– Det stikker litt når jeg hører andre fortelle om ektepar der den ene er dårlig, men begge fortsatt bor hjemme til døden skiller dem ad, sier Bjørg Manflå fra Bjelland.

Nå bor hun alene i huset hun har delt med ektemannen Gunnuf (83) inntil for noen få år siden. Han har en demenssykdom og bor på Marnarheimen. Selv om hun ideelt sett hadde hatt ektemannen sin boende hjemme, er Bjørg trygg på at han har det bra på institusjonen.

– Jeg ville nok vært veldig utrygg hvis han fortsatt hadde bodd hjemme, og jeg har heller ikke helse til det. Jeg er jo ikke noe mindre glad i mannen min etter at han flyttet. Dette er det siste som er igjen av ekteskapet vårt, og alt i alt synes jeg vi har det så bra som vi kan ha det situasjonen tatt i betraktning, sier hun.

Bjørg Manflå bor i dag alene i huset i Bjelland, mens ektemannen Gunnuf bor på Marnarheimen. Foto: Signe Marie Rølland

Gift i 50 år

Hjemme i naturskjønne omgivelser i Bjelland byr hun på kaffe og eplekake. På veggen henger bryllupsbildet av dem, fra 22. august 1970. For to år siden kunne de feire gullbryllup etter 50 år som ektepar.

– Jeg kom egentlig til Bjelland som hushjelp i prestegården og møtte etter hvert en veldig kjekk mann som jeg senere giftet meg med. Vi bodde på gården her med mine svigerforeldre. Gunnuf jobbet på anlegg, mens jeg hadde noen småjobber og hjalp til på gården, sier hun.

Ekteparet fikk to barn, og Bjørg mener de hadde det som familier flest. Gunnuf trivdes i skogen og på gården. Etter hvert begynte han å kjøre buss i Bjelland.

– I 1999 hadde han en hofteoperasjon, og etter det fikk han stafylokokker i operasjonssåret. Han måtte reopereres og ble aldri den samme etter det. Jeg må si at det aldri streifet meg at han hadde fått en demenssykdom, og han fortsatte å kjøre buss etter operasjonen, sier hun.

Bjørg og Gunnuf Manflå giftet seg 22. august 1970. Foto: Privat

Ble lett sint

Hjemme merket Bjørg at Gunnuf sluttet å interessere seg for ting, og at han bare hjalp til hvis hun spurte ham om hjelp.

– Han ble også veldig lett sint både på skoleelever på bussen og på barnebarna når de var på besøk. Det var ikke holdbart, sier Bjørg.

Under en senere operasjon på sykehuset, ble ektemannen testet for demens. Det viste seg at han var rammet av sykdommen. I begynnelsen bodde han hjemme, og han fikk plass på dagsenteret.

– Det er mange som sier han eller hun er dement, men mannen min er fortsatt Gunnuf. Han har en sykdom, men han er ikke sykdommen sin. Han kan ikke noe for at han er syk, sier kona.

Bjørg forteller at hun tidligere har følt på skam, men at de følelsene begynner å slippe taket nå.

– Sykdommen synes jo ikke utenpå. I starten var det vanskelig for andre å se hvor syk han var, sier Bjørg.

Bjørg Manflå savner noen å komme hjem til så hun kan forklare hvordan dagen har vært og hva hun har gjort. Foto: Signe Marie Rølland

Fikk fast plass på Marnarheimen

Gunnuf bodde hjemme med kona den første tiden.

– Jeg husker søsteren min sa: «Bjørg, nå må du tenke deg godt om». Hun var redd for at jeg også skulle ødelegge helsen min, og jeg er redd jeg hadde gjort det på sikt dersom han hadde bodd hjemme lenger, sier hun.

Ekteparet har en sønn i Bjelland og en datter i Oslo, samt fem barnebarn. Bjørg forteller at hun stadig ringte til sønnen sin da hun trengte hjelp med Gunnuf, og hun er veldig takknemlig for all hjelpen familien har gitt henne.

– Det kom til et punkt da det ikke lenger gikk an å ha ham hjemme. Han lå på gulvet og nektet å legge seg i senga. Jeg måtte ofte ringe sønnen vår for å få hjelp, sier hun.

I 2019 fikk Gunnuf fast plass ved Marnarheimen, og Bjørg er glad han slapp gjennom nåløyet for fast plass.

– Han hadde vært på avlastning ved Marnarheimen mens jeg var i konfirmasjon til et barnebarn i Oslo, så han var kjent med stedet da han fikk fast plass. Han møtte også andre i samme situasjon, og det opplevdes ikke så flaut å være syk lenger, sier hun.

Gunnuf sier ofte han vil hjem når Bjørg er på besøk.

– Jeg vet jo at det ikke går. Han kjenner meg igjen og når jeg går sier han: «Jeg må jo ha et kyss av kona mi». Han kjenner også igjen barn og barnebarn, men det hender han tror at folk er i live når de har vært døde i mange år, sier hun.

Fra vinduet på rommet sitt har Gunnuf utsikt mot veien.

