– Vi ante ikke hvor Spangereid var før vi flyttet hit. Det nærmeste var kjennskap til Lindesnes fyr. Jeg husker at det var litt spesielt å komme hit som tilflytter, og vi hadde lenge problemer med å finne oss til rette, sier Tor Strandmyr.
Etter endt utdannelse som kjemi- og siden fiskeriingeniør, søkte Strandmyr tidlig på 70-tallet på jobber flere steder i landet, og tok stillingen ved Nyegaard & Co på Spangereid.
– Det var egentlig ikke noe særlig å gjøre på fabrikken, ettersom bygget og produksjonsanlegget ikke var ferdig på ettersommeren i 1973. Min første arbeidsoppgave var derfor å være med Brødrene Reme å støpe renseanlegget for avløpsvann fra anlegget. Bjørg, som siden ble min kone, hadde også fått ingeniørjobb her og flyttet til bygda senere på høsten samme året. Hun skulle igangsette laboratoriet og analysere det vi skulle produsere, men ble den første tiden satt til å banke rust på eldre utstyr som skulle monteres her, forteller han.
– Bygda var temmelig «død»
Snart 50 år senere, ser pensjonisten tilbake på bedriften som har gitt han og bygda et verdifullt grunnlag for vekst. Lite visste han at jobbtilbudet som 24-åring skulle bli hans framtidige arbeidsplass gjennom et langt arbeidsliv. At etableringen og industrieventyret i Ramslandvågen skulle omtales som en av Norges mest vellykkede distriktsutbygginger, var heller ikke i hans villeste fantasi.
– På den tiden var det vel rundt 400 fastboende her, men det føltes likevel som bygda var temmelig «død» for oss i vår alder. Jeg husker godt hvor merkelig det var å komme til et sted uten unge voksne. Siden ble vi kjent med mange familier, og Spangereid ble et godt sted å bo, med mange sports- og kulturtilbud for både voksne og barn, sier han.
I januar 1972 startet nemlig et historisk grunnarbeid i Ramslandsvågen, på tomten der firmaet skulle etablere en bedrift for produksjon av røntgenkontrastmidler.
Under oppbyggingen av fabrikken, var Strandmyr én av totalt sju ansatte i Ramslandsvågen, blant annet kona Bjørg.
Ambisjonene om videre utbygging var imidlertid skyhøye.
Nyegaard & Co AS ble etablert i 1974, og ble snart til Nycomed. Dette bildet er fra 1975.
Slik ser GE Healthcares fabrikk ut i dag, etter en rekke utvidelser.
Fabrikken som formet bygda
Gjennom flere tiår er det i grunnen bare den korte reisetiden til og fra jobb på noen minutter som har vært uendret. Som følge av nyinvesteringer i bygda og ved bedriften , forbedret infrastruktur, innbyggervekst og et skolemiljø i vekst, gode kulturtiltak i lag og foreninger, er bygda med nærområder idag ikke til å kjenne igjen.
Ekteparet har vært gjennom flere eierskifter. Det som begynte med Nyegaard & Co AS i 1974, ble senere Nycomed, så Amersham Health og de seneste årene GE Healthcare AS, Lindesnes Fabrikker. Sammen har de arbeidet ved en ekspansiv fabrikk og fått oppleve at optimismen kom til bygda.
Med til historien hører det også at industrigiganten i utgangspunktet ønsket å bygge fabrikken i Mandal. Det takket Mandals politikere nei til, ettersom kommunen på den tid ikke hadde egnede arealer. Dermed ble fabrikken bygd i gamle Lindesnes, siden kommunen her var meget villig til å både skaffe tomt i Ramslandsvågen med vannforsyning, strøm og vei, og legge forholdene til rette for at fabrikken kunne bygges.
Hastemøte i 1971
Fremveksten på Spangereid ble på mange måter avgjort i et ekstraordinært formannskapsmøte i gamle Lindesnes kommune påsken 1971.
