– Det var ganske tøft å få beskjeden. Han døde i 1984, så jeg hadde jo hatt god tid til å møte ham, forteller Charlotte Wainwright Støer.
Hun var fire år gammel da hun så faren for siste gang. I 2020 fant hun ham. Da var det for sent.
Det var Frelsesarmeens magasin Krigsropet som først omtalte saken.
I 1945 ble Støer født i San Diego, California, som datter av norske Magda Evelyn Stephansen og amerikanske Richard Charles Wainwright.
Etter krigen var Stephansen og datteren på besøk i Norge. I et selskap med gamle venner møtte mor en gammel bekjent som hun forelsket seg i.
– Da vi dro tilbake til USA, ble det skilsmisse mellom mor og far. Da jeg var fire år flyttet jeg og mor til Norge, forteller Støer.
Siden den gang har hun aldri sett eller hatt kontakt med faren sin.
Tøff oppvekst
I Norge flyttet mor sammen med den nye mannen. I utgangspunktet var planen at han skulle adoptere den vesle jenta, men det gjorde han aldri.
De tre bodde flere år på Fornebulandet i Bærum, og Støer beskriver årene som tøffe. Hjemme var det mye krangling. Økonomien skrantet da stefarens bedrift gikk konkurs. Både mor og stefar var storrøykere, noe som var vanskelig for Støer som hadde astma og var mye syk som liten.
– Jeg måtte tidlig ta mye ansvar selv, og følte meg til tider som den voksne i forholdet til min mor. Etter en tøff oppvekst ble det raskt på tide å flytte ut for å stå på egne ben, forteller Støer.
Moren ble i Bærum til hun passerte 70, og døde av lungekreft.
Flyttet til Vigeland
Støer ble på Østlandet og jobbet lenge i Oslo-området. Først som blomsterbinder, og deretter i en kontorjobb og så i et smykkefirma. I sitt andre ekteskap bodde Støer med sin mann i et rekkehus i Asker.
– Da jeg var liten var jeg ofte hos bestefar på Tromøya om sommeren. Der kunne jeg bade og løpe rundt i skogen, sier hun.
Minnene fra barndommens somre gjorde blant annet at ekteparet etter hvert så seg om etter en mer landlig bopel med stor tomt.
De tok med seg sin datter og endte opp på Vallemoen, rett ved Vigeland. Støer var da i 40-årene.
– Jeg var hjemmeværende en stund, men begynte etter det som telefonselger for veldedighet i Mandal. Det var egentlig ganske kjedelig, men jeg jobbet der i mange år med gode kolleger. Da jobben ble lagt ned var jeg nesten pensjonist, forteller hun.
Mannen hadde dødd noen år tidligere og datteren ble etter hvert så voksen at hun flyttet hjemmefra og til Oslo.
Støer selv bor fortsatt på Vallemoen.
Husker mye av faren
Helt siden hun selv gikk inn i de voksnes rekker, hadde hun et sterkt ønske om gjenoppta kontakt med Richard Charles Wainwright, faren hun ikke hadde sett siden hun var fire år.
– Jeg tror tanken til min mor og stefar var at hvis jeg ble adoptert av ham, så skulle jeg glemme faren min. Slik gikk det ikke, og jeg husker faktisk ganske mye av faren min, forteller Støer.
Hun har alltid kjent på en manglende tilhørighet, fordi hun ikke har hatt kontakt med den amerikanske siden av familien sin. Hun har heller aldri visst hvem de var.
– Den første gangen jeg forsøkte å finne faren min var jeg i 20-årene. Jeg henvendte meg til Frelsesarmeen, men de kunne ikke finne ham, forteller Støer.
Noen år senere forsøkte hun igjen, også den gangen med negativt utfall. Hun sendte sågar brev til NRK-programmet «Tore på Sporet» uten hell. Da la hun prosjektet på is og det skulle gå mange år før hun forsøkte på nytt.
– Jeg var naturligvis lei meg, for jeg ville jo reise å besøke ham, forteller hun.
Et siste forsøk
I 2020 var det en venninne i Vigeland-området som fortalte sin historie. Den inspirerte Støer. Skulle hun forsøke igjen?
– Hun fortalte meg at hun var adoptert. Hun hadde funnet halvbroren sin, og da fikk jeg et lite dytt. Hvis det gikk an for henne, kanskje det gikk an for meg også, forteller hun.
Til tross for to mislykkede forsøk hos Frelsesarmeens ettersøkelse, ga hun dem en ny sjanse.
Halvbroren
Det var Kenneth Juel Stavik som tok saken.
– Det har rett og slett blitt flere tilgjengelige kilder siden sist hun forsøkte. Nå er det mulig å lete i notiser i gamle amerikanske aviser, folketellinger og protokoller, selv om en sitter i Norge, forteller han.
Etter en gjennomgang av personer med varianter av farens fulle navn, fant han en med nesten identisk fødselsdato, med unntak av det bakerste sifferet.
– Da var det verdt å undersøke videre, sier Juel Stavik.
Slektsgranskningssider fortalte ham at faren hadde giftet seg på nytt, og dermed fikk han et nytt navn å søke på, nemlig den nye konas.
– En oversikt over hennes familie viste at et av barna bar Wainwright-navnet, forteller han.
Juel Stavik sendte denne Geoffrey Wainwright en e-post med informasjon om saken. I en e-post tilbake bekreftet han at slektskapsforholdet stemte, og dermed ble halvsøskene satt i kontakt med hverandre.
Sorgreaksjon
– Sant å si ble jeg veldig lei meg da jeg fikk beskjeden om min far. Umiddelbart tenkte jeg hva som kunne vært og jeg kjente på en veldig sorg, sier hun.
Etter mange mislykkede søk, skulle det endelig lykkes med å finne faren, men da var det for sent. Det er tungt å tenke på, synes Støer.
– En bør aldri gjøre det mot barna sine. Alle skal ha mulighet til å treffe foreldrene sine. Jeg synes det var stygt og egoistisk gjort, sier hun.
Selv om Støer antar at den planlagte adopsjonen var grunnen til at hun ikke fikk møte faren i barndommen, synes hun ikke at hun noen gang fikk en god nok forklaring. Det var et tema som hun og moren sjeldent snakket om.
– Hvordan har dine foreldres valg om å bryte all kontakt preget dine valg i livet?
– Det har nok preget meg. Jeg har kanskje vært nokså stri og gått mine egne veier. Jeg har ikke hatt så veldig mye tro på alt mulig folk har sagt til meg og blitt litt skeptisk med årene.
Besøk etter pandemien
Det varmet Støers hjerte å vite at hun hadde en halvbror. De to har holdt kontakten siden.
Ifølge Støer, fortalte halvbroren henne at også moren hans sitt forhold til faren raskt tok slutt. Heller ikke han har hatt noe forhold til faren sin, ut over de få årene ekteskapet varte.
– Vi har sendt meldinger til hverandre og jeg sendte også noen brev for hånd. Det syntes han var veldig stas, for det er det ikke så mange som gjør lenger, forteller hun.
Geoffrey Wainwright har kone, sønn og datter og bor i California. Tidlig i meldingsutvekslingen gjorde han det klart at han ønsket å treffe sin halvsøster. Støer gjengjelder det ønsket.
Når pandemien er over, håper hun det lar seg gjøre med et besøk. Enten at hun og datteren drar til California, eller at Geoffreys familie besøker Norge.
– Jeg er veldig giret på det. Det er helt klart, sier Støer.
– Hvordan er det å ha en halvbror, etter så mange år?
– Det føles veldig rart. Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg fikk beskjeden. Plutselig var det noen der, liksom.