Bakken ned mot butikken på Ime virker så veldig lang for ei lita jenta som går der sammen med mammaen sin. Det er lørdag, og de skal kjøpe lørdagsgodt i kiosken ved siden av butikken.
– Et av de første barndomsminnene jeg har er fra denne bakken her da vi gikk mot kiosken for å kjøpe lørdagsgodt, rett ved siden av butikken på Ime. Jeg husker de hadde smågodt som de solgte over disk og vi kunne bare si hva vi skulle ha. De hadde blant annet noen store hvaler i skum som var veldig gode, sier Mariann Amstrup-Sondresen og tenker tilbake.
Butikken på Ime var et naturlig samlingspunkt i oppveksten hennes, og hun husker at de solgte Knekk-is der, som var verdens beste is.
– Under butikken ved siden av var det et diskotek som het Maurtua der vi pleide å gå. I dag er det verken butikk eller kiosk der lenger. Det er synd for lokalmiljøet at det ikke er nærbutikk på Ime lenger, men det er jo sånn utviklingen er, fortsetter hun.
Mariann ble født i 1988, og oppveksten hennes handler mye om bydelen Ime, nærmere bestemt Ime 2. Der vokste hun opp med moren sin, en yngre og eldre søster, og husker nabomentaliteten og lek i gata. Verden dreide seg i stor grad om denne bydelen hvor de hadde alt det viktigste, som butikk, skole, gode naboer og mange andre barn i gata. Skulle de bade en varm sommerdag, gikk turen til vannet bak Vassmyra ungdomsskole.
– Det var alltid noen utenfor, alltid noen å leke med. Vi var ute og lekte og ble ropt inn når det var tid for middag eller vi spiste en brødskive hos nabobarna. Vi hadde sykkelløp rundt butikken på Ime 2 og bygde demninger når det regnet fra lekeplassen og i nedoverbakke. Så hadde vi krig mellom gatene i nabolaget, og det handlet blant annet om å bryte seg usett inn i en lekehytte.
– Gikk denne krigen fredelig for seg?
– Nja, kanskje ikke etter dagens målestokk, sier Mariann og ler.
Etter hvert kom Taxus som kjørte inn i byggefeltet og stoppet i gatene for å slippe av og ta på nye passasjerer.
– Det er ikke så vanlig å ha en buss i byggefeltet på den måten. Den kjører jo fortsatt på Ime, men ikke innom like mange gater.
Husker første skoledag
Hun husker også glimt fra første skoledag på Ime skole. Sola skinte da hun sto spent i skolegården og ble ropt opp av rektor. Mariann husker ikke helt hva hun hadde på seg, men da hun senere fulgte sønnen sin til første skoledag var det akkurat som da hun selv begynte på skolen.
– Han ble også tatt imot av rektor i den samme skolegården, og han satte seg ved pulten med navnelapp. Det var ikke mye som hadde forandret seg.
Mariann tror bydelene er viktige i Mandal og mener at dette er ganske unikt.
– Mannen min vokste opp på Oksevollen, men hadde noe av den samme erfaringen med barndomsvenner i gata og det gode naboskapet. Oppveksten min på Ime var så fin at jeg ønsker å gi det samme til våre barn, sier hun og utdyper:
– Vi bor på Ime 3 i dag, og jeg er veldig glad i nabolaget mitt. Barna har noen å leke med, og vi voksne kan drikke kaffe sammen. Vi har en «trillegutt» i nabolaget som henter i barnehagen innimellom. Hverdagen er noe annerledes nå enn da jeg vokste opp. Barna er mer med på organiserte aktiviteter, men for meg er det også viktig at de får tid til å sykle og tegne med kritt i gata. Noen ganger allierer de seg med nabobarn og spiser middag i det huset som serverer det de liker best.
Av turområder i nærområdet elsker hun Kua og Kalven og mener det er en uoppdaget perle for mange i Mandal. Der har familien feiret nasjonaldagene under pandemien, og de har sett den første soloppgangen i et nytt år. Familieturer i Furulunden blir det også innimellom eller alene når hun vil løpe flatt. Hun bader også gjerne i Torkilshola eller treffer venninner på en av småstrendene om sommeren til mat og prat.
