Nylig passerte jeg 40. Det gir anledning til å tenke på mangt, selv om min hovedregel i livet er å ikke se seg så forferdelig mye tilbake. Jeg tror ikke det gagner så mye. Særlig for 40-åringer. Det betyr at jeg verken har sykkel i karbonramme eller motorsykkel i sikte.

Men tilbakeblikk er ikke til å unngå noen ganger. Noen ganger kan samtaler med de som er endel yngre få en til å føle seg som en dinosaur. Det skjedde nylig i en prat med den yngste i redaksjonen. Vi kom til å snakke om tv-serier. Jeg fortalte om den første frihet til å se hva man ville som kom i min barndom: Videoen. Jeg var en av de første i vennegjengen som hadde video hjemme. Jeg aner ikke hvor mange ganger vi så Smokey & Bandit som jeg var lur nok til å ta opp på VHS. På et tidspunkt fant jeg ut at en kompis var nektet å se den hjemme, så da forsto jeg enda mer hvorfor han var så keen på å se den hos oss. Og det manglet ikke på advarsler om hvilket sodoma denne valgfriheten ville ende i.

Og så var det ‘Dynastiet’. En fryktelig tv-serie sett med nåtidens øyne. En real såpeopera, i realiteten en av de første amerikanske tv-såpene som ble sendt på norsk tv. NRK viste noen hundre episoder før folkene på Marienlyst gikk lei og sa butt nei til mer stridigheter mellom Alexis og Blake Carrington. Og naive Krystle da, som forsøkte å holde middagssamtalene i gang lenge nok til at alle ble mette før en av familiens medlemmer forlot familierådet gråtende – eller pottesur. Hadde serien blitt laget på HBO i dag ville den inneholdt både bannskap og nakenhet. Alt det var kjemisk renset fra Dynastiet, selv om vi små oppfattet at det var vel mye intriger etter at folk hadde gått inn på feil soverom – og begynte å kalle serien for ’Dynestria’.

Vel. På et tidspunkt sluttet altså NRK å sende tv-såpen og erstattet den med ‘Falcon Crest’; en gjeng i California med omtrent de samme intrigene. Det kunne NRK gjøre da de var alene. Resultatet: ‘Dynastiet’ kunne leies på VHS. Jeg husker det fortsatt: Hver onsdag var det dags for Dynastiet. Noen venninner i nabolaget slo seg sammen og leide VHS-kassettene. Min mor var en av disse og vi barna var med. Jeg husker en kompis en gang kom og spurte om vi skulle leke. «Niks, tid for Dynastiet». Det var grunn bedre enn noen annen det. Han lutret hjem igjen.

På et tidspunkt ble også disse syforening-venninnene lei, selv om tålmodigheten var større enn hos NRK. Men det var et symbol for at vi vanlige folk kunne ta skjeen i egen hånd når tv-kanalen nektet å sende noe. NRK lærte av kritikken, for ‘Lov og rett i LA’ sendte de vel alle episodene av? Jeg tror det, jeg gikk i alle fall lei lenge før den ble tatt av plakaten. Det var et varsel om hva vi har i dag: Du går normalt lei en serie lenge før produsentene har gått lei av deg.

Sveiper vi i minneboken fram til i dag så er valgfriheten komplett. Ser du på Netflix får du ett utvalg. Viaplay har et annet. Før snakket folk sammen under lunsjen om episoden av en serie som ble sendt kvelden før. Det var et felles emne. Første sesong av ‘Lilyhammer’ hadde noe av dette, men ellers hører det til sjeldenhetene. I Tyskland finnes en slik serie som har overlevd og blitt fornyet. Serien ‘Tatort’ samler hver søndag millioner av seere. Jeg ser den gjerne selv. Rett nok på streaming noen dager senere. Kona mi hadde en tannlege i Søgne som også så ‘Tatort’ og skulle snakke om denne mens plakket forsvant. Hun var stort sett mumlende enig med mannen i hvitt frakk.

TV har selvsagt ikke forsvunnet som samtaleemne. Det har endret seg fra felles referanser til å overbevise hverandre om at "denne serien bare må du se". Jeg forteller begeistret om ‘the Blacklist’ på Viaplay fredager, mens en kollega sverger til siste nytt på HBO. Det vi er enige om er at Netflix har mye gammelt. Som for eksempel bare gamle sesonger av the Blacklist. Men dagen før dette ble skrevet fikk jeg anbefalt ‘the Crown’ på nettopp Netflix. Noe å notere bak øret. Jeg vil vente litt til hun som tipset klarer å overbevise meg helt. Om noen lunsjer til er jeg kanskje det. Før det venter flere sprell fra Raymond Reddington i Blacklist.

Ha en god tv-uke.