Det er mange saker jeg kunne skrevet om som jeg husker godt fra dette året. Når jeg likevel skal velge én, som jeg har bedt samtlige journalister gjøre, må jeg nesten klare det selv.

Siden vekkelsen på Vigeland, vannkrisen på samme sted, Sodevika-saken, dødsfallene i påsken, den triste Torjus-saken og flystyrten allerede er tatt, har jeg valgt å skrive om en dag flere husker godt.

I og med at jeg startet i denne jobben 1. juni i fjor, så var det i år første gang jeg var med på å dekke nasjonaldagen for Lindesnes avis. Som redaktør kunne jeg også legge noen føringer og målet ble at vi skulle dekke festen i hele Lindesnes og Åseral. Det skal i hvert fall ikke stå på ambisjonene dette året.

Julie, Iselin, Espen og Joakim tok den tidlige dekningen av nasjonaldagen. Dermed kunne jeg stå høygravid i Neseveien og se på egne små jenter gå glade sammen med Sånum barnehage. Da de endelig kom, ba min eldste datter meg om å bli med i toget. Det skulle jeg aldri takket ja til. For under ett minutt senere lå ei høygravid dame på brosteinen med oppskrapet strømpebukse, blodige knær og en ankel som verket etter overtråkket. Da var det gøy å være redaktør som i hvert fall noen av foreldrene og besteforeldrene i løypa visste hvem var. Det var også en utrolig bra timing på fadesen: «Mageplasket» skjedde akkurat mens toget hadde en stopp lenger bak, så det var veldig enkelt å få med seg. Heldigvis kunne jeg lynraskt forsikre alle om at dette gikk heeeelt fint. For ingen som slår seg i det offentlige rom får jo vondt.

Med knekt stolthet bar det rett hjem til en pose frosne erter. Heldigvis gikk det fint å hinke rundt i sentrum på ettermiddagen. Borgertoget ble også dekket - riktignok med god hjelp fra kollega Espen. Ellers gikk det aldeles utmerket å få tilsendt bilder på desken og ringe folk som deltok på de ulike feiringene rundt i dekningsområdet vårt. Lindesnes er virkelig en langstrakt kommune med mange feiringsglade bygder. Det var litt enklere å få med seg feiringen i Åseral, for å si det sånn.

Ambisjonen for 17. mai-dekningen var høy, men sammen klarte vi det ganske godt. Avisens utsendte var i Bjelland, i Øyslebø, i Holum, på Spangereid, på Vigeland og i Mandal, og vi tok telefoner og fikk bilder fra Tregde, Harkmark, Kyrkjebygd, Vigmostad og noen til. Til sammen ble det en fest av en nettavis og papiravis to dager senere.

Jeg var i hvert fall stolt av den speilingen vi fikk til. Det var også godt å avslutte festdagen (som startet med et smell) på en rolig måte og med en stolthet. Og for de som eventuelt ble bekymret: Det gikk helt fint med babyen i magen. Hun fylte nettopp et halvt år, så nå skal det bli flott å jobbe fulltid i Lindesnes avis igjen på nyåret. Det er en privilegert jobb å være redaktør, og jeg er helt sikker på at 2024 blir nok et spennende år.