Kommunen som gikk på skinner i 56 år

Siden 1943 har toget tutet seg inn og ut av Marnardal. Stasjonen på Heddeland er i dag kommunens siste holdeplass.

I titalls år har den sikret bygdesamfunnet et verdifullt tilbud. En fleksibilitet som har gjort det mulig å pendle til jobb eller utdanning uten å måtte skifte postadresse.

Grytidlig en onsdagsmorgen parkerer Thorhild Håland bilen ved den gamle jernbanen. Hun henter frem en stor koffert fra bagasjerommet og går målbevisst mot stasjonen.

– Jeg bruker alltid toget på lengre reiser. Det har jeg egentlig alltid gjort, sier Håland.

Hun bor på Håland, som ligger på heia mellom Vigmostad og Heddeland. Neste stopp er Oslo, hvor hun skal være et par dager.

Toget har for mange i dalen blitt et knutepunkt, sosial arena og en arbeidsplass.

Folk fra begge retninger

Paul Sveinall var fem år da stasjonen åpnet. Den tidligere skolesjefen blir på folkemunne omtalt som et levende historieleksikon i gamle Marnardal kommune. En sammensveiset kommune bestående av Laudal, Øyslebø og Bjelland.

– På lik linje med jernbanen, har vi «godt voksne» sett folk strømme til fra begge retninger, sier han.

På toppen av Kjerrevaneset, med utsikt over Laudal, har 84-åringen bosatt seg med en rekke ferdigregulerte boligtomter og Mandalselva som nærmeste nabo. Fra hagen ser han stolt utover den lille bygda, og skildrer åpenhjertig sensasjoner og hindringer som samfunnet har vært gjennom i flere tiår.

– Både tilflyttere og generasjonsfamilier har alltid vært innstilt på å samarbeide. At vi får dette til sammen, er tankegangen som kjennetegnet den gamle kommunen, sier han.

Folketallet ble halvert

I et relativt nytt hus, fullt av møbler med historie fra forrige århundre, står kaffen på kok. Selv om det er grytidlig en tirsdags morgen, disker han opp med kjeks, småkaker og snitter.

Innbyggertallet i Marnardal, beregnet ut fra kommunegrensene fra 1964 til 2020, ble nærmest halvert fra 1860-årene og frem til 1970. Det mener Sveinall har en sammenheng med blant annet den store barnevandringstiden.

Under kommunesammenslåingen i 1964 bodde det 1098 personer på Øyslebø, 644 i Laudal og 631 i Bjelland.

Seks år senere snudde trenden igjen, da innbyggertallet var tilbake i beskjeden vekst igjen frem til 2020. Siden 70- tallet har det blitt investert titalls millioner i oppvekstsektoren og reist en rekke nye byggefelt flere steder i den gamle kommunen.

1 / 3

Geir Nerhus

Den siste holdeplass

84-åringen understreker at forutsigbarhet var, og er fortsatt, nøkkelen til å bekjempe fraflytting. Han eksemplifiserer blant annet med toget som siden 2. verdenskrig har tutet seg inn og ut av bygdene. I en lang årrekke har mange innbyggere pendlet til arbeid i Kristiansand, og toget har gjennomgående blitt flittig brukt.

Ruth Høyland Jønsrud, kommunikasjonsdirektør i Jernbanedirektoratet, har nemlig tallfestet den flittige bruken.

Hun opplyser at passasjertallet for Marnardal stasjon i 2022 var 18.680, og legger til at antallet gjelder av- og påstigninger.

– Man kan se på parkeringsplassen ved stasjonen hvor stor betydning toget har hatt for innbyggerne i alle disse årene. Kanskje spesielt nå som pendlere også kan arbeide på toget. Mange har nok innsett verdien av dette i en travel hverdag. I tillegg har toget blitt en sosial møteplass for bygdesamfunnet, sier Sveinall.

