Tidligere daglig leder, nå pensjonist, Randi Stene er alvorlig bekymret for videre eksistens for Åros Ridesenter. Hun etterlyser dugnadsånd, og mener senteret betyr mye følelsemessig for mange, og ber om at senteret består.
Av Per Inge Molvik
– Ridesenteret er en institusjon av de sjeldne. Den kan bare ikke forsvinne. Nå må det både dugnadsånd og økonomsk hjelp til for videre drift, ber og konstaterer Stene.
Stene startet i sin tid Søgne Rideklubb på Landbruksskolen. Hun har fulgt utviklingen fra første dag. Hun forteller om en levende klubb med mange ildsjeler og brennende engasjement. Dette mener hun har gradvis forsvunnet, men vil ikke skylde på noen spesielle. Utviklingen har også ført flere medlemmer, stevner, klubber og økt interesse mener hun.
– Kanskje problemene skyldes interne stridigheter innad i styret. Det som er viktig nå er å finne frem til et felles mål å se frem mot. Få frem dugnadsånden og kjøre lasset sammen, mener pensjonisten.
Mens hun viser ridesenterets historie og forteller med innlevelse om alle stevnene og medlemmene, blir hun rørt og ikke så rent lite følelsemessig medtatt.
– Jeg husker den gang da medlemmene så å si bodde i stallen. Vi var en eneste stor familie.
Mens hun mimrer og finner frem avisutklipp om sin kjære klubb, sier hun det knytter seg stor spenning til den ekstra ordinære generalforsamlingen 15 februar. Der vil hun stille spørsmål, og kanskje få noen svar. Det eneste hun ikke vil høre er det faktum at klubben kan gå mot konkurs og muligens nedleggelse. Akkurat det vil være noe av det verst tenkelige for den tidligere ildsjelen Randi Stene.
– Nei, jeg håper inderlig ikke det skjer. Det vil være katastrofalt. Tenk på alle de 200 medlemmene som vil miste et unikt miljø. Nei, jeg vil ikke tenke på det. Vi får bare håpe og tro det går bra, sier hun og lukker døra etter seg på Åros Ridesenter.
