KENYA/MANDAL – Afrika gror på meg, Ida, sa det da vi satt og gynget i tuk-tuken gjennom det frodige landskapet på den smale støvete stien på vei til Eco Moyo skolesenter. Vi var ikke bare én, men ti tuk-tuker, en konvoi med 18 elever, to lærere, bagasje, og utstyr av ymse slag.

Konvoi: Vi var ikke bare én, men ti tuk-tuker, en konvoi med 18 elever, to lærere, bagasje, og utstyr av ymse slag.
Privat

Arkitektlinja på Skap folkehøyskole på eventyr, ikke sånn vanlig guidet tur med reiseleder og program. Nei, vi skulle utføre et oppdrag her inne i bushen og program for uken hadde vi selv laget.

Denne reisen til Eco Moyo Skolesenter i Kenya startet i høst, først med et møte i Mandal med Lindsay Sanner som driver skolen. Hun fortalte om et prosjektet som har vokst i rekordfart og som nå rommer 130 elever. De fleste elvene på skolen kommer fra fattige familier som ikke har råd til å sende barna på skole. Skolen er gratis og elevene får skoleuniform, skolemateriell og ett måltid om dagen.

Etter litt drodling kom vi frem til at Arkitekt-linja på Skap kunne dra ned og bygge lekepark på skolen samt arrangere workshop for elevene.

Slik startet altså dette eventyret, litt spontant og tilfeldig, og helt i tråd med hva en kreativ folkehøyskole skal være.

Noen få måneder senere sitter vi altså og humper oss innover denne stien klare for eventyr i Kenya, eller... Vi visste jo ikke helt hva vi gikk til, men vi var så klare det går an å være når en reiser til landsbygda i Afrika for å bygge lekepark og holde workshop på en barneskole.

Bagene er fulle av verktøy og utstyr, badeshorts til alle elevene som skal tas med på utflukt til havet, tegnesaker og diverse materiell, samt 40.000 innsamlede kroner fra Skaps Julemarked.

På vei: Tuk-tuk-konvoien snirkler seg gjennom tun med små jordhytter der hønene flakser til siden, barn kommer løpende med store smil og roper «Jambo-jambo», som betyr hei på Swahili.
Privat

Tuk-tuk-konvoien snirkler seg gjennom tun med små jordhytter der hønene flakser til siden, barn kommer løpende med store smil og roper «Jambo-jambo», som betyr hei på Swahili. Jenter går langs stien med vannkanner balanserende på hodet, og fra den lokale kirken siver det ut afrikansk rungende sang, slik en bare har sett på film og som lager klump i halsen for en som kun har opplevd bibelbeltet på Sørlandet.

Ja, etter denne tidsreisen på 150 år ankommer vi Eco Moyo Skolesenter, og her skal en ungdomsgjeng fra Norge leve og bo i en uke. Blir dette eventyr eller en uke i helvete?

Dette kunne fint vært et reality-program på TV3, tenker jeg i mitt stille sinn når Lindsay viser oss til jordhytten som skal bli elevenes hjem den neste uken, og viser oss balja som skal fungere som dusj og vaskemaskin.

– Velkommen til Afrika, sier Lindsay med et stort smil. Hun er ærlig på at det å ha norske skolekasser på besøk er et prøveprosjekt, og at alt ikke er helt optimalt.

– Ja, det glemte jeg å si, sier Lindsay og peker.

– Jentedoen er full, men den blir tømt i løpet av dagen.

Workshop: Malak Al-Imari og de andre Skap-elevene arrangerte workshop med de lokale elevene.
Privat

Alle kikker opp på det som er jentedoen, et forheng i form av et tynt sjal blafrer i vinden og vi kan skimte dosetet, og elevene kikker litt usikkert på hverandre.

– Dette blir bra, sier Ida, nok litt for å redde situasjonen.

Livet hjemme i Norge føltes uendelig langt borte bare etter få timer her inne, og det er rart med oss mennesker hvordan vi omstiller oss, hvordan vi i løpet av kort tid endrer vanene våre.

Vi sitter plutselig side om side og vasker de skitne klærne våre som det mest naturlige.

Vi finner en ny sovestilling i de litt korte sengene, og vi blir vant med nattelydene. Eller om vi ikke gjør det, så bruker vi ørepropper, og doen funker egentlig helt fint, selv om det føles litt rart de første gangene.

Sminke og hårprodukter blir byttet ut med myggspray, solkrem og hårstrikk, det er liksom ikke så viktig hvordan vi ser ut her inne, og sminken vil renne like fort av som den kom på, for det er varmt, til tider veldig varmt, og det er det ikke bare vi som synes.

Workshop: Aleksander Niels Oretorp, Synne Aarø og de andre Skap-elevene arrangerte workshop med de lokale elevene.
Privat

Så når Skap-studentene forslår fotball klokken 11 på formiddagen, kikker alle de lokale barna dumt på hverandre og svarer.

– Never fotball after 10, too hot!