– Når det kjører en buss forbi, kan han tro at det tidligere kollegaer som sitter bak rattet selv om de ikke kjører lenger, forteller Bjørg.

Finner glede i musikk

Ekteparet finner mye glede i musikk. De spiller munnspill og synger sammen når Bjørg er på besøk.

– Gunnuf kan tre sanger på munnspill. Det er «Aftensolen smiler», «Se der danser bestefar» og «Navnet Jesus blekner aldri». Det er umulig å vite hvilken sang han begynner med. Han kan også fortelle masse skrøner, og barnebarna ler veldig mye sammen med ham når de er med på besøk.

Hun synes Marnarheimen byr på flere, fine aktiviteter. Blant annet kommer presten på besøk med jevne mellomrom, og Marit og Martha kommer og synger. Beboerne har også vært på flere utflukter, og av og til er det en besøkshund der. Innimellom har Marnarheimen åpen dag med middag, dessert og kaffe, og nylig ble Bjørg bedt om å holde et lite innlegg og fortelle litt om seg selv.

– Jeg synes også de er veldig flinke til å finne på ting med beboerne. Jeg har bare gode ting å si om ansatte ved Marnarheimen. De er noen engler kledd i hvitt, og jeg er trygg på at mannen min har det godt der, sier Bjørg.

Ektefellen sier ofte at han vil hjem når Bjørg er på besøk. – Jeg vet jo at det ikke går, sier Bjørg Manflå. Foto: Signe Marie Rølland

Trygg i troen

Hun besøker ektemannen to-tre ganger i uken. Det hender hun spiser middag på Marnarheimen.

– Foreløpig kjører jeg bil, men jeg vet jo ikke hvordan det blir den dagen jeg ikke kan det lenger. Det er 2,5 mil til Marnarheimen, og de har lagt en institusjon på et sted hvor det er lite annet enn en butikk og en togstasjon. Rundt gamle Bjellandsheimen er det både skole, barnehage, menighetshus, kirke og butikk, og dermed mye mer som skjer for beboerne i nærområdet, sier hun.

Det hun savner i det daglige er noen å dele opplevelser med. Når hun har vært et sted og har lyst til å fortelle mannen sin noe, er det ingen som venter på henne hjemme.

– Alt i alt vil jeg likevel si at vi har det godt, og en så god alderdom er ikke alle forunt. Når ting først er som de er, kunne ikke Gunnuf og jeg hatt det bedre enn vi har det nå. Ingen vet hva morgendagen bringer, men vi har en tro. Døden er ikke slutten for oss, sier Bjørg .

Ofte sier hun det når hun går fra Gunnuf.

– Om vi lever eller dør, sier Bjørg.

Han fullfører alltid setningen: Så hører vi Herren til.

– Vondt å ta avgjørelsen

Datteren Gunn Asveig Manflå sier det vanskeligste var den tiden da familien skjønte at faren ikke kunne bo hjemme lenger.

– Vi var involvert i avgjørelsen om å få ham på institusjon. Pappa ville ikke flytte selv, og det var vondt å ta den avgjørelsen på vegne av ham. Men det var til det beste for oss alle, sier datteren.

Hun har bare gode ord å si om Marnarheimen. Siden hun bor i Oslo og ikke ser foreldrene sine daglig, betyr det mye å vite at faren blir ivaretatt og at moren har det bra hjemme.

– Det er viktig for meg at mamma skal kunne leve sitt liv og holde seg frisk. Det hadde ikke gått dersom pappa bodde hjemme, sier Gunn Asveig.

Selv om en person i familien blir syk, er det viktig at ikke de andre også blir syke, mener hun.

– Hvis jeg kommer i en slik situasjon at jeg blir syk og ikke kan ta vare på meg selv, håper jeg familien min søker profesjonell hjelp, sier hun.

– Det er veldig individuelt når pasienten trenger en sykehjemsplass, sier Torgeir Hagestad, som er en av sykehjemslegene i Lindesnes kommune. Foto: Arkivfoto

– Veldig individuelt

Torgeir Hagestad er en av sykehjemslegene i Lindesnes kommune og jobber på Marnardal omsorgssenter. Han kan ikke kommentere denne saken spesifikt, men på generelt grunnlag sier han:

– Det kan vel tenkes at jeg har tatt initiativ overfor pårørende angående sykehjemsplass, men vi prøver alltid å legge til rette for kontinuerlig dialog mellom pasient, familie, omsorgsetat og lege, slik at endring av behov greit skal kunne fanges opp, sier han.

Hagestad påpeker at avgjørelsen om å søke sykehjemsplass ligger hos pasient og pårørende, mens det er avdeling for tjenesteforvalting som tildeler omsorgstjenester, som for eksempel sykehjemsplass.

– Det er veldig individuelt når pasienten trenger en sykehjemsplass. Noen er avhengige av omfattende hjelp relativt tidlig i sykdomsforløpet, mens andre kan bo hjemme lenge med avansert sykdom. Det handler om ulikt funksjonstap, pasientens helse forøvrig, og ikke minst hva de pårørende klarer, sier Hagestad.