Noen jobber gjør at man kommer tett på både glede og sorg, ja også fortvilelse. En jobb i lokalavis er slik.

Noen ganger fører begivenhetene til at man må jobbe mye med kritikk og det negative. De færreste journalister jeg kjenner får noe kick av negative nyheter, men ser vesentlige samfunnsmessige forhold som må tas tak i. Dette er denne utgaven av avisen et synlig bevis på, der det som er den tøffeste saken i bygdas nære historie omtales bredt.

Målet med omtalen må være at noe bedrer seg. Pressen har et oppdrag i samfunnet, et ansvar for å ta tak i det kritikkverdige. Ansvaret er ekstra tydelig hvis det er folk med makt som anklages eller det er barn og unge som ikke får de tjenestene de har krav på. Dette ligger nedfelt i blant annet Vær varsomplakaten. Normalt når denne nevnes, er det fordi noen mener pressen har brutt den, ofte i forbindelse med at noen ikke har fått gitt tilsvar til harde beskyldninger eller man mener saken ikke burde vært omtalt.

Det er sjeldent saker der pressen burde ha skrevet om noe – men ikke gjorde det – blir gjenstand for kritikk. Dessverre er det nok litt for ofte saker som angår barn og unge som forbigås, nettopp fordi de er så vanskelige. Oppdraget formuleres blant annet slik: «informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Og: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

De som ikke kan ytre sin egen sak – som barn og unge – har et særlig vern. Samtidig skal dette avveies mot de konsekvenser omtalen kan få. Slik er det også i omtalen av boken om Gabriela fra side 10. Fokus er først og fremst rettet mot det forfatteren mener er systemfeil. Feil som forhåpentligvis alle norske kommuner kan lære av. Men man kommer ikke utenom beskrivelser av aktører i saken, på grunn av sakens realiteter.

Lokalt vil lesningen være uendelig trist, fordi den fikk dette tragiske utfallet. I mange år fremover vil saken prege bygda og særlig bygdas ungdom. Her er et viktig poeng i boken at den frikjenner blant annet venninner for å skulle gå rundt med noen form for skyldfølelse.

Selv om kritikken er tøff fra forfatteren av boken, må vi lokalt ta utgangspunkt i alt man kan lære av denne. Og et underliggende budskap er viktig å ta med: Hver enkelt som har arbeidet med tjenestene har hatt de beste intensjoner, men manglende samhandling mellom tjenestene førte til at det gode arbeidet ikke kom til sin rett. Ansvaret for samhandling hviler på en kommunes ledelse, både administrativ og politisk. Dette har Søgne uttalt at de jobber med å rette opp. Men boken er en påminnelse om at jobben ikke er i mål, når det gjelder ungdom er man aldri helt i mål.

Boken avslører også hvordan sosiale medier gjorde et hjelpetiltak nærmest ubrukelig. Det er en ny tid å være foreldre i, ny og krevende, noe boken gir innsikt i.

Privilegiet med å jobbe i lokalavis er at man også kommer tett på de andre historiene, de gode, enten det er foreldre som kjemper for skole i sitt nærområde, ansatte som trives på jobb og folk som skaper gode arrangementer. Som lokalavis ønsker vi å speile hele bildet av lokalsamfunnet. Her må de gode nyhetene alltid ha sin plass. Har du tips, gi oss beskjed. Og har du noen du vil skryte av, så vil vi også gjerne høre det. Flere år etter at spalten “ugas kjyd” ble innført, gleder det meg å se at stadig flere sender inn til denne. Men vi har fortsatt uker der plassen er ledig, så det er rom til enda flere skrytere.

Med ønske om en god uke.