– I tillegg til Mandal, var Lillestrøm og Arendal to andre alternativer, men ingen av byene hadde ferdigregulerte tomter tilgjengelig. Daniel Leland, som var ordfører i Lindesnes på den tiden, var fremoverlent og ekspert på å se muligheter, sier han og legger til:
– I all hast kalte han inn til et ekstraordinært møte i påskeferien, og på dagen ble det bestemt at Nyegaard & Co kunne kjøpe området på Spangereid. Formannskapet gjorde enkelt og greit en muntlig avtale og kjøpesummen ble gjort opp siden, sier Strandmyr og smiler.
I samarbeid med kommunen og med støtte og lån fra Distriktenes Utbyggingsfond, ble det bygd opp en moderne fabrikk for legemiddelproduksjon i sørlandsidyllen Spangereid.
Fra sju til 500 ansatte
Sammen med Lindesnes avis, møter Strandmyr nåværende fabrikksjef Jon Gabriel Noddeland over et par kaffekopper og en omvisning ved første bygg fra 1973 , hvor mye av bedriftens og bygdas positive vekst ble lagt.
I skrivende stund er fabrikken på god vei mot 500 ansatte. Det bekrefter Noddeland, som samtidig fastslår at dette bare er starten på en eventyrlig vekst i årene framover.
– Det har vært en fantastisk vekst, og bedriften lever i beste velgående. Her har det aldri vært en kjedelig dag på jobb, og det er for meg en stor ære å forvalte det som blant annet Tor og Bjørg har bygget opp, sier Noddeland.
Samtalen sitter løst, og allerede før kaffen står på bordet, drar Noddeland opp et ark som indikerer produksjonsøkningen de kommende årene. Det får begge til å spore av i en fagtung diskusjon om titalls kjemiske formler og sikkerhetsvurderinger, noe som kunne få Strandmyr til å revurdere hele pensjonisttilværelsen.
Jon Gabriel Noddeland har vært fabrikksjef på GE Healthcare de siste seks årene.
Han er stolt over å kunne forvalte bedriften videre etter sine forgjengere.
Verdifullt samarbeid
Noddeland overtok fabrikkspakene i milliardbedriften for om lag seks år siden. Han er født i 1973, samme året som Strandmyr flyttet til bygda og bedriften startet første prosesstrinn.
– Jeg kan trygt si at vi fremdeles er i rivende utvikling. Den gamle «Nycoånden» sitter fremdeles godt i ryggmargen. Her har det alltid vært lite hierarki, og jeg prøver å alltid la døra mi stå åpen, slik alle mine forgjengere har praktisert, sier Noddeland.
– Hvordan tror du Spangereid hadde sett ut dersom planene på 70-tallet ikke ble realisert?
– Det ville uten tvil ha vært adskillig mer glissent her ute. Jeg tror ikke vi ville ha opplevd det blomstrende næringslivet som nå spirer flere steder i bygda, samtidig som innbyggertallet mest sannsynlig ville vært betydelig lavere, svarer Noddeland.
Utover antall personer på fabrikkens lønningsliste, har ringvirkningene vært store. Noddeland presiserer at bedriftseventyret aldri hadde latt seg gjøre uten et godt og tett samarbeid med lokale politikere, som hele veien har sett potensialet her ute. For ikke å snakke om den faste stammen av lokale entreprenører.
– Vi har støttet lag og foreninger i regionen, hvor barn og unge alltid har vært i fokus. Fabrikken har i stor grad benyttet seg av lokale entreprenører til utbygging og vedlikehold, noe som igjen har skapt en positiv utvikling for små og mellomstore bedrifter i området, sier han.
Lillehavn var i årevis en viktig fiskerihavn. Siden 60-tallet har det skjedd store forandringer her.
Hytteturismen har de seneste årene satt Spangereid på kartet. Bildet viser Lillehavn om lag 60 år senere enn bildet over.
Også i Lussevika har det siden 90-tallet blitt bygget mange fritidsboliger. Slik ser området ut i dag.
Industri og turisme
Harald Kristensen flyttet fra Svennevik til Spangereid på 70-tallet og har dermed fulgt utviklingen i bygda tett. I 1991 etablerte han Spangereid Bensin & Handel AS. Samme året som den massive hyttebyggingen ble igangsatt.
– Hyttebyggingen merket vi noe voldsomt på omsetningen et par år senere. De første årene lå vi vel på rundt 10–12 millioner kroner, men allerede fem år senere var salgsinntektene doblet, sier Kristensen.
