– Jeg dro ofte med mamma til Amfi-senteret. Vi gikk opp trappa, den litt skremmende høye og litt skittengule, og jeg holdt mamma veldig hardt i hånda. Det var utfordrende, men jeg visste liksom at det ventet noe på slutten av turen, sier Jonas Eirik Xu.
– Hva ventet deg der?
– En napoleonskake på Schmidts Dampbakeri i første etasje, det første jeg smakte fra Schmidts. Det var også det eneste jeg hadde smakt fra bakeriet, men jeg var overbevist om at det var det beste de hadde, sier Jonas Eirik med et smil.
Disse hyggelige, men også kanskje litt utfordrende turene pågikk da han var mellom fem og åtte år gammel.
– Jeg hadde mine metoder, og fikk belønningen - kaka - hver eneste gang. Mamma lot som om hun ikke skjønte at jeg trodde jeg hadde klart å lure henne, sier en lattermild Jonas Eirik.
Så skjedde det fatale. For i den spede begynnelsen til det som skulle bli et langt større kjøpesenter var bakeriet noe av det første som måtte vike plassen. Senteret ble stående uten bakeri i et halvt års tid.
Belønningen forsvant dermed midlertidig, og Jonas Eirik trodde det var slutten for napoleonskakene. Eller verre, slutten på en hel æra.
– Jeg gråt. Sånn, skikkelig!
Nåtid og nær fortid
Født 14. april 2005 er mandalitten Jonas Eirik Xu Lindesnes avis’ Mandal bys 100-årsjubileums finale, på et vis. Det kinesiske etternavnet «Xu» uttales som tallet «sju». Han representerer nåtid, en oppvoksende generasjon, men også et tiår der enormt mye har skjedd globalt og lokalt. Han er barn av en tid der vi «gamle» kan tro at han kun kan ha fått med seg en apostrof av hva som har preget utviklingen.
Selv vet han bedre.
– Det som har skjedd i løpet av disse siste 10-20 årene er vel langt mer voldsomt enn det som har skjedd de foregående par tiårene, på noen plan. Tenk mobiltelefonene! Fra at vi kunne sende sms til hverandre, til at vi nå kan sitte og spille videospill på samme mobil, med ultrahøy hastighet, sier han.
– Er det bra?
– Ikke bare. Uansett hvor fascinert jeg er over denne utviklingen så tar jeg meg selv i å ha hatt oppmerksomheten mot mobilen min - en hel dag. Som om det var en venn! Enten det gjelder spill eller sosiale medier. Jeg vil jo egentlig ikke være der.
Han spør hva det gjør med tålmodigheten vår, når det eneste viktige er hvor raskt vi får lastet ned programvaren vi vil ha.
– Hva gjør det med ideen om «å leve i nuet». Det blir litt som da jeg en gang fikk en PlayStation 3 i gave. Få dager etter kom fireren, og jeg ergret meg over at jeg ikke «rakk» den. Den kjappe utviklingen gjør at vi aldri greier å slappe helt av, og aldri vil kunne si oss helt fornøyde, sier Jonas Eirik.
Så skal det sies at det nettopp er IT Jonas Eirik mener er ett av to områder han tenker å spisse seg inn mot i framtiden. Det, eller jus. Han har ikke helt bestemt seg.
Hang opp-ned på Frøysland
Noe av det første han husker er familiens turer i Furulunden. Hit dro hele familien ofte. Men Furulunden var knapt et «nærområde» for unge Jonas Eirik.
– Først var det jo Kvisla barnehage. Jeg husker jeg trivdes der, sammen med en haug med ender som oppholdt seg i Kvisla og rundt barnehagen. Jeg husker også all løpingen rundt barnehagen, og at vi følte oss som actionhelter da vi «fløy» rundt. Ellers var nærområdet ved og rundt Frøysland skole. Spesielt i heia ovenfor og vest for skolen. Store kampesteiner ga rom for flere leker, sier han og legger ettertenksomt til:
– Men så hendte det noe der, så det ble mindre bruk av det området.
– Hva hendte?
– Jeg hadde klatret opp i et tre og ble sittende fast mellom noen greiner, og på et eller annet vis ble jeg hengende opp ned i det som føltes som en evighet. Jeg gikk så i bakken med et smell, sier han.
Det gikk ellers i leker som «bom 50» og «tikken». De senere årene har han og venner spilt mye basket ved Frøysland skole, med tre eller fire på hvert lag.
– Noen synes jeg stiller med et uforholdsmessig stort fortrinn, med mine rundt 1,90 på strømpelesten, sier han og humrer.
Tre verdener
Jonas Eirik er for øvrig barn av tre kulturer. Mamma Christine er fra afrikanske Burundi. Pappa Tao er fra Kina. Christine og Tao møttes på internasjonal linje på Agder Folkehøgskole i Søgne, noen år før Jonas Eirik ble født. De bosatte seg i Mandal, slik at en kommende Jonas Eirik ble norsk og mandalitt.
– Nå er jeg nok litt der at jeg identifiserer meg med alle tre kulturene. Jeg føler meg likevel som «nordmann», selv om det har vært flust av dem som har påpekt at jeg ikke er det. Så jo, jeg hadde vel en form for identitetskrise da jeg ikke helt skjønte hvor og hvem jeg var, sier Jonas Eirik.
