Parkeringskort

I Søgne har det vært «turbulens» rundt tildeling av parkeringskort for forflytningshemmede de siste årene. Praksisen ble endret fra 2016 da et nytt utvalg fikk oppgaven med å vurdere søknadene.

Våre avgjørelser er basert på «forskrift om parkering for forflytningshemmede» som ble vedtatt i 1994. Siste reviderte utgave trådte i kraft 1. januar 2017 uten store endringer. Kortet gir rett til gratis parkering og bompasseringer i hele Europa, samt rett til å parkere på HC-plass. Kort kan maksimalt gis for 5 år. «Turbulensen» som har oppstått er forståelig, da brukere som har hatt slikt kort i mange år ikke har fått fornyet dette samt at mange søkere som har fått avslag selv mener de er berettiget til et slikt kort. Derfor vil jeg nå forklare hvem som er berettiget til et slikt kort, og det er de samme reglene som gjelder i Songdalen og i alle landets øvrige kommuner.

For å få innvilget kort for forflyttningshemmede skal to kriterier være innfridd samtidig; 1) store vansker med å bevege seg over noen lengde og 2) faktiske behov for parkeringslettelse (ikke behovet for å kjøre bil). Dette betyr i praksis at du kan få avslag på søknad selv om du sitter i rullestol fordi punkt 2 (behovskriteriet) ikke er innfridd. I praksis ser vi i utvalget at det ofte er behovskriteriet som gjør at vi ikke tildeler kort. Søkere må i søknaden oppgi hvilke behov de har, og da nevnes ting som handling, familiebesøk, legebesøk mm. Og de må oppgi hvor ofte dette skjer. Mange søkere blir oppringt fordi søknaden er mangelfull, og noen blir irriterte når vi etterspør gjøremål de har i løpet av en uke og på hvilke adresser dette er (vi må sjekke parkeringsforholdene på hver adresse). Vi forstår irritasjonen, men hvis ikke vi får gode opplysninger så kan det føre til avslag fordi reelle behov ikke kommer frem. Men avslag kan også skyldes at informasjonen vi får viser at alle disse behovene kan innfris også uten kort fordi vanlige parkeringsplasser kan benyttes. Videre er det slik at NORPARK på oppdrag fra samferdselsdepartementet har utarbeidet en behovspyramide som ser slik ut:

Hvis tildeling av kort kan gjøre at du ikke må flytte fra ditt hjem eller bytte arbeidplass skal «vektes» høyere enn at kortet gjør at du kan få handlet mat. Jeg antar at dette gir mening for de fleste. Det er nemlig slik at handicapparkeringsplasser er et begrenset gode, og da er det viktig at de som trenger det mest finner ledig plass når de er ute – og spesielt de som har rullestol med rampe som krever bred plass. I Kristiansand er det ca. 6000 parkeringsplasser hvorav ca 200 er HC-plasser, noe som tilsier at ofte vil en vanlig parkeringsplass være nærmere det stedet du skal enn en HC-plass for gående med forflytningsproblemer. Forskriften sier også at det skal vurderes om behovet kan løses på annen måte, f.eks. handle i annen butikk eller på annet tidspunkt, noe som for de fleste vil være mulig. Det samme gjelder for søkere som ikke kjører bilen selv, men som søker som passasjer. Et sentralt punkt der er om søker kan settes av på bestemmelsesstedet mens sjåføren parkerer bilen. Hvis det kan løses slik vil retten til og behovet for kort bortfalle.

TT-kort

I motsetning til «HC-kort» som er sterkt knyttet til viktige behov i folks liv, så er TT-kort et transporttilbud til de som ikke kan ta buss og ordningen er ment til «frie reiser» med drosje som egentlig vil si «rein forlystelse».

Dårlig eller manglende busstilbud skal ikke ha betydning for vedtaket som fattes. De som får kort får dette livslangt, fordi det er et krav om at sykdommen må være varig. Hver kommune får av Fylket tildelt en kvote for to ulike brukergrupper, noe som tilsier at dette absolutt er et begrenset gode. Brukergruppe 1 som får det beste TT-tilbudet er for de tyngste, livslange funksjonshemningene samt blinde. Brukergruppe 2 omfatter permanente rullestolbrukere (uavhengig av alder), sterkt svaksynte og «andre brukere» etter særlige vurderinger under forutsetning av at funksjonstapet har oppstått før fylte 67 år. Slik jeg ser det er det kun den siste gruppen som gir «gnisninger», de andre gruppene er nokså opplagte. I sistnevnte gruppe får vi inn søknader fra eldre med skrantende helse som dessverre ikke er uvanlig for de som oppnår høy alder. Disse vil oftest få avslag fordi problemet oppstod etter fylte 67 år. Men blir de permanente rullestolbrukere vil de få kort. Personer med angst for å sitte på buss vil få avslag fordi dette er en sykdom som kan kureres

Til sist

En forutsetning for at de rettmessige skal få tildelt disse knapphetsgodene er at fastlegen skriver en god legeattest for søkeren. En god legeattest er ikke en gjengivelse av det pasienten selv sier (det har vi i søknaden), men skal være basert på objektive undersøkelser (gangdistanse f.eks.). Når legen skriver legeattest er han sakkkyndig, som krever varsomhet og saklighet. Legen skal bekrefte hva pasienten feiler og hvilket funksjonsnivå som foreligger, men skal i en attest ikke mene noe om søker skal få eller ikke få et gode.