Hvor mange hytter som sogner til Spangereid, tør han ikke å fastslå, men han er overbevist om at antallet har passert 500.
– Det er ikke mange bygder som har hatt samme utvikling som Spangereid. GE spiller selvfølgelig en avgjørende rolle, sammen med kanalen og hytteturismen, sier han.
Svensken som «lurte» alle
Mye av æren for næringsutviklingen på Båly skal imidlertid en omstridt svenske ha, da han lovet kommunen gull og grønne skoger, uten å eie nåla i veggen.
– Det var en svenske ved navn Olof Tingbrand som etablerte næringsområdet på Båly. Han kunne man faktisk ha skrevet en hel bok om, sier Kristensen og ler.
Den ukjente svensken lokket kommunen med 200 arbeidsplasser, og skulle satse 100 millioner på halvannet år på å bygge fabrikk for betonglektere og båtmotorer.
Kommunens politikere og innbyggere ble revet med av de eventyrlige planene. Problemet som ikke ble kjent før svensken hadde sprengt ut 120.000 tonn stein, var at mannen ikke hadde penger. Selskapet hans gikk kort tid etter konkurs med et underskudd på svimlende 33 millioner kroner, mens området på Båly lå nedskutt med åpne sår.
– I dag har heldigvis Båly blitt til noe av det fineste Norge har å by på. I tillegg til et sunt næringsliv og turisme, er det mange lokale som har etablert seg der. Mange av disse med tilknytning til GE. Alt i alt har vi vært heldige, og mye av æren skal faktisk Tingbrand ha, sier Kristensen og bryter ut i latter.
– Han ble jo tatt til slutt
Tor Strandmyr husker også godt galskapen som ble satt i gang av svensken.
– Sprengingarbeidet pågikk døgnet rundt i lang tid. Jeg måtte daglig tørke støv av båten, sier han og smiler.
– Han hadde også plan om å sprenge ned mye av Troneshalvøya, men ble stoppet i denne planen, blant annet etter innsigelser fra bedriften.
Også han påpeker spøkefullt hvordan svensken, etter mye om og men, bidro til en solskinnshistorie på Spangereid.
– Han ble jo tatt til slutt, men jeg er sånn sett i dag glad for det han utrettet på rekordtid her i bygda, sier han.
I 2002 omtalte Fædrelandsvennen den dundrende konkursen til Tingbrand Naval AS slik:
– I kjølvannet av konkursene rømte Olof Tingbrand til Latvia, ble etterlyst av Interpol og fanget i Sverige etter mange måneder på rømmen. Deretter ble konkursbaronen stilt for retten og dømt til åtte måneders fengsel for økonomisk kriminalitet.
Spangereidkanalen med Båly i dag.
Restauranten Under ble åpnet i mars 2019.
Den 930 meter lange kanalen
Ringvirkningene av hjørnesteinsbedriften, har vært skatteinntekter til kommunen og oppdrag til det lokale næringslivet. Strandmyr peker spesielt på satsningsområdene på Gahre Næringspark og Spangereidkanalen, som videre har ført til millioninvesteringer på Båly de seneste årene.
Som følge av arkeologiske utgravinger i 2001, ble det funnet spor etter det man mener har vært en kanal, eller begynnelsen på en kanal, fra tidlig middelalder eller sen jernalder (700-tallet). Kanalen var et av de største byggeprosjekter som kjennes i Norge fra denne perioden. Uansett, vet man at båter ble dratt over eidet (derav navnet Spangereid) i middelalderen.
Allerede i 1882 kjempet en rekke «Spangereid-aktivister» for gjenåpning. I 1990 løftet tidligere ordfører Ansgar Gabrielsen fram temaet igjen. Men først i 2004 var planene klar for realisering, med kanalen som kanskje det største enkeltprosjektet for en iherdig, daværende ordfører, Ivar Lindal. Spangereid fikk dermed broa som knytter halvøya og resten av kommunen sammen.
I 2007 hadde også Spangereidkanalen blitt restaurert og var åpen for båttrafikk, noe som har gitt turismen i området et enormt løft.
Første spadetak til Spangereidkanalen ble utført av ordfører Ivar Lindal.