– Har du foreldre som har latt deg oppdage skattene i egne kulturer?
– Ja, så til de grader.
For han har vært både i Afrika og Kina for å besøke mors og fars familie. Han har truffet morfaren sin i Burundis naboland Rwanda.
I mangel av felles språkreferanser var morfarens avocado-plantasje en innertier. Jonas og bestefaren lekte med - og maktet å kommunisere ved hjelp av - avocadoer. Han traff kusiner og fettere som selvfølgelig var totalt fremmede for ham, men som likevel bidro til å bygge opp om og bekrefte hans egen identitet.
– Så dro jeg også til Kina med pappa. Da jeg gikk på tur med ham var det flere gamle kjente som spurte: «Er det en utvekslingsstudent du viser rundt?». Pappa lo og svarte umiddelbart og greit: «Nei, det er sønnen min», sier Jonas Eirik.
Unngikk ikke rasisme
Født og oppvokst i Mandal må han likevel medgi at han har vært utsatt for fremmedfrykt, rasisme eller en grunnleggende og kanskje av og til litt plagsom interesse. Ikke alt er blitt bedre i et nytt årtusen.
Noen absurditeter henger igjen.
– Dessverre. Jeg opplevde nok deler av det. Når jeg var involvert i konflikter på skolen kunne jeg høre noe sånt som: «Dra tilbake til Kina, din ne**r», i seg selv en paradoksal utskjelling. Jeg har vel lært å differensiere mellom ren, bevisst og hatefull rasisme, og et uttrykk for.... vel, kanskje litt dumhet. Skjønt det heller ikke er ufarlig. Så har jeg også opplevd nysgjerrighet og interesse, sier han.
– Nysgjerrighet - på hvilken måte?
– Jeg har nok ganske ofte opplevd at andre vil ta på håret mitt. Litt sært, er det ikke? Ikke nødvendigvis «rasisme». Mer som en greie der jeg må bestemme meg for om det er greit eller ikke. Om du ser litt annerledes ut og i tillegg «rager høyt» i landskapet blir du uansett lagt merke til i mengden, sier han med et smil.
Musikeren
Jonas Eirik kunne nok skille seg litt ut på andre plan også. Han var ikke helt A4. Egentlig var han litt vidunderbarn. I likhet med resten av familien var og er han uhyre musikalsk. Først gikk han «all in» på fiolin, i ti år fra da han var fem og et halvt år. Fiolinlærer på kulturskolen, Constantin Bidileac, ble viktig for ham de årene. Fra han var ti år gammel ble det i tillegg gradvis mer og mer klassisk piano. Da var det lærer Arild Thu som overtok det pedagogiske ansvaret.
– Det er vel egentlig derfor starten på Buen kulturhus sitter så kraftig i minnet. Det betød nemlig i tillegg en ny kulturskole. Noe helt annet enn det vi hadde hatt i overetasjene på Furulunden skole. Buen åpnet flere dører for oss, sier Jonas Eirik.
– Nå da, med hensyn til musikk?
– Nå går det mest i piano. Jeg prøver å frigjøre meg mer og mer fra notearkene for å kunne tenke mer improvisasjon. Det er blitt stadig viktigere for meg etter at jeg fikk delta i TUP (talentutviklingsprogrammet til UiA, journ. anm). Gjennom programmet ble jeg også stadig mer opptatt av jazz. Så nå hører jeg mye på både R&B og jazz, og har forresten nylig begynt å interessere meg for japansk jazz, sier Jonas Eirik.
To ganger Smoi
Litt hjemmekjær som han er falt valget likevel på Mandal videregående og studiespesialisering, til fordel for andrealternativet, musikklinja på Vågsbygd videregående i Kristiansand. Slik ble det også lettere å kombinere skolen med deltidsjobb som kjøkkenassistent på Smoi ved Hestetroa i Mandal.
– Kjenner du som ung mandalsmann også til det ultrahemmelige og gamle lokale «språket» «Smoi»?
– Ja, jeg gjør jo det, men jeg kan ikke snakke det selv. Selv om noen av oss lekte oss i en periode med egne «språk», der vi skjøv på en eller annen konsonant eller vokal og forsøkte å gjøre oss uforståelige for folk flest. Det var gudmoren min, Torhild Reme Johnsen som fortalte meg om smoi-språket, sier han.
– Hva med annen type uteliv på fritiden?
– Jeg var i hvert fall på InClub i en periode. Et glimrende tilbud der det også var mulig å spille biljard.
– Hvordan oppleves det å være den som markerer slutten på denne 100-års jubileumsserien?
– Det tar jeg som en ære, samtidig er jeg også ganske nervøs over å utgjøre «finalen». Det at Mandal fyller 100 år er en stor begivenhet, én vi selvsagt ikke har opplevd før. Så har mye endret seg gjennom de siste generasjonene i Mandal, og at jeg skal representere det siste tiåret er jo litt stas, sier han.
– Har du gjenoppdaget napoleonskake?
– Ja det har jeg, sier han lattermildt.
– Min mor og jeg dro noen ganger ned til Edgars bakeri i sentrum. Her fant vi napoleonskaka igjen, og det ble jeg veldig glad for. Når det er sagt, så smakte ikke den gjenoppdagede kaka like godt som jeg husket. Så kom minnene. Da ble den minst like god som tidligere, sier Jonas Eirik Xu.