Så da var det bare å kaste seg rundt og endre timeplanen. Linotrykk, filmproduksjon, og maskelaging passer da best å holde mellom kl 10 og 15.

Det var egentlig litt godt å høre at det ikke bare var vi som syntes det til tider var ubehagelig varmt midt på dagen.

Bygde lekeplass: Skap-elev Sindre Frøyen Stensløkken under byggingen av lekeplassen.
Privat
Populært: De lokale elevene tok raskt lekeplassen i bruk.
Privat

Ellers var uka variert med alt fra å bygge lekepark i form av husker og hinderløype sammen med lokale arbeidere, samt å holde disse forskjellige workshopene for elevene før det hele skulle avsluttes med utflukt til havet. Selv om havet kun ligger noen mil unna, var det mange av barna som aldri hadde sett havet og derfor et stort ønske om en slik utflukt.

Ved havet: Selv om havet kun ligger noen mil unna, var det mange av barna som aldri hadde sett havet og derfor et stort ønske om en slik utflukt.
Privat
Ved havet: Siste dagen av oppholdet ble det arrangert tur til havet. Her Leah Carys Wilce.
Privat

Opplevelsene står i kø, og det er vanskelig å sette ord på det som skjer denne uka, det er så mange menneskemøter og mange som viser seg fra helt nye sider.

Trangen til å sjekke mobiltelefonen avtar, og etter kort tid blir det en herlig miks av barn og ungdom, mørke og solbrente som spiller UNO i lyset fra parafinlampa på kveldene, eller de viser bilder til hverandre, f.eks av norsk vinter.

– This is snow, you know skiing?

Prøv å forklar snø til barn som aldri har opplevd kulde, barn som aldri har stukket hånden inn i et kjøleskap, det er ikke like enkelt.

For disse barna og familiene her inne lever på ekstremt enkle midler i pakt med hva naturen har å by på, uten kjøleskap, uten innlagt strøm og vann, de har ikke råd til den formen for luksus.

Det er fort å romantisere det enkle livet etter en slik uke, og det skal vi passe oss for. For selv om barna smiler og virker tilfredse lever mange av dem et rimelig røft liv.

Jeg spurt Lindsay om hvorfor de spiser så ekstreme mengder til lunsj, og svaret var enkelt: For mange av disse barna er dette det eneste måltidet de får denne dagen.

Demonstrerte kameraet: Skap-elev Sindre Frøyen Stensløkken viser hvordan kamera skal brukes.
Privat

Hver og en som bor her inne har sterkere livshistorie enn alle jeg kjenner hjemme i Norge, noe som selvfølgelig er på godt og vondt. Barneekteskap, fattigdom og høy barnedødelighet fletter seg også inn i livshistoriene deres, og det er jo derfor denne skolen er startet, og det er derfor vi er her på besøk, for å bidra med noe, men kanskje mest for å lære.

For på tross av all usikkerhet dette enkle livet fører med seg lyser det en livsgnist og glede i øynene på disse barna som jeg aldri har sett hjemme i Norge. Vi har mye å lære, og tenker vel alle og enhver hadde hatt godt av en uke her nede. Mulig holdningen hjemme hadde endret seg litt, mulig vi hadde åpnet opp litt, brukt litt av oljeformuen på prosjekter som Eco Moyo. Verden er i endring og vi bør kanskje begynne å se på oss selv som verdensborgere, ikke bare som nordmenn og mandalitter. Selv om vi trakk det lengste strået betyr det ikke at det trenger å være så store forskjeller mellom fattig og rik, forskjeller som bare øker og øker.

Workshop: Linotrykk, filmproduksjon, og maskelaging var noe av programmet som de lokale elevene fikk oppleve.
Privat

Det nytter faktisk å hjelpe, det er Eco Moyo skolesenters 130 elever et synlig bevis på. Det som er så fint er at vi kjenner noen av dem nå, de har klamret seg til skuldrene våre ute i bølgene, vi har delt den samme lunsjen, og vi har grått de samme tårene da vi skilte lag etter denne fantastiske uka.

For noen en uke i luksus med utflukt til havet for første gang, og for andre en reise tilbake til våre forfedres spartanske livstil, før vi ble lykkelandet Norge.

Jeg tror med hånden på hjertet at jeg kan si at vi alle endret oss litt etter denne uka, og at Afrika grodde seg litt fast på hver og en av oss, så derfor stopper ikke dette eventyret her.

Planen er nå at Arkitekt linja på Skap skal tegne et eget besøksområde for norske skoler på Eco Moyo, slik at flere studenter får denne muligheten vi fikk, samt bli like engasjert som det vi ble.

Dette besøkssenteret skal stå klart allerede til sommeren om vi får samlet inn de 150.000 kronene denne utbyggingen krever.

På Skap er vi ydmykt takknemlig for at vi får lov å bli en del av Eco Moyo prosjektet, en reise som nettopp har startet.

Les mer om prosjektet på ecomoyo.com.

Trond Henning Monan

Veileder på Skap FHS