Disen svever over vannene i morgengry, og rundt svingen i krysset til Bjørnestøl står et knippe oransjekledde jegere klare til dyst.
Det slurpes i kaffekopper. Latteren sitter løst. Store og små slutter seg stadig til den høytidsstemte ringen. På årets første jaktdag, har de alle hver sin tildelte oppgave her på lag Fossestøl/Bjørnestøl.
Noen er skyttere, andre er jagere. Innsatsen krones forhåpentlig med en elg, men den sikreste fangsten er allerede i boks; En dag i natur og godt selskap, og felles måltid på Villeheia midtveis i oppdraget.
Magnus Eidstø (6,5 år), er med for første gang, og studerer gjengen i capser og kamuflasjebukser. I dag skal han sitte musestille på post, og spise sjokolade mens han speider etter elgen. Pappa Kjetil Eidstø, gleder seg også.
– Det viktigste er ikke få noe, men det handler om selve spenningen. Det beste med jakt er å kjenne på årstidene, kameratskap, og være ute i naturen sammen med familien. Det handler om å videreføre kunnskap og tradisjon, sier han.
Det summes, humres og hutres. Selv om sola er på vei gjennom har natta vært våt. Det kan bli småtungt å ta seg frem i terrenget, men folk er skodd for anledningen.
Jaktleder samler flokken som nå rommer et 30-talls mennesker. Postene fordeles ved loddtrekning, så bærer skyttere og jagere i hver sine retninger.
Jaktsøstre
For de fleste er dette kjent terreng. Søstrene Trude Ruud Larsen (19) og Frida Ruud Larsen (17) har vært med på jakt med mamma Trine Ruud siden de var små.
Det handler om å danne ei rekke av folk som skal bevege seg på linje i landskapet så dyrene trekker mot jegerne. De sitter fordelt på strategiske punkt i skogen. Et velregissert samarbeidsprosjekt på tvers av roller og generasjoner.
– Av og til funker det greit, men noen ganger går det i hytt og pine. Hvis det samme antallet som startet, dukker opp til lunsj, får vi si oss fornøyd, sier Arild Hetland og humrer.
Hetland er ansvarlig for å fordele folk, og slippe dem av i terrenget med rett mellomrom. Jagerne starter vandringen, og forserer første bekk ved iherdig laginnsats.
Deretter spres de ut i skogen. Det går rett opp. Gjennom einerbusker, vått siv og blåbærlyng. Søstrene slipper hunden Eira (1) Den engelske setteren er utstyrt med GPS, og vil bare sporadisk følge dem de neste timene.
– Så dere har gått her før?
– Ja, men vi følger ingen sti, sier de.
Full klaff
På første høyde med utsikt, knitrer det i walki talki-en. Så høres et skudd i det fjerne. Mor Trine og døtrene spisser ørene. Venter. «Oksen er tatt», lyder meldingen fra jaktleder.
– Allerede? utbryter Trude. – Vi har jo ikke kommet ordentlig i gang ennå, sier Frida.
Det har vært veldig dårlig med elg på dette første jaget de siste årene. Dette er over all forventning. Det hoies og ropes, fra de ene på linja til den andre, med alt fra femti til flere hundre meters mellomrom. Jentene spretter av gårde. Klatrer, og velger retning mens de kvitterer signalene fra de andre. De har lært å bli glade i naturen, og drar mye på tur selv.
Et av de beste jaktminnene de har var fra den gangen de som barn fikk være med å se hvordan dyret så ut inni. Små og store samlet seg på ei myr. De fikk etterpå følge hele prosessen, og stekte vafler til jegerne på låven under slaktingen.
– Livet på landet gir frihet som byfolk har grunn til å misunne oss.
Flesteparten av vennene har som dem et nært forhold til jakt og friluftsliv. Det stoppes. Lyttes. Og ropes igjen. De tar pause noen minutter for å få oversikten. Mamma Trine dukker opp noen hundre meter borte. Det knitrer i frosset løv og knaskes blåbær.
– En av de viktigste tingene vi har lært er nok å orientere oss i skogen, sier Frida.
– Da vi var barn spurte vi alltid de voksne om hvor langt det var igjen.
De ler.
– Lukter litt rart
Timene går. Det blir «bensinstopp» litt over halvveis med sitron og lakriskarameller, samme type snacks som har vært med på turen siden de var små, før det bærer videre mot felles samlingssted.
Elgen skal hentes ut av terrenget før lunsj, og det krever en koordinert innsats fra samlet flokk. Jagere, jegere, slepetau og traktor er involvert. Dyret trekkes møysommelig opp en skrent og behandles etter alle kunstens regler.
Magnus, har kommet fra post med pappa og følger ivrig med.
– Det lukter litt rart, men det er veldig spennende, sier han mens jaktleder sørger for å vomme elgen.
Lag Fossestøl/Bjørnestøl nyter sola i terrenget på vei mot Villeheia. Nå venter varm kaffe og ei grillpølse i godt selskap før neste jag.