En kvinnelig beboer ved Søgne omsorgssenter ønsket advokat. Advokat Walborg N. Lohne ble kontaktet av beboerens venner, men ble nektet å gjennomføre samtalen. Beboeren har vært en misjonskvinne gjennom hele livet og var for over femti år siden med og stiftet kvinneforening tilhørende Norsk Luthersk Misjonssamband. Men hvis hennes misjonsvenner vil ta henne med på møte må det søkes skriftlig.
Venner må søke skriftlig om å få ta med beboeren ut på sosiale aktiviteter og pleiere sitter vakt ved besøk. Både advokat og venner er uforstående til Søgne kommunes håndtering av saken.
– Hvilke grunner som er årsak til at advokaten nektes å prate med beboeren og at det sitter vakt hos vedkommende når det kommer besøk, er helt uforståelig sier Lohne, som selv er fra Søgne.
– Det er med stor undring jeg registrerer at både ledelse og ansatte gjennomfører slike pålagte arbeidsoppgaver, samtidig som beboeren nektes advokat.
I lørdagens utgave av Fædrelandsvennen gikk advokaten til frontalangrep på Søgne kommune, for måten de har behandlet saken på.
Det er en av kvinnens venner, som ikke lenger ønsker å stå frem offentlig i saken, som opplyser at de må søke skriftlig for å ta kvinnen med på møte. Sentrale kilder i Søgne kommune bekrefter overfor Budstikka at denne beboeren har hjelpeverge, men ingen kan si noe om hvorfor.
Underlige forhold
Advokat Lohne stiller seg helt uforståelig til denne aktuelle saken.
– Det virker for meg helt utrolig at ikke pasienten kan få snakke med meg som advokat. Hvis ikke det er en skjult agenda eller det foreligger noe som er graverende feil, måtte jo en samtale med en advokat være helt ufarlig, sier Lohne oppgitt.
Prosedyrer
– Vi kan ikke gå ut å si noe om enkelttilfeller, men Søgne kommune arbeider ut fra pasientrettighetsloven og kvalitetsforskriften. Pasienten skal være i sentrum, og det er hva pasienten ønsker selv og hva vedkommende orker, som skal legges til grunn, sier avdelingsleder ved Søgne Omsorgssenter Ann Kristin Høyem, som presiserer at hun uttaler seg på generelt grunnlag.
Høyem avkrefter at ledelse, sykepleier eller pårørende kan ta en avgjørelse om at en person ikke kan få besøk uten at det sitter en vakt.
– Skal noe slikt iverksettes må det lege og politi inn i bildet, vi kan ikke bare bestemme, presiserer Høyem.
– Slike saker er langt mer komplekse, og i tillegg til pasientrettighetslov og kvalitetsforskriften, har vi også vår taushetsplikt å forholde oss til. Derfor er det helt uaktuelt å uttale seg om enkeltsaker. I utgangspunktet ønsker vi all aktivitet for beboerne våre hjertelig velkommen, det er det som er helt vanlig, men vi har også plikt til å ta vare på beboerne og forholde oss til det som blir bestemt av andre instanser, fastslår Høyem.
Annerledes i Songdalen
Enhetsleder Margunn Øhrn i Songdalen har aldri vært ute for at noen har måttet søke om lov til å ta med en beboer på tilstelling.
– I helt ekstreme tilfeller hvor vi kan ane fare for vold eller misbruk vil vi kontakte nærmeste pårørende eller hjelpeverge for å avklare. Primæransvarlig vil også være en rådfører hvis det skulle være mistanke. Alle sosiale tiltak mot våre beboere ønsker vi sterkt velkommen, vi bortviser ikke besøkende, sier Øhrn.
Menneskerett
Overlege ved alderspsykiatrisk enhet, Sørlandet sykehus, Hans Kristian Henriksen, sier at det forekommer nesten ikke lenger at en person får verge.
– Dersom en person får verge skal det være ualminnelige sterke kriterier. En hjelpeverge til eldre mennesker er derimot ikke så uvanlig, men da er det ikke snakk om å umyndiggjøre en person. Svært ofte er det et av barna som blir oppnevnt som hjelpeverge. Hvis ikke det er aktuelt eller konflikt mellom barna gjør at de ikke ønsker det, er det mest
