Tid er mangelvare for mange. Tiden vi lever i er hektisk. Mennesket har aldri har hatt så mange hjelpemidler tilgjengelig som i dag. Selve livet har blitt effektivisert, modernisert og optimalisert i revolusjonerende fart. Likevel, har vi noen gang hatt mindre tid enn vi har nå? I kombinasjon med skole og arbeid klemmer vi inn fritidsaktiviteter, dugnader, foreldremøter, hytteturer og mer til. For ikke å glemme sosiale medier. Vår fremste tidstyv. Er man under 50 år er det i gjennomsnitt vanlig å være innom Facebook- eller Instagramkontoen over 50 ganger om dagen. Mobilen sjekkes i snitt over 250 ganger daglig. Unge sender og mottar over 500 snaps i døgnet. Telefonen har blitt voksne og barns kosebamse. Vi legger oss med den og våkner opp med den.

For rundt fem år siden ble begrepet «fomo» (fear of missing out) for alvor tatt i bruk blant psykologer. Begrepet referer til en overdreven opptatthet av å ikke gå glipp av det som skjer. Sosiale medier har på godt og vondt medført en enorm tilgjengelighet til andre menneskers liv og opplevelser.

Hytta er et av fristedene våre. Der bruker vi verdifull og ofte selvvalgt fritid. Er det når vi er her vi vil bruke opp tiden vår på å oppdatere oss på andre? Mon tro om vi hadde brukt tiden litt annerledes om vi hadde tenkt oss om?

Selv har jeg Facebook- og Instagramkonto, til og med Snapchat. Men i økende grad legger jeg det bort. Kanskje er det fordi jeg har innsett at tiden går og at jeg aldri får tilbake tiden jeg investerer i sosiale medier. Jeg er definitivt en av dem som har beveget meg bort fra «fomo» og over i «jomo», nemlig «joy of missing out». Jeg kjenner oftere og oftere på gleden av å gå glipp av noe. Gleden over å ta bevisste valg om hva jeg ønsker å bruke tiden min til.

«Jomo» handler om å velge og engasjere seg i det som fyller livene våre på en meningsfull måte fremfor å delta kun av frykt for å gå glipp av noe. Det fører til mer tid, rom for spontanitet, en oppvåkning og bevisstgjøring. Hele spekteret av følelser blir mer tilgjengelig. Først når vi integrerer følelsene og opplevelsene våre i oss selv, kan vi akseptere hvem vi er og føle en indre sinnsro.

Et av stedene jeg reiser til for virkelig å føle ro, er til hytta. Da legger jeg igjen arbeid hjemme. Jeg har lovet meg selv aldri å ta med meg arbeid på hytta. Høye hæler og annet jåleri er lagt på hylla. Helst går jeg barbeint hele sommeren, i shorts og t-skjorte. Badedrakta fra 1994 duger ennå. Hytta skal være vårt fristed. Vi lever et enkelt liv her. Det er få distraksjoner på hytta. Kanskje ser jeg på telefonen en gang om dagen. I am missing out. Samtidig er jeg aldri mer tilstede som når jeg er på hytta.

Jeg har tilbrakt alle mine somre her på hytta i Søgne. Jeg kjenner hver eneste bukt og bøyning i Komlefjorden. Her har jeg fisket min første fisk og svømt mine første svømmetak. Jeg har krabba rundt på knattene her helt siden jeg var i bleia.

Hytta ble opprinnelig bygget av min bestefar, som en gave til min mor. Opprinnelig var det et område som tilhørte gården i Salthaug, hvor slekta mi stammer fra. Selv om stedet har utviklet seg i takt med tiden og familieforøkning, så er harmonien den samme. Her får man hvilepuls og skuldrene senker seg. Mine besteforeldres gode ånd lever videre, vel ivaretatt av mine foreldre. Minnene og historiene lever videre, samtidig som det skapes nye.

Hva bruker vi tiden til da, alle disse ukene om sommeren? Skoleferien varer jo tross alt i åtte uker. Når jeg tenker meg om så er vi vel egentlig bare sammen, barna mine og jeg, familien min og mine nærmeste venner. Det handler om å være i relasjonen. Samhandle. Øyekontakt. Små øyeblikk hvor sjelene våre møtes.

Vi setter krabbeteiner, fisker, bader fra brygga og padler i kanoen. Morgenkaffen på brygga tar gjerne et par timer. Internett og tv-kanaler er byttet ut med kortspill, sjakk, tegning, lesing og strikking. Barna lærer å kjøre båt og knytte båtmannsknop. Rundt bålet på kvelden får de spise så mange marshmallows de vil. Jeg ser kreativiteten i barna blomstre. De finner også roen og gleden over å bare være sammen fra morgen til kveld, dag etter dag. De samler skjell, leker med hverandre, mater svaner og fisker berggylt fra brygga. Og rett som det er, kastet de mammaen sin på vann. De elsker det, og jeg er lykkelig over at de er like heldige som jeg har vært i min barndom.