Mellom Breland og Marnardal var det tidligere hele seks holdeplasser: Sjåvatn, Fossestøl, Skogtun, Høye, Øyslebø og Heddeland. I dag er det kun stasjonen på Heddeland som er operativ.

Fra jordbruk til industri

Som de fleste andre bygder på 60–70-tallet, var også tidligere Marnardal kommune dominert av jord- og skogbruk, særlig innen tømmeravvirkning, melkeproduksjon og sauehold.

– I dag er det ikke flere gårdsbruk i drift enn jeg kan telle på to hender. For 60 år siden var det nok flere hundre, og det var slik befolkningen skaffet seg et levebrød, sier han.

Av de få aktørene han peker på, finnes det imidlertid noen unntak. Noen som satser i en langt større skala.

Til tross for mindre lønnsomhet og økte utgifter innen jord- og skogbruk, lever primærnæringen videre i kommunen, men på en ny måte.

Johan Dag og Åshild Drange bygde i fjor et fjøs på 2700 kvadratmeter på Usland ved Øyslebø. Paret satser stort for å holde liv i næringen, med et fjøs som kan huse 350 dyr.

Brit Mjåland overtok driften av gården på Mjåland i 2001. Sammen med sin samboer Helge Hesland, driver hun nå en allsidig gård med camping, aktiviteter og dyrking og salg av gårdsprodukter i fokus.

Mens Trekraft AS, med Arne Roland i spissen, er i gang med å bygge en fullskala vedfabrikk i Bjelland.

Sveinall mener næringstrenden, etter bondens storhetstid, har gått litt i bølger, og påpeker hvor viktig det er for et lite samfunn å følge med i tiden.

– Da industrinæringen var den store satsningen på 70-tallet, var vi flinke til å hive oss rundt. Etter flere år med få arbeidsplasser og fraflytting, fikk de ansatte i kommunen som oppgave å legge til rette for industrinæring her oppe, sier han.

Brukte oppvekst som fundament

I første rekke ble det lagt vekt på skole- og barnehageutbygging.

– Min far var med på en stor del av denne oppbyggingen, og jeg vet derfor mye om denne prosessen. Gjennom 50–60 og 70 årene ble skoleutbygging og skolesentralisering høyt prioritert. Det var viktig for kommunen at tilbudene stod klare før de satte i gang med å fiske etter arbeidsplasser, sier han.

Alle barnehagene ble omsider kommunale, samtidig vedtok kommunen nye bygg for alle skoler.

– I 1997 ble Laudal skole bygd om, mens Øyslebø og Bjelland fikk helt nye bygg. På den tiden hadde kommunen nok av penger, og så lenge investeringene ble nedbetalt, kunne det bare gå mot lysere tider. Vi hadde en plan på det hele, noe som gjorde det lett for politikerne å få gjennom nye spennende forslag, sier han.

Sveinall forteller at han som skolesjef hørte til den gamle skolen. Bildet er fra Øyslebø skole i 1968

– Jeg kunne ikke sove før vi var innenfor budsjett. Den gang handlet det om å låne store summer, for så å betale ned snarest mulig. Den eneste forutsetning for god kommuneøkonomi, er å få kontroll på driftsutgiftene, sier han.

Ifølge 84-åringen var det hele veien stor åpenhet om kommuneplaner og forslag.

– Forslaget om å bygge ut barnehagene ble møtt med litt skepsis. Det var flere som ikke forstod hvorfor det skulle legges så store summer der. De mente det var like greit å ha barna hjemme, sier han.

Første bedrift på Heddeland

– Det var gjennom riktig markedsføring, samarbeid og felles forståelse, at de første frøene til industriområdet på Heddeland ble sådd. Reguleringsplanen startet i det små med et lite område i førsteomgang, sier han.

Den første bedriften som ble hanket inn til næringsområdet var Sørlaminering AS på midten av 70-tallet. Sverre Larsen som i dag er daglig leder i bedriften, forteller at Sørlaminering først ble stiftet i Kristiansand i 1971.