– Jeg har bodd i Mandal hele livet. Jeg pendlet til UiA da jeg tok mastergrad i nordisk og senere pedagogikk, og i sju år pendlet jeg til jobb ved Vennesla videregående skole. De siste to årene har jeg undervist på videregående skole i Mandal, hvor jeg selv har vært elev. I dag er jeg kollega med noen av lærerne jeg selv hadde da jeg gikk på skolen, det er veldig hyggelig. Hvis vi skal flytte ser jeg vel for meg at vi holder oss på samme siden av elva. På «hedningesida» som er motsatt side fra der Mandal kirke ligger, forteller hun.
Karate og musikk
Vi må noen år tilbake i tid igjen. Under oppveksten på Ime var Mariann aktiv i karateklubben i lokalet under butikken på Ime. Der har hun vært med til langt opp i voksen alder. I dag har Mandal karateklubb flyttet til Langgata på Malmø.
– Jeg husker også godt musikkverkstedet med Steinar Salvesen på Vassmyra ungdomsskole. Det var nok med på å gjøre meg enda mer glad i musikk. Vi fikk utfolde oss med sang og musikk, og allerede som ungdommer fikk vi starte band og spille på Rockekjelleren.
Idol hadde ikke spilt mange sesonger tidlig på 2000-tallet da Mariann så programmet og tenkte at det hadde vært gøy å være med. Hun meldte seg på, bare for gøy, var på audition og nådde ganske langt. Hun husker at Lindesnes avis fulgte henne til et av programmene i Oslo hvor de andre deltakerne ventet sammen med programlederne Kåre Magnus Bergh og Solveig Kloppen, som da var høygravid. Hjemme i Mandal ble hun fulgt av Se og Hør på skolen og karate en dag.
Plutselig var hun lokalkjendis.
– Det var en veldig blandet følelse egentlig, og jeg følte vel da at jeg fikk kjenne småbymentaliteten på godt og vondt. Man skulle vel ikke helt stikke seg fram, sier hun og ser tankefull ut før hun fortsetter:
– Jeg var bare 15-16 år og var en tenåring som skulle finne meg selv. Samtidig som det var veldig gøy å være med i Idol var det også veldig vanskelig. Vi ble frarådet å lese kommentarer om oss selv, men det gjorde jo jeg og det handlet om alt fra hva jeg hadde på meg til om noen visste hvordan jeg var som person.
Mer rom for å skille seg ut
De blandede følelsene knyttet til Idol har likevel ikke tatt fra henne sanggleden, og hun har senere sunget med ulike band. I dag tror Mariann at det er mer rom for å skille seg ut og være litt fargerik i Mandal, og at byen har blitt mer inkluderende.
– Det er ingenting jeg savner ved å bo i en større by, som jeg ikke kan få i en liten by. Mandal er også liten nok til at folk ser hverandre og bryr seg om hverandre, og jeg tror folk er blitt mer åpne og inkluderende med årene. Det liker jeg. Vi har et godt kulturtilbud også, både i Buen og utenfor.
– Det er vel lite trolig at vi lever om 100 år, men hvordan tror du byen er når du er gammel?
– Godt spørsmål.
Hun blir tankefull et øyeblikk.
– Jeg tror det er blitt flere byggefelt, for det trengs, og det trengs også modernisering av skolene. Mye har endret seg de siste 50 årene også. Eldre industribygninger er tatt vekk, og selv om jeg forstår at mange av dem har en industrihistorisk og sentimental betydning, er det viktig at vi ikke bevarer kun for å bevare. Byen trenger fornying, utvikling og arbeidsplasser for å overleve.
33-åringen ønsker at byen fortsetter å ta vare på friområder, grøntområder og den gamle trehusbebyggelsen.
– Jeg håper folk tar vare på dialekten, så den ikke blir helt utvannet. Jeg håper også at vi fortsetter med å være en inkluderende by, sier Mariann og avslutter:
– Jeg mener ikke at alt var bedre før.