gjerningsperson. Jeg fikk noen sånne historier fra foreldre og andre barn, og særlig den da han kom på fotballbanen. Og så fikk jeg snakke med et par i familien som synes det var ok. Da jeg også fant noen rap-tekster han hadde skrevet, begynte han å få et mer fullstendig liv. Jeg så også hvordan han fortsatt lider, til tross for at han ikke har noen anger. Om du tar bort noe "fucking" i annenhver linje, er tekstene er god lyrikk. Gutten har åpenbart mange talenter som ingen har sett, og som derfor har druknet i problemer.

– Du veksler perspektiv ofte, fra “Anders” til Gabriela. Det er bevisst?

– Her er det to barn i helt forskjellig virkelighet som får dette møtet, og så viser det seg at barnevernet sitter med kunnskap om begge uten å koble kunnskapen internt engang.

Gangdal viser til hvor mye samfunnet har å spare på å satse mer på de unge ved tidlig og riktig innsats.

– Bare tenk på sikkerhetsopplegget som var rundt “Anders” det første året etter drapet: 22 heltidsansatte. Tenk deg prislappen. Hvor mye billigere det hadde vært å fange opp den gladgutten som kom med den rocka sykkelen på fotballtreninga, som sto og mekka på båtmotorer eller som faktisk kan skrive!

– Samtidig beskriver du i boken at en avgjørelse om å la Gabriela gå et år på skole i Nord-Norge var vanskelig for Søgne å si ja til fordi det dreiet seg om noen kroner som kommunen måtte ut med?

– Ja, det er symptomatisk for den papirtanken som hersker, sier han.

Søgnes ledelse

Gangdal tror at tragedien kunne vært unngått om kommunen hadde tatt et mer helhetlig grep om kommunens tjenester for barn og unge.

– Man hadde bare behøvd å lese litt om hvordan de organiserer barnevernet andre steder. Alle de samvittighetsfulle menneskene som arbeider i de ulike tjenestene, gjør så godt de kan. Problemet er at de er satt inn i et system som ikke fungerer. Derfor blir det unødvendig tungt å jobbe både i barnevernet og andre tjenester, sier Gangdal.

– Du skriver i boken at oppvekstsjefen hadde hatt en stri tørn siden han begynte i kommunen, med intern motstand mot blant annet samlinger på skolene for foreldre til barn i samme alder. Kan du utdype det?

– Han har nok hatt en like stri tørn som den nye ordføreren som har prøvd å rydde opp. Den strieste tørnen er at han fikk Gabrielasaken rett i fanget sju måneder etter at han begynt. Saken har avdekket hvor dårlig kommunen har organisert hans ansvarsområde. Jeg har sjelden sett hardere kritikk enn den som framkommer i rapportene fra fylkesmannen og kommunerevisjonen. I tillegg synes kommunen å ha en rådmann som velger å bøye unna hver gang han blir konfrontert med ubehageligheter. Det gjorde han jo senest med saken om alkoholservering på kommunens sommerfest. Han ikke svarer jo ikke på det saken går ut på, men sier at festen er så viktig for de ansatte. Slik er det i denne saken også, han har ikke besvart mine henvendelser i det hele tatt. Jeg har ringt han på mobil, lagt igjen detaljert beskjed hos sekretæren hans, men han har ikke svart, sier Jon Gangdal.

Gangdal mener at konflikten som pågår mellom ordfører og rådmann er alvorlig for kommunens tilbud til barn og unge fordi det er ødeleggende for organisasjonen. Han henviser til rapporten fra Deloitte som kom i vinter om varslingssaken, som et knapt flertall i kommunestyret ikke ville se nærmere på.

– Dette risler jo nedover i systemet. Jeg skrev en bok om Ingar Skaug, en av Norges virkelig store internasjonalt kjente ledere, som sier at en toppleders egen atferd er svært smittsom. Ansatte hører ikke hva du sier, men ser hva du gjør. Derfor tror jeg mangelen på samhandling på toppen – dette må ha vært et problem før dagens ordfører også – gjør at den store skurken i historien er de organisatoriske svakhetene i Søgne kommune. Hjelpeapparatet sviktet på helt fundamentale områder som enkelt kunne vært unngått med god ledelse og konsistent ledelse. Det gjør dette ekstra sårt for både foreldrene til Gabriela og alle andre som er berørt av denne tragedien, forteller Gangdal.

Klare regler

Han beskriver det som en tøff opplevelse å skrive slike bøker. Motivasjonen er at de skal bidra til nødvendige endringer; han beskriver seg selv som allergisk mot urettferdighet.

– Christoffer-saken synliggjorde flere store svakheter. Jeg håper at Gabrielas død kan føre til at man nå ta tak i dette og ikke flikker på et system som ikke fungerer: det sentrale lovverket på taushetsplikt og opplysningsplikt. Det gjelder barnelov og barnevernslov og måten man organiserer tjenestene på: At kommuner som ikke har peiling på barnevern er 100 prosent ansvarlig for å organisere tjenesten. Det er helt vilkårlig. Noen steder funker det som bare det, fordi de har tatt utgangspunkt i barnet, men de tør ikke å flagge det, fordi de vet at de bryter flere lover. Da er det noe galt. Kommunene kan organisere dette tilbudet som de vil, sier han.

Gangdal illustrere dette med at kommunene kan organisere tjenestene for barn og unge som de vil, mens det i trafikken er like regler overalt.

– Det dør flere mennesker som er blitt utsatt for vold og overgrep som barn, enn det dør folk i trafikken, hevder han.

Foreldrene

Gabrielas foreldre har samtykket til at det kommer en bok og har fått lese hele boken før publisering.

– Hvordan er de forberedt på en bok som vekker oppsikt både nasjonalt og lokalt?

– De har jo allerede vært i media og fortalt om sin rettighets- og rettsløse situasjon som pårørende til en fornærmet i en grov kriminell handling begått av en mindreårig. Og det er noe av det boken avdekker. Den avdekker et stort hull i loven, hvor fornærmede i slike saker ikke har samme rettigheter som ofre har i straffesaker, til tross for at handlingene og ofrenes frykt er de samme. Der andre pårørende ville fått informasjon om når gjerningsmannen er på besøk i bygda, så får ikke Knutsen dette siden drapsmannen er under barnevernets oppsyn, sier Gangdal og legger til:

– Jeg har hatt en jevnlig dialog med Gabrielas foreldre. De har visst fått en del svar på hvorfor det skjedde og hvorfor det ikke skulle skjedd. Og så tror jeg at de har de også fått en helt annen tydelighet, en forståelse av at nasjonale politikerne ikke har tenkt å gjøre noe. Standardsvaret de har fått til alle sine henvendelser er "at dette tar vi med oss i det videre arbeidet" – om de i det hele tatt har fått svar, avslutter Jon Gangdal.

Ikke lest boken: Advokat Åshild Schmidt sier på vegne av familien til den omtalte gutten “Anders” i boken, at de ønsker ikke å uttale seg nå.

– Familien har ikke lest boken, og ønsker ikke å kommentere eller uttale noe nå, sier Schmidt som er talsperson for guttens familie.