– Det tok ikke lang tid før de flyttet virksomheten fra Kristiansand, og jeg mener og tror at vi var de første som etablerte oss på Heddeland industriområde, sier Larsen, som har jobbet i firmaet i flere tiår.

I dag har Sørlaminering AS utviklet et system for lagring av limtre, som brukes i store og små bygg over hele Norge.

Billig næringstomt, tilskudd og en fremoverlent kommuneadministrasjon, var tidlig på 70-tallet viktig for å tiltrekke seg bedrifter.

– Heddeland var ikke da, og er vel heller ikke i dag, verdens navle. Kristiansanderne som først stiftet selskapet, ble likevel overbevist om å fortsette produksjonen i Marnardal, og det har vist seg å være et smart valg, sier han.

I 1993 kunne disponent Johnny Esperås (t.v.) og salgssjef Sverre Larsen ved bedriften Sørlaminering AS på Heddeland fortelle at de hadde klart å etablere seg på det europeiske markedet med sine limtreprodukter. Larsen er i dag daglig leder i selskapet.

Produksjonssjef Yngvar Nilsen (t.v.) og daglig leder Sverre Larsen kunne i 2020 smile over gode regnskapstall. Året etterpå nådde de nye høyder.

44 ansatte

– I 1993 begynte vi med eksport, til tross for svak kronekurs. Videre ble det etablert salgskontorer i både England og Tyskland. I flere år ble 50 prosent av produktene våre eksportert utenlands, men det er godt og vel 20 år siden nå, sier han.

I nyere tid har produsenten imidlertid spesialisert seg på det norske markedet, noe som har gitt god avkastning de seneste årene. I 2021 omsatte nemlig bedriften for 167 millioner kroner, og har per i dag en arbeidsstokk på godt og vel 40 ansatte.

– Pent og pyntelig har det skjedd en stor investering de seneste årene. Fabrikken er blitt bygd ut og vi har klart å doble produksjonen, sier han.

Av de totalt 44 ansatte i bedriften, kommer de aller fleste fra Lindesnes kommune, men også flere fra tidligere Marnardal kommune.

– Det gikk i rykk og napp

Sveinall forteller videre at etterspørselen etter næringstomter virkelig tok seg opp i årene som fulgte.

– Det gikk litt i rykk og napp med flere byggetrinn, og et godt eksempel på dette er Marnar Bruk, forklarer han.

Marnar Bruk har siden 1976 produsert royalimpregnert trelast i stor skala og holdt til i Mandal før produksjonen ble flyttet til Heddeland i 2011. Ti år senere kunne selskapet skilte med salgsinntekter på 159 millioner og 41 ansatte.

Samarbeid og allianser har ifølge Sveinall vært avgjørende for industrinæringen i Marnaradal.

– Befolkningen her oppe har alltid vært innstilt på å samarbeide. Dette uavhengig om du inntar bygda fra øst eller vest, og disse grunnprinsippene tror jeg i aller største grad også gjelder næringslivet her oppe, sier han og legger til:

– I nyere tid innså heldigvis flere bedrifter at det var vanskelig å drive solo. Flere firmaer kom til et veiskille der det stod mellom å bli kjøpt opp eller gå inn i en allianse med fordelt eierskap.

Milliardaktøren Contiga, som nylig skiftet navn til Heidelberg Materials Prefab Norge AS, har siden 2017 hatt en avdeling på Heddeland. Sveinall mener bedriften aldri ville eksistert uten dyktige utenlandske arbeidere.

– Etter at Contiga kom til bygda, har det bosatt seg mange fra Polen her oppe. Jeg mener det har vært avgjørende for å få inn pålitelige folk i bedriften, men også her i bygda. Jeg tror neppe bedriften hadde eksistert uten dem.

