Håkon Repstad er nominert til Sturlaprisen som deles ut for andre gang 15. april. I tillegg til Repstad er Atle Julius Fosse, Anne Haugland Balsnes, Søgne Historielag og Tina Øvland nominert.

Prisen er oppkalt etter Sturla Ertzeid som gikk bort desember 2013.

Han var en høyt skattet formidler, enten han var kåsør, guide i Ny-Hellesund eller skrev bøker.

Formidlingsevnen er derfor det viktigste juryen ser etter når den skal kåre en vinner.

Prisen ble startet i 2014 av Søgne bibliotek, Søgne og Greipstad Sparebank, Norli Sørgne og Søgne og Songdalen Budstikke.

Her kan du lese intervjuet med Håkon Repstad som stod i Budstikka 29. oktober 2014 i forbindelse med utgivelsen av boka han nå er nominert for:

Hva man lærer av livet

Håkon Repstad vimser litt rundt, skjenker kaffe, setter seg ved stuebordet og smiler unnskyldende. Å fortelle om hva som motiverer til å skrive er ikke så lett for en som foretrekker å lytte til andre, framfor å snakke om seg selv. Da skriver han heller. Nå er han ute med sin femte bok på Schreuder forlag, ikke et tilfeldig valgt forlagsnavn. Schreuder er slektsnavnet på morssiden.

– Jeg har nok behov for å se resultat av det jeg gjør, og få følelsen av å skape noe. Dessuten har jeg et håp om at kommende generasjoner skal få innblikk i tida bestefar levde i, sier han, og minnes sin mor på Repstad som var så flink til å fortelle historier.

– Jeg har ikke vært like flink som henne, men jeg gjør det på min måte. Det gir glede å skrive, og jeg får utløp for både fantasi og refleksjon når jeg sitter ved tastaturet, sier han.

Barndom

Håkon Repstad vokste opp i idylliske omgivelser nord for Lunde, nærmere bestemt Repstad i Søgne. Hvis du spør hvilket hus han bodde i, svarer han at det var ”huset rundt svingen, ved enden av vannet”.

Han minnes en trygg og god barndom, hvor han i praksis vokste opp som enebarn. Storesøster Signe var 15 år eldre. Selv er han født rett etter krigen av en mor som så seg nødt til å adoptere bort gutten sin. Hun hadde hatt et forhold til en tysk soldat, som omkom i Nord-Norge i løpet av krigsårene.

– Kjærligheten spør ikke alltid etter hva som er fornuftig og riktig, sier forfatter Håkon, som har tegnet et vakkert bilde av ungdommelig, men umulig kjærlighet i et av kapitlene i boka.

Skjebnen ville at adoptivmor, som ikke kunne få egne barn, en dag var på sykehuset for å besøke sin søster. Hun hadde født ei jente. Lengselen etter å få oppleve morsrollen må ha vært stor, for der og da gav adoptivmor beskjed om at hun var interessert dersom sykehuset fikk inn et barn som skulle adopteres bort. Slik kom Håkon til Repstad våren 1945.

Yrkesvalg

Håkon Repstad har hatt sitt yrkesliv i bilbransjen.

– Jeg fikk min utdannelse i militæret, via Hærens yrkesskoler, en kombinasjon av befals- og teknisk utdannelse. Dette førte meg til en hektisk bransje i enorm utvikling. Først som kundemottaker, siden som verkstedsjef hos Ford og Volvo i til sammen 25 år.

Men da Repstad var blitt 55, fikk han lyst å gjøre en gammel drøm til virkelighet.

– Barndomsdrømmen dreide seg om buss, smiler han, og slik ble det.

– Å kjøre buss er et enormt ansvar, 90 passasjerer kan være om bord, jeg kjører dem til forskjellige mål. Jeg er virkelig stolt av dette yrket, sier han.

Noen betraktninger blir til også her, når ulike mennesker, i ulike situasjoner iakttas fra førersetet.

– Man kan se en person stå og vente på busstoppet med et trøtt og kanskje surt fjes, og så kommer det et smil når vedkommende entrer bussen. Det er utrolig hvor vakkert et menneske kan bli når det smiler!

Helse

– Jeg er takknemlig for å kunne si at jeg har god helse, det er sannelig ingen selvfølge, sier Håkon Repstad. Han mener likevel at egeninnsats er viktig for å holde på ungdommelig form, den kommer ikke helt av seg selv.

– Jeg drev med sykling en periode, men det er en risikosport, ler han, og forteller om kravebensbrudd og brukket lårhals som satte punktum for mosjon på to hjul. Nå blir det løping, eller rask gange. Det gjør nytten.

– Dessuten får jeg trim ved å gå i trapper, sier han.

Han og kona bor i tredje etasje i en leilighet på Tangvall, hvor de trives godt, etter 38 år i enebolig på Volleberg.

 Livsfilosofi

– Hva har livet lært deg?

– Oi, vet du hva, årene går så fort, de er som en dassrull som sviver fortere og fortere jo nærmere du kommer slutten, det er et tankekors!

Jeg er takknemlig for at kona og jeg har holdt sammen. Ingen ekteskap er uten problemer, men jeg er glad vi har klart brasene.

Han filosoferer litt over de ungdommelige førtiårene, da livet er på topp. Ungene er på vei ut av redet, og nye relasjoner lett kan ta makta med en.

Så går det ei stund, og hverdagen kommer, også i et nytt forhold. Mange opplever det.

– Jeg er glad for å være sammen med henne jeg en gang ble forelsket i, det er blitt mer og mer verdifullt. Vi har vært sammen i 51 år!

Han berømmer dessuten kona Solbjørg for uvurderlig hjelp til korrekturlesning og meningsutveksling i arbeidet med boken.

– Hun er min viktigste kritiker.

Barnebarn er det også blitt, ni i tallet. Det tiende er på vei.

Håkon Repstad er litt betenkt over all databruken i våre dager.

– Vi lekte mer ute før, var mer fysisk aktive. Nå sitter ungene med dataspill mye av tida og mister dermed noe av gleden i den fysiske leken. Det er ikke bra, mener han.

På spørsmål om flere bokprosjekt er svaret benektende.

Det skulle likevel ikke forundre om nye betraktninger blir skrevet ned, men først er det klart for ”Glimt” – ”en samling historier fra livet”.