Dronning Sonja og Kong Harald ble ønsket velkommen av ordfører Ivar Lindal under åpningen av Spangereidkanalen i 2007
Næring som drivkraft
Om lag 16 år senere, forteller Ivar Lindal om suksesshistorien på Spangereid.
– Den store drivraften min som ordfører var helt klart næringsutvikling i Spangereid og kommunen generelt. Ved å binde sammen øst og vest gjennom kanalen, så vi at den nye infrastrukturen ville ha stor synergi for videre utvikling av boliger og bedrifter, sier Lindal.
I løpet av disse 16 årene har godt og vel 100 nye fritidsboliger og 77 helårsboliger blitt bygget ut eller planlagt som følge av kanalutbyggingen.
Han understreker at veksten i bygda åpenbart henger sammen med industrieventyret i Ramslandsvågen.
– GE Healthcare har vært en motor for resten av næringslivet. Ikke bare på Spangereid, men for hele regionen. De har gjennomgående utrykt et stort ønske om at ansatte skulle bosette seg på Spangereid for å kunne gi skatteinntekter til kommunen, sier han.
Flyfoto av Båly fra 50-tallet.
Luftslottet på Båly
Ifølge Lindal var det flere i lokalbefolkningen som anså prosjektet med Spangereidkanalen som et luftslott.
– Kommunen eide noe arealer på Båly som var satt av i reguleringsplanen til boligbygging. Kanalen bandt på det tidspunktet opp mye arealer i sentrum. Da det kom inn flere henvendelser om bygging, tok jeg grep på vegne av kommunen for å sjekke ut om utgraving av kanalen i det hele tatt var realistisk, sier han.
Under denne prosessen hadde Lindal jevnlig kontakt med tunge investorer fra Rogaland. Allerede før første spadetak, lå planer om nytt hotell på bordet.
Prislappen for arbeidet med Spangereidkanalen, mener den tidligere ordføreren kom på godt og vel 40 millioner kroner.
– Prosjektet ble finansiert gjennom et stort spleiselag bestående av blant annet staten, fylkeskommunen, privat næringsliv og enkeltpersoner. Jeg påstod den gang at kanalen ville bli som et smykke i kommunen, noe jeg absolutt kan stå inne for i dag. Hele prosjektet gikk på skinner, og investeringen har virkelig gitt avkastning, sier han.
Naboer og kollegaer
Tilbake i Presthusmoen 6, hvor Strandmyr fremdeles bor. Huset ble bygd i 1978, som følge av en massiv utbyggingen på fabrikken noen minutter unna.
– Mot slutten av 70-tallet var omtrent halvparten av naboene her tilknyttet fabrikken. Parallelt med pågående forskning og økt etterspørsel etter nøytralt kontrastmiddel, ble fabrikkanlegget etter hvert for lite og det ville kreve mer bemanning. Vi så raskt at vi måtte gjøre utvidelser med mer prosessutstyr og større fabrikklokaler, for å legge til rette for nye produkter og økt produksjon på eksisterende produkt. Det gikk fort i svingene med byggepprosjekter en lengre periode, sier han og legger til:
– På 80-tallet strømmet det til med nye kollegaer hver måned, og innbyggertallet i området steg. Flere av de nyansatte bodde også i Mandal, Vigeland, Lyngdal og Farsund, sier han.
Ifølge Strandmyr skjedde det mye på veldig kort tid gjennom hele 80-tallet.
– Etter hvert ble det behov for å bygge ut skolen, barne- og ungdomsmiljøet vokste og med det bedre tilbud som korps og idrett, sier han.
Historien gjentar seg
Fabrikken ble fram til tusenårsskiftet utvidet i flere omganger, og fikk en sentral posisjon i det etter hvert verdensomspennende konsernet Nyco, også etter eierskiftet til amerikanske GE Healthcare i 2004.
Etter store utvidelser til 650 millioner kroner i 2005 hadde fabrikken mer enn 350 ansatte og stod for 25 prosent av sysselsettingen i kommunen. Bedriften er i dag verdens største produsent av kontrastmidler.
Høsten 2022 kom nyheten om at bedriften skal investere 800 millioner kroner for å øke produksjonskapasiteten med 30 prosent. Det vil resultere i rundt 100 nye stillinger i bedriften de kommende to årene.