Virksomheten har i dag om lag 40 ansatte.

Uroen brer seg

Det viktige samarbeidet og engasjementet mener Sveinall tok en brå slutt etter godt og vel 56 år, og peker på kommunesammenslåingen i 2020.

– Ved årsskiftet 2020 gikk vi fra å være en økonomisk sterk og sammensatt kommune, og over i nye Lindesnes, som i dag på flere plan går noen krevende år i møte.

Det at innbyggerne aldri fikk mulighet til folkeavstemning, tror han henger litt igjen.

– Allerede i forkant av sammenslåingen var det stor skepsis, noe jeg selv mener er en farlig tankegang. Nå opplever jeg at folk ikke ønsker å engasjere seg i samfunnet, på linje som de gjorde tidligere. Dersom befolkningen her oppe skulle innfinne seg med å være en del av kommunen, ja da burde de ha fått muligheten til å si sin mening først, sier han.

Sveinall har merket seg at flere og flere i lokalbefolkningen faller bort fra politikken, og mener dette gjenspeiler et engasjement i fritt fall.

– Manglende engasjement og tillitt

– Mange politiske partier har slitt med å stille til valg, nettopp på grunn av manglende engasjement og tillit. Noen faller naturligvis vekk på grunn av jobb og familie, men flere jeg har vært i kontakt med, ønsker ikke å stå til ansvar for det som nå er i ferd med å skje, sier 84-åringen og peker på kommunens økonomi i dag.

Gjennom stillingen som skolesjef, en rekke verv og engasjement i bygda, har Sveinall utforsket tankemønster, i håp om å kunne forutse om noe galt er i ferd med å skje.

– For å dra en parallell med næringsutviklingen på Heddeland og innbyggervekst, handler det om å se utfordringer nedenifra og opp. Ikke i motsatt ende, slik jeg opplever i dag. I dag finnes det mange kommuner som drives økonomisk forsvarlig, og man trenger ikke å kjøre lenger enn til Lyngdal, sier han.

– Et luksusproblem

– Det skal absolutt ikke stå på fasilitetene her i bygda, men rettere sagt bruken. Det har i årevis vært et luksusproblem med tanke på hvor bra den gamle kommunen har fungert. Tilflyttere jeg har snakket med forteller gjerne at forutsigbarhet har vært avgjørende faktorer, sier han.

Han eksemplifiserer forutsigbarhet i bygda med arbeidsplasser, aktivitetstilbud, togstasjon, barnehage- og sykehjemsplasser. Etter at sistnevnte tilbud nylig ble lagt ned, hevder 84-åringen at det har skapt uro i bygdesamfunnet.

– Nedleggelsen av kortidsavdelingen har, mildt sagt, rystet samfunnet litt. Folk har blitt mistenksomme og frykter dette bare er starten på sentralisering av tilbud de kommende årene, sier han.

Tilbake på Marnardal stasjon er Thorhild Håland klar for at toget skal suse inn på det rustne jernbanesporet.

– Stor betydning

– Nå vil jeg ikke omtale meg selv som en pendler akkurat, men likevel er tilbud om tog noe jeg setter stor pris på. Jeg vil tro det har stor betydning for hele kommunen, men kanskje spesielt for nærområdet rundt Marnardal, sier hun idet det fra høytaleren opplyses at toget er på vei inn på stasjonen.

Likevel har mørke skyer ved flere anledninger truet stasjonens eksistens.

Tilbake i 1972, raste debatten om risikoene for nedleggelse og dårlig service for togreisende, etter at det var lagt fram forslag om en kraftig reduksjon av bemanningen på Marnardal stasjon.

14 år senere gikk den siste stasjonsmester, Bjarne Aas, sin siste vakt, og siden 1986 har stasjonen vært ubetjent.

I 2021 brant stasjonsbygningen ned.

Året etter var en ny på plass.

Prislappen kom på 3,5 